Valget i 2009 lærte Venstre og KrF én ting: At det å stille seg i veien for en borgerlig regjering var livsfarlig. Venstreleder Lars Sponheim var høy og mørk mot Frp. Han mistet stortingsplassen og tok partiet under sperregrensen, mens Frp ble nest største parti.
KrF-leder Dagfinn Høybråten var noen uker før valget i 2009 svært fornøyd med å ha fått i stand
det berømte VG-bildet der han og Sponheim utropte Erna Solberg til statsministerkandidat oppe på et bord i Stortinget. Det endte med at han ledet partiet til det dårligste valgresultatet siden 1936.
Høyres fremgang i valgkampen 2009 bremset også opp de siste to ukene, da de fleste skjønte at de fire borgerlige partiene ikke ville klare å samle seg om en regjering.
Det endte som kjent med rødgrønt flertall. Styringsdyktighet og et oversiktlig politisk alternativ sendte Ap til himmels, og ødela deler av valgnatten for Høyre og Frp.
Den natten sukket en Frp-er at «nå var det f ... på tide at vi klarer å samle oss på borgerlig side, og slutte med dette tullet». Han var molefonken og frustrert, selv om Frp nettopp hadde gjort sitt beste valg.
Samling, samling, samling
Den borgerlige samlivskrisen og valgresultatet i 2009, har definert det meste i de fire partiene siden. Alle partilederne forstår at enhver tvil om viljen til å gi landet en ny regjering er selvskading av verste sort. Ikke minst for Venstre og KrF.
Derfor er begrepet «borgerlig kaos» i dag bare et minne. Det er ingen tvil om regjeringsskifte hvis det rødgrønne flertallet ryker. Dette løftet, som V og KrF har gitt uten forbehold til velgerne, er det umulig å løpe fra. At Venstre eller KrF om et år eller to skal velte en borgerlig regjering og bringe Jens Stoltenberg tilbake som statsminister er derfor svært lite sannsynlig.
Så lenge de to partiene har bundet seg til en borgerlig regjering, er makten de eventuelt måtte ha som støttepartier i Stortinget begrenset. Det vil jo ikke være særlig troverdig hvis de truer med å kaste en regjering de har lovet velgerne sine.
Teater
Venstre og KrF har i flere måneder forsøkt å gi inntrykk av at en plass i regjering ikke er så viktig. Begge partiene har snakket varmt om en usannsynlig regjeringskoalisjon uten Frp. Jeg har vanskelig for å tro at de tror på det selv. Ingen klarer å holde Frp utenfor en eventuell borgerlig regjering i dette valget.
Det egentlige spørsmålet for V og KrF er derfor om de vil sitte i regjering med Frp eller ikke. Og her har begge de små partiene lykkes uventet godt med et merkelig skuespill der de forsøker å innbille oss at de ikke vil være med.
Men samtidig som V og KrF legger ut som sine kvaler har de sørget for at partiorganisasjonen ikke hindrer regjeringskos med Siv Jensen. Og de siste ukene har både V og KrF snakket høyt om henholdsvis hvilke statsrådsposter de ønsker seg, og at det viktigste målet er å få partiet i regjering.
Varmere inne enn ute
Det er fullstendig rasjonelt for V og KrF og ønske seg regjeringsplass. Jeg har vondt for å tro at de stadige forsøkene på å reservere seg mot dette, er noe annet enn taktikk.
Små partier har langt mer makt og innflytelse innenfor en flertallsregjering enn utenfor. Spesielt når alternativet er å være borgerlig stemmekveg i Stortinget.
Et partis velgere vil også ha store problemer med å skjønne at partiet deres ikke vil være med i regjering.
I dette spørsmålet er velgerne mer fornuftige enn alle de politiske kommentatorene som hevder det motsatte. Makten til å gjennomføre sitt partis politikk er selvfølgelig langt større i en regjering enn utenfor.
Men, det er selvfølgelig et mål for både V og KrF å få størst mulig innflytelse i en borgerlig regjering. Flest mulig statsråder og flere politiske seire enn det kjøttvekten tilsier. Da er det ikke så dumt å gjøre seg kostbar.
Dette vet både KrF og V, og her ligger muligheten til at de to minipartiene kan gå inn i regjeringen med for eksempel tre statsråder hver. Selv om de til sammen skulle bli mindre enn Frp