Kronikk: Hvor er lyset i barnas øyne?

Av: Mustafa Can, kurdiskfødt svensk forfatter

Jeg er et tre som har blitt plantet her,

jeg har pustet inn Norges luft og drukket av Norges vann.

Nå lever jeg i skrekk og politiet kan komme i hvert eneste minutt

og rive meg fra røttene mine.

(Et dikt av Neda etter at faren hennes ble arrestert i påsken i år)

Mens min snart seks år gamle datter teller pengene i sparebøssen sin (hun skal visst kjøpe seg en hel eske med is siden hun ikke fikk noen forrige uke) blar jeg i fotoboken "Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg" fra 2012.

Til kong Harald

Et barn hviler i hengekøyen i et idyllisk norsk sommerlandskap. Et barn titter inn i kameraet med teddybjørner, hunder og andre kosedyr rundt seg. Barn går tur, barn spiller spill, barn løper blant blomster i det grønne på en eng i fargeglade støvler. Barn leser, hviler i sofaen, gjør lekser, går i gangene, sykler, holder rundt en liten kanin og barn tegner tegninger til kong Harald...

Barn som gjør alt det der barn pleier å gjøre. Det er ingen dramatiske bilder om de store samfunnsmessige hendelsene i Tine Poppes og Kari Gelleins bok om de drøyt 500 barna på asylmottak i Norge. Nei, dramaet ligger i hverdagen. I alt det vi er omgitt av, men som vi sjelden ser eller reflekterer over, siden vi... ja, siden vi tar det for gitt. Fordi det er hverdag.

Men... Det finnes noe annet i disse bildene. Eller snarere mangel på noe. Lyset... Hvor er lyset i barnas øyne? Dere vet - det der lyset som er fylt av undring og forventninger. Det der blikket som gir varsel om spenning eller løfter om fremtiden. En fremtid der den ene verden etter den andre åpner seg for barnet som nysgjerrig er sultent på utfordringer, etter mer liv.

Maktesløshet

Sårbarheten, har forfatteren Kristian Lundberg sagt, er et eget språk. Det er en spesiell type blikk. Det går ikke an å trene på det. Det er maktesløshetens og forsvarsløshetens blikk betrakteren ser hos disse barna.

I de norske avisene leser jeg om Neda og familien hennes. Og mediedramaturgien med den følelsesstyrte journalistikken er forutsigbar. Menneskene har tross alt for vane å ty til følelser i et følelsesladet spørsmål.

Derfor passer jeg meg for å dyrke følelser. For følelser er vanskelige å bruke når det gjelder asyl- eller innvandringspolitikk - ja, i politikk i det hele tatt. Følelser forblinder lett fornuften og tar ikke de nødvendige hensyn til saksforholdene. Så la oss i stedet holde oss til fakta. Og minne om at fakta ikke opphører å eksistere bare fordi man ignorerer dem.

Fakta

Fakta er at Norge ikke har åpne grenser; i et system med regulert innvandring får alltid noen nei. Fakta er at alle asylsøkere ikke har en grunn til å bli. Fakta er at ikke engang den mest lidenskapelige flyktningeomfavneren ønsker seg all verdens fremmede på norsk jord.

Fakta er også: I saker som Nedas skal det tas hensyn til om barnet har sterk tilknytning til Norge. Fakta er at en hel del av de gjemte barna enten kom hit som veldig små, eller at de er født her. De har ikke kommet, som det heter.

Fakta: Disse barna er mest synlige når de tvinges å forlate det stedet der de ga fra seg sine første lyder. Der de tok sine første skritt. Der de formulerte sine første ord. Der de lengtet for første gang. Der de lærte seg å lese og sykle. Der de lærte seg å peke ut steder som Irak, Palestina eller Fredrikstad, Sandnes, Bodø eller Hammerfest på kartet. Der de kanskje oppdaget kjærlighetens vesen; den der følelsen som det ikke går an å sette ord på men som tar kroppen i besittelse med pirringer og løfter deg bortenfor verden. Der de løy for første gang. Der de sloss for første gang. Der de drømte og husket drømmen sin for første gang, grusomme eller skimrende drømmer.

Det var der det hendte. I Norge.

Flyter omkring

Disse oppramsingene er ikke følelser. Men fakta. Fakta er at de lever i en unntakstilstand. At de flyter omkring i et mellomrom. Hvem av oss vil bli hengende i et mellomrom? Mellom et sted vi ikke får lov å høre hjemme og et sted vi ikke kjenner.

Så drit i barnekonvensjoner og FN-lover og alle paragrafer og retningslinjer som omtaler barns rettigheter. Drit i ideologi og religion, drit i kultur og arv, drit i språk og hudfarge. Drit i samfunnsøkonomiske beregninger og nyttekalkyler. Drit i om det er staten som straffer barna eller om det er foreldrene som har løyet og skal stilles til ansvar. Drit i at det skjedde om natten med knust glass eller om politifolkene som hentet familien er hjerteløse eller bare offer for pliktene sine.

Se heller på fakta som historien har gjort til en del av den menneskelige erfaringen: at mellom sorg og grusomhet finnes det en hinne så tynn at den heller kan beskrives som en grense.

Moral

Men det finnes verdier som består, verdier som ikke forandres med øyeblikket. En moral som ikke er konjunkturfølsom. Om vi ikke konfronterer oss selv med disse spørsmålene, er hver og en av oss kun enheter i et embetsmannsvelde som i sin formalistiske natur er innstilt på å løse oppgaver, ikke å vurdere verdien av dem ut fra et moralsk perspektiv.

Et av disse spørsmålene er: Truet Neda og familien hennes en skjør norsk balanse?

Har vi som medborgere plikt til å reflektere over om moralens og fornuftens festepunkter går opp i limingen, når barn som ikke kjenner til noe annet samfunn enn Norge skal utvises til et land som kun er fjerne historier for dem?

Å grunne over hva et menneske er, innebærer ikke det egentlig å stille seg selv spørsmålet: Skal jeg hjelpe min neste eller ikke? Og hva gjør det med meg hvis jeg ikke gjør det?

Hvorfor snakker ingen om at mennesket er alle tings måleenhet?

"Oi - se der", tenker kanskje en og annen leser, "skribenten løy, han bruker så visst følelser i denne teksten". Ja vel, om nøytrale oppramsinger av hva barn på asylmottak gjør, om det å reise spørsmål av moralsk art vekker følelser hos leserne, så gratulerer - dere er altså ikke bare fornufts-, men også følelsesmennesker.

Leseren kan også se på dette: At Norge er verdensmester i fred, at samfunnet høytidelig velter seg i grunnverdier og freds- og menneskerettighetsprosjekter, samtidig som det forlater sine grunnverdier - kanskje det er dette som bevarer den norske illusjonen om kronisk uskyld?

For ikke lenge siden kommenterte Justisminister Grete Faremo Fremskrittpartiets forslag til ny innvandringspolitikk: "Dette er et område av politikken hvor vi må måle innholdet opp mot vårt moralske verdikompass. Og da trenger vi klar tale."

Spørsmål

Utgjør behandlingen av Neda og hennes familie det norske moralske verdikompasset? Er akkurat dette "klar tale"?

Nok et spørsmål å stille seg neste gang vi ser naboens eller våre søskens barn gynge i en hengekøye. Når vi ser barna våre klemme en teddybjørn, ser dem gå tur på en landevei, ser dem lese, skrive, sykle for første gang, og følger dem med blikket der de løper over et vidunderlig vakkert sommerlandskap i fargeglade støvler, når de puster inn fjelluften og drikker av vannet.

Eller som nå, etter at datteren min har gjort ferdig opptellingen av pengene i sparebøssen sin, når vi hånd i hånd med barna våre rusler i vei for å kjøpe is.