Høyt spill om lederskap

Jens Stoltenberg har alt å tjene på at 22. juli holdes utenfor valgkampen. Derfor undrer det meg at han i partilederdebatten mandag kveld våget å trekke Høyre-leder Erna Solbergs lederegenskaper i tvil. For det kan trigge hukommelsen til dem som i etterkant av Gjørv-kommisjonens rapport var opptatt av det politiske ansvaret for det som gikk galt da terroren rammet oss.

Kommisjonen slo fast at bombeangrepet i regjeringskvartalet kunne vært unngått. Den fastslo også at myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. Når beredskapen sviktet, så skyldtes det manglende prioriteringer, svak styring og en manglende evne til å gjennomføre viktige vedtak. Dette peker til syvende og sist tilbake på han som har vært statsminister de siste seks årene før 22. juli; Jens Stoltenberg.

Unnvikende leder

Denne uken kom tidligere Ap-statsråd Grete Knudsen med bok. I boken sår hun tvil om Stoltenbergs lederegenskaper. Hun er ikke den første. Knudsen underbygger et bilde som flere tidligere nære kollegaer og medarbeidere av Stoltenberg har tegnet: Stoltenberg beskrives som unnvikende. En mann som nøler i det lengste med å skjære gjennom i vanskelige saker, og som ikke går inn i betente konflikter.

Dette bildet av Stoltenberg blir bare et problem for ham hvis beskrivelsene treffer noe hos velgerne. Føler velgerne at kritikerne setter ord på noe de selv fornemmer, men ikke har klart å formulere, så er det alvor.

Velgerne liker Stoltenberg. Han scorer høyt i tillitsmålinger. Han har vært statsminister de siste åtte årene. Opptrer trygt i rollen. Han er erfaren - men ikke ufeilbarlig. Det er sider ved hans lederskap som ikke er tillitvekkende. Og det finnes episoder som han og rådgiverne hans helst vil at folk skal glemme.

Vi er sårbare

Det tok lang tid før 22. juli ble et tema i valgkampen. Det har virket som om både politikere og velgere har ønsket å legge det bak seg. Jeg var på en debatt om norsk politi under Arendalsuka nylig. Alle partiene var representert. Debatten var flat, uten skarpe kanter. Innleggene var tekniske og kjedelige.

Jeg frykter at politikerne viker unna å ta helt nødvendige grep for å bedre beredskapen. Vi vet ikke hva som vil ramme oss neste gang; om det blir en naturkatastrofe, en epidemi, eller ny terror. Det eneste vi vet, er at noe kan skje, og at vi er sårbare.

Da er det ganske utrolig at politiet fortsatt har skandaløst dårlige sambandsutstyr og eldgamle datasystemer. Mye av det som gikk galt da terroren rammet oss, var at meldinger aldri kom frem. Politifolk kunne ikke kommunisere. Det ble historien om ressurser som ikke fant hverandre.

Gjennomføringsevne

Da er vi ved kjernen av lederskapet. Stoltenberg har ledet en flertallsregjering i åtte år. Han har styrt i en tid med eventyrlig vekst i offentlige budsjetter. Dersom hans regjering hadde ønsket å investere det som var nødvendig i sambandsutstyr og datasystemer i politiet, i helsevesenet og i andre livsnødvendige etater - ja, så hadde det blitt slik.

Dersom landets statsminister hadde stilt strengere krav til sine statsråder om sikkerhet og beredskap, så hadde de levert på dette.

Lederskap handler blant annet om gjennomføringsevne. Om å gå inn i vanskelige spørsmål, og konfrontere ubehageligheter. Så kan man spørre om Erna Solberg vil bli bedre? Vi vet at hun var en handlekraftig og solid kommunalminister. Vi vet at hun har klart å samle de fire borgerlige partiene bak et løfte om at nytt flertall betyr ny regjering. Men duger hun som statsminister? Klarer hun å sørge for at samfunnet er bedre rustet neste gang katastrofen rammer oss? Det er det for tidlig å si noe om.

På Stoltenbergs vakt

Stoltenberg har vokst de årene han har vært statsminister. Han har styrt landets økonomi stødig gjennom finanskrisen. Hans største bragd er pensjonsreformen. Den vil bli stående i historien.

Men Stoltenberg vil også gå inn i historien som statsministeren som ikke hadde sørget for tilstrekkelig beredskap da det smalt. Vi vet ikke om det hadde vært annerledes med en annen statsminister. Men det var på Stoltenbergs vakt det skjedde. Landets øverste leder har ansvaret for borgernes sikkerhet. Her gjorde ikke Stoltenberg jobben sin før 22. juli.

Selvfølgelig hører spørsmål om lederskap og evnen til å sikre landets borgere hjemme i valgkampen. De som påstår noe annet, tar feil. Det er nettopp i stortingsvalg vi velger hvem som skal lede oss gjennom de neste fire årene. Da må også hver og en av oss vurdere hvem vi tror er best egnet til nettopp det.