Den siste revejakta

Da Arbeiderpartiets Gunhild Øyangen var landbruksminister skulle pelsdrift redde landbruket. Hun sørget for mer penger.

Nå vil det samme partiet ha det vekk. Statsministeren konsentrerer seg om industriarbeiderne i valgkampen.

Før helgen dukket han opp som Metallurgi-Jens hos Hydro i Sunndal.

I bygda med de høye fjellene samler lukten av Arbeiderpartiet seg nederst i dalbunnen som smog i Bergen på en vinterdag. Her har Parrti rent flertall.

Rødgrønt eller blått?

Stoltenberg kan takke elven Aura for det.

Rett nok ligger bare det tomme elveløpet igjen, men vannet konverteres til strøm som blir til industriarbeidere som blir til aluminium som blir til Arbeiderpartistemmer.

Vi får ingen Sølvrev-Jens med oss lenger inn i fylket. For jo nærmere man kommer trøndergrensen, desto strammere er lukten av Senterpartiet.

Eller lukter det litt blått nå, forresten?

Ap bestemte seg før valget for at de vil tvangsavvikle pelsnæringen, en næring de subsidierer. SV er enig. Senterpartiet blir fort for små til å stoppe dem.

De blå vil beholde pelsfarmene.

Så hva skal bøndene stemme 9. september?

Stram revelukt, som den på farmen til Arne O. Sæter i Surnadal, kan ikke like lett konverteres til rødgrønne stemmer lenger.

Sæter driver med rev på trettiende året i en grøderik U-dal langs den vakre, men ikke lenger like bugnende lakseelven Surna.

Hva skal han ta seg til om ikke dette, som 50-åring? Omstillingsmidler til annen gårdsdrift hjelper ikke når det ikke er annen gårdsdrift her.

- Både motstandere og tilhengere er velkomne hit. Slik kan de gjøre seg opp sin egen mening, sier Sæter og låser oss inn på farmen.

Avler opp sosialdemokrater

Det har ikke kommet mange. En og annen lokalpolitiker. Og Mattilsynet, som var på uanmeldt inspeksjon forrige dagen.

Det er 25 grader. Tropesommer. Svette, rosa tunger henger ut.

I et dobbeltbur holder en mor med 16 valper til. De er jevnstore. Moren er en verdifull avlstispe. Hun porsjonerer ut maten likt.

Det er de revene med best lynne som får ført genene sine videre. Arne avler opp tamme sosialdemokrater.

Men Arbeiderpartiet, som har hatt sansen for industri og småbønder, tror de avler flere sosialdemokrater ved å gå imot pels.

Miljøvernerne har ikke helt vært partiets greie. Ikke mer enn de måtte.

Men dyrevernerne er ok. Det er bare 300 pelsfarmere igjen i Norge. Næringen kan slaktes uten at det blir særlig bråk. Det er en kraftfull symbolsak som pelsbøndene må betale dyrt for.

Et liv i bur

Men revene, de må vel også betale dyrt?

Det er ingen skadede dyr å se. Men det er ubehagelig med dyr i bur.

Vi grøsser over hunder i bur. Papegøyer lever 80 år i bur. Kanarifugl. Katter. Kaniner. Marsvin.

Det er også opprørende med reinsdyr som sulter, utfordringer med dyrevelferd for hester til hobbybruk. Sår hos svin er et stort problem.

Men det virker unødvendig at dyr må lide for at noen rikinger skal flotte seg med pels.

Hadde vi kunnet spise revekjøtt hadde det vært enklere.

Frihet for dyr?

I virkeligheten er det etiske problemstillinger knyttet til alt industrielt husdyrhold.

Å være imot pels er enkelt fordi man møter så lite motstand. Men også her kan man få problemer med å være helt konsekvent.

Nordmenn vil ikke leve som veganere. Også husdyrgjødsel blir et problem da. Kunstgjødsel er heller ikke bra. Det skader hjemmet til dyrene.

Men dyrevernere fortjener takk for å avsløre mishandling i bransjen.

- Om det avsløres dårlig behandling på én farm, rammes hele bransjen. Slik er det vel ikke med andre næringer, spør Arne.

Han har litt rett i det. Vanskjøttede kyr i møkk til knærne forblir enkelttilfeller.

Ingen pelsdyrfarmerfront

Norge har et av verdens strengeste regelverk for pelsdyr. Følges det, sier Mattilsynet at risikoen er lav for at pelsdyrene lider. Tilsynet er fornøyd med tilstanden i bransjen.

Som de fleste som lever tett på dyr er Arne opptatt av at de skal ha det bra. Resultatet blir best med sunne dyr.

Men det finnes ikke noe form for dyrehold uten skader og død. Og det finnes useriøse aktører.

Pelsdyrbransjen har faktisk få skader. Når revene blir syke merkes buret med «under behandling.» Det kommer visst ikke med på skrekkbildene.

Revungene leker med treklosser og hopper opp og ned på hyllene. Arne tar opp en.

- Det hadde ikke gått for 30 år siden. Revene har blitt tammere. De godtar behandlingen, sier han.

Som pelsdyrbøndene, altså. For de har ingen tunge støttespillere. De har bare dårlig presse. De har barn som mobbes på skolen.

For et nei til pels er en enkel måte å fjerne den dårlige samvittigheten vi har når vi gnafser i oss kylling til middag. Men det er litt hårete, det og.