«Hans storhet som komiker var alvoret»

VG Nett-logo

Søndag 15. september

Meninger

Annonseinfo

Diskusjon - Norsk Politikk

Klikk her for å gå til forumet

Diskusjon - Internasjonal politikk

Klikk her for å gå til forumet

«Hans storhet som komiker var alvoret»

Publisert 19.08.13 - 14:57, endret 19.08.13 - 15:21 (VG)
  • Skriv ut artikkelen

Rolv Wesenlunds adelsmerke som komiker var ikke at han gjorde morsomme ting, men at han gjorde ting morsomme.

Yngve Kvistad kommenterer
Det var ikke uten grunn at han i sin tid forlangte å bli oppført som «klovn» i telefonkatalogen. For ham en hederskronet yrkestittel. For Televerket et forsøk på å drive gjøn med et statlig foretak. De fryktet det verste.

Rolv Wesenlund var han som allerede på 1960-tallet iførte seg maktens gevanter - prestekrage, politilue, tannlegefrakk eller annen uniform - og holdt opp forstørrelsesglasset. Verbale særegenheter som stemmeleie og profesjonssjargong fikk en annen låt. All denne innforståtthet for å heve seg over andre ble brått utlevert til latteren.

Slik ble karakteren Fjertnes, feriebiskop i Blåsoppkirken, ikke bare et symbol på klerikal pompøsitet, men på alle tåkefyrster som fremmer det innholdsløse svada med de største ord. Og slik ble hvermannsens møte med justismakt, Vinmonopolet, selvbevisste butikkekspeditører eller folketannrøkta gradvis litt mindre farlig, og desto morsommere.

Rolv Helge Wesenlund kom fra musikken; han var dobbel Norgesmester i jazz for amatører, og den improvisatoriske lekenheten hadde han med seg også som utøvende komiker og skuespiller.

Det ga ham en unik friskhet, men kunne samtidig bety at et revynummer eller et show ble alt fra noen minutter til en halvtime lenger enn kvelden før. I WesenSteens gullalder på 1960- og dels 70-tallet var de sågar to om den saken. Hans mangeårige makker Harald Heide-Steen jr brakte samme musikalske orientering inn i samspillet. Sketsjene deres utartet seg som den rene verbaljazz, med ymse variasjoner av elevert tøv over et definert tema.

Andre ganger kunne Rolv praktisk talt punktere en hel forestilling. En situasjonsbetinget replikk utenfor manus eller et innfall på siden av handlingen, fikk ikke bare publikum til å knekke sammen, men gjorde at også kolleger mistet tråden. Han var en krevende medspiller. Som oftest var det hylende vittig. Under en forestilling av «Den grønne heisen» mistet han sin tyrkiske kalott. «Unnskyld», ropte Wesenlund, «jeg slapp en fez».

Norsk humor har hatt - og har! - mange sterke personligheter, mange originale komikere og en og annen bauta. De fleste er et produkt av sin tid, og det er ikke uvanlig at skiftende tider også skifter ut hvem ettertiden vil huske.

Men en ting er sikkert: I norsk humor går det et vannskille; det er før og etter Rolv Wesenlund.

Ikke bare fordi han brakte en ny stil inn i komediefaget, eller at han og hans kumpaner fornyet revyen formmessig på en måte som ble skoledannende. Som skuespiller hadde han et begrenset repertoar, og tekstforfatteren Wesenlund var nok mer preget av kreative oppslag og den løsslupne galskap enn gjennomføringens raffinement. Likevel var han en ener.

Rolv Wesenlunds storhet som komiker, som humorist og som kunstner, var alvoret.

I alt hans vesen og virke fantes det en klangbunn av oppriktighet. Et verdigrunnlag. Han deltok med tyngde i samfunnsdebatten, og han lot seg velge inn i kulturlivets politiske organer som folkets røst. I Oslo Nye Teaters styre satt han som Frps kandidat, samtidig som han tordnet mot Carl I. Hagens nedlatende holdning til kulturfeltet.

I bøker, avisartikler, TV-programmer og radiointervjuer benyttet han oppmerksomheten til å drøfte alt fra Ap-kameraderi i NRK til spørsmålet om Guds eksistens. Han var mest positiv til det siste.

Summen av dette engasjementet og de sosiale kår han vokste opp i, formet komikeren. Fraværet av ondsinn og kynisme, samtidig som at humoren kunne være skarpskodd nok, var Wesenlunds metode. Den skulle vise seg like smittende som latteren han utløste.

Karakterene hans, i særdeleshet antihelten Marve Fleksnes, fikk oss til å le med den viktigste lattermuskelen - hjertet.

  • Skriv ut artikkelen

Delta på Twitter og Facebook

I media - av Bernt Olufsen

Bernt Olufsen BERGEN (VG) ? Jeg sitter på «Stupet», det ærverdige og sagnomsuste representasjonslokalet til Norges Handshøyskole, omgitt av Norges fremste eksperter på samfunnsøkonomi, markedskrefter og konkurranse. Teoretisk sett. Dette miljøet har gitt viktige premisser til loven om medieeierskap, som skal sikre … Les videre →

Flere VG-kommentarer

Siste innenriks

Les flere saker

Siste utenriks

Les flere saker