Nye dealer hver dag!
Sammenlign lån
Få tilbud fra mange håndverkere
Finn kjærligheten på nettet!
Finn beste pris i markedet
Reduser strømregningen
Hvem bryr seg om at 12 år gamle Fatima er etterlatt i Irak, mot sin vilje, og desperat vil hjem til Norge?
Skolen vet at Fatima er borte. De bryr seg, inntil foreldrene skriver brev om at hun går på skole i utlandet. Så er det ingen som etterlyser Fatima lenger. Ingen som spør om en eller begge foreldrene er sammen med henne i Irak, eller om hun er overlatt til slektninger.
Minst 100 norske barn og ungdommer under 18 år har de siste fire årene blitt etterlatt i 20 forskjellige land. De fleste i Irak, Somalia, Pakistan og Tyrkia.
|
|
SHAZIA SARWAR
|
Men at det gjelder for mange barn, er det ikke tvil om. Bare i Oslo det siste skoleåret er 67 barn tatt med til utlandet. Tallet var 42 i fjor. Her finnes også etniske norske barn, men innvandrerforeldrene er overrepresentert.
De har altså ikke lært leksen fra 70-tallsinnvandrerne som utsatte sine barn for det samme, men som angret bittert i etterkant. Barna ble tapere både på skolen og i arbeidslivet, da de omsider kom seg tilbake til Norge.
Å bli etterlatt i et annet land er en brutal omveltning. Jeg vet hvordan det føles å desperat savne Norge. Å være for ung til å kunne si i fra, men samtidig ikke for ung til å føle savn.
Jeg savnet Norge allerede før jeg satte meg på flyet til Pakistan som syv-åring. Et fremmed land for et lite barn. Jeg savnet brød og brunost og kjøttkaker, men mest av alt savnet jeg vennene mine og sykkelen min. Eplehagen og 17. mai. Snø og ski.
Jeg savnet livet mitt og landet mitt. Jeg bodde i Pakistan tre år. Jeg lærte mye, ble godt passet på av mamma og storfamilien. Jeg kjenner mange som ikke var så heldige. De måtte bo uten foreldrene i lange perioder.
Norske barn har rett til å bli hørt om hvor de vil bo allerede fra de er syv år gamle. Vi har gode rettighetsplakater i landet vårt. Men rettighetene og det biologiske prinsipp stopper ved grensen.
Doblet siden 2009
Hvem Fatima bor hos og hvordan hun har det i utlandet ser ikke ut til å bry noen. Hennes ønsker og hennes rett til vern av sine bånd med søsken og foreldre respekteres ikke.
Barn som dumpes i utlandet blir sviktet både av foreldrene og av norske myndigheter. Ute av syne, ute av sinn.
Integreringsrådgivere ved fire norske utenriksstasjoner forteller at de fleste henvendelsene kommer til dem fra barna og ungdommene selv. Tallene på slike henvendelser er doblet siden 2009. Bare i en av ti saker er det venner og familie som har bedt om hjelp. Forsvinnende få saker kommer fra førstelinjen i Norge - skoler, etater eller frivillige organisasjoner.
Både etnisk norske og innvandrerfamilier flytter til utlandet. Det er ofte uproblematisk.
Men at barn må bo i et fremmed land, mot sin vilje, og uten sine foreldre - det er barnemishandling. Og det kan vi ikke fortsette å ignorere.
99 anmeldt
En enkel løsning på dette finnes ikke. Skolene har neppe ressurser til å ettergå foreldrenes påstander om at barnet går på skole i utlandet. Hvem har forresten bestemt at så lenge norske barn går på skole et eller annet sted i verden, så vil det si at alle barnets behov er dekket?
Men ett virkemiddel finnes. Foreldre kan anmeldes.
Oslo-skolene har siden 2005 anmeldt foreldre av 99 barn som forsvant fra skolen, de fleste av utenlandsk opprinnelse. Skolene går igjennom en møysommelig prosess for å finne barnet. Siste ledd i denne prosessen er å koble inn politiet.
Frustrasjonen i Oslo-skolene er derfor stor når kun foreldrene til to av barna er bøtelagt av politiet. 40 prosent av sakene er henlagt, oftest grunnet manglende etterforskningskapasitet. De resterende anmeldelsene har politiet ikke en gang svart på.
Må selv be om hjelp
Hvilken melding sender vi til foreldre som tar barna sine ut av skolen? De som forlater barna sine i utlandet? At det ikke vil ha noen konsekvenser om norske barn skulle forsvinne fra skolene, så lenge foreldrene står for forsvinningen. For politiet har ikke tid eller ressurser til å finne barna. Og barnet får ikke hjelp, så lenge ikke hun selv rømmer til ambassaden?
Å etterlate seg barn i utlandet henger ofte sammen med både vold, trusler og tvangsekteskap. Det er derfor et tankekors at det er barn og unge selv som må søke hjelp. At politiet ikke prioriterer sakene er respektløst overfor barn i en svært sårbar situasjon.
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
