Spleiselaget på Skaugum

Små, intime spleisefestivaler er det som er inn for tiden. Folk drar med egen drikke og mat opp til en disig fjellovergang, utilgjengelige øysamfunn eller slitte fiskevær hvor artistene spiller gratis.

Så hvorfor skal ikke Mette-Marit og Haakon få arrangere sin egen lille hippiefestival med teltovernatting på Skaugums jorder i anledning kronprinsens 40-årsdag?

Det er til og med ganske søtt.

Festivaltemaet tar opp i seg igjen historien om hvordan paret møttes. Quartfestivalen 2001. Pressen lå med kamera i buskene.

På dugnad i Porsche

Men ryktene skal ha det til at flere av de inviterte har meldt avbud eller er på ferie.

Det er ikke bare fordi det er ubehagelig å ligge i telt. Og det er ikke bare fordi de er gniene. Vennekretsen til Mette-Marit og Haakon har selvsagt hjartet på rette staden. De gir nok gaver til gode formål.

Ære være vertskapet og gjestene for det. For festen ser ut til å ville hedre fine tradisjoner.

Dugnad, festival, spleising og avslappede regler for skikk og bruk er selve arven etter 68'erne. De motkulturelle ungdomsopprørerne vant det slaget. Vi har opprørerne å takke for at kronprinsessen kan lage en fest som ikke er stiv og at vi kan gå i olabukse på jobben og si «du» til sjefen.

Så hvorfor denne nølingen til landets gjeveste bursdag? Det er nok kamera som dem fra Quarten i 2001 som gjør at noen i kulturfiffen kvier seg litt for å bli med på festival på Skaugum.

For noen kommer så klart til å ta bilder av festdeltagerne som spiser kortreist rotmos mens de drar ned teltglidelåset i slengbukser på morgenkvisten.

De bildene blir så klart lagt ut på bildedelingstjenesten Instagram med vintagefilter og rufsekant.

I tillegg: Hvor skal de få parkert sin Porsche Cayenne? Går det an rett utenfor Skaugum?

Er det noen som vet hvor sanitærhuset blir, forresten?

Hardt å snobbe nedover

Du hører hvor hult dette lyder, ikke sant?

Det er vanskelig å presse kultureliten inn i en setting hvor det skal se ut som de skal gjøre opprør mot det etablerte, som de i aller høyeste grad tilhører selv.

Sentrale og antagelig ektefølte verdier som lavt forbruk og medmenneskelighet er ikke helt enkelt å profilere ved hjelp av landets definitive overklasse i sovepose utenfor landets mest kjente herskapshus.

Å velge vekk pomp til fordel for en enklere livsstil er dessuten vanskeligere enn det høres ut. Er det for eksempel innafor å ta med seg det oppblåsbare liggeunderlaget til 3000 kroner på festen?

Det er jo unødvendig å påpeke, men det er jo en del som faktisk bor i soveposer i dette landet.

Det vet gjestene, som har tonnevis med kulturell kapital i sin Bergans. Og det er jo slikt mange nordmenn har dårlig samvittighet for. Det er fælt at fattigfolk må bo ute i telt i oljelandet.

Eleganse og verdighet

Den eller de som tok oppdraget med å lage PR-strategien før denne festen har derfor havnet i en festlig klemme.

Uansett hva de gjør blir det helsprø dager på Skaugum fra de første teltpluggene slås i jorda.

For det er jo slett ikke slik de lever der, egentlig.

Det vet alle, og det er helt greit. Og det er bra vi slipper å se våre rikinger kjøre på med stockholmstrenden hvor de kjøper en ekstra champagneflaske bare for å helle den ut. Slik vil de vise hvor rike de er. Slikt ville vekt ekstrem avsky her til lands.

Men så har vi den motsatte varianten ala rik. Det er når sherrysilden pakkes inn i noe skikkelig billig vassgraut på Skaugstock at pendelen har svingt i helt motsatt retning.

En fiff-fest er og blir en fiff-fest, uansett hvordan den brandes.

Og det er helt greit med fiff-fest. Det er selvsagt ingen grunn til å hisse seg opp over noe som helst. Det er bra de spleiser, så slipper vi skattebetalere å punge ut.

Dette er bare et spørsmål om smak og behag.

Det er mulig det er mer behagelig å se på festbilder av neddempet, verdig rikdom enn en helseminister i batikk, en popprinsesse på pandaforløsning, en kulturredaktør på panfløyte og en fotballproff på poesislam.

For å pakke alt dette inn i en politisk korrekt ramme hvor liksom-egaliteten skal dyrkes, det går ikke. Det ligger flere lag med ironi over en tilstelning der den ypperste overklassen samles på noe som kan se ut som et opprør mot den samme overklassen.

De kan spleise så mye de vil. En festival på Skaugum får ikke svanemerket.