Kronikk: Du skal merke det

Du skal merke det når skolen kommer så nær at dere kan se den; hvordan hånden hennes langsomt søker seg fram til din. Du skotter ned på seksåringen som møter blikket ditt med et knis, en liten rykning i skuldrene og det spesielle, uskyldige smilet som bare et forventningsfullt barn kan ha.

Kirsebærrød veske

Du husker kvelden i går, og hvordan hun med stor omhyggelighet valgte ut klærne til sin første skoledag og la dem på den røde taburetten. Du fikk i hvert fall lov til å ha en mening om valg av veske, på tross av at hun allerede hadde bestemt seg for den kirsebærrøde fra tante i Istanbul. Du merker at hun går fortere jo nærmere skolen dere kommer, og plutselig har hun sluppet hånden din og løpt over skolegården, bort til vennene fra førskolen som også har blitt skolemodne.

Du stopper opp, skjelver i underleppen, svelger klumpen i halsen og tenker at det egentlig ikke er et barn du ser løpe inn i en ny epoke i sitt seksårige liv. Det er dypet av et forundret hjerte du ser, som et sted inni seg vet at det kommer til å bli omfavnet av oppdagelser det ennå ikke har noe språk for.

Vinker mor'n da

Du blir informert av lærere og inspektører, du går en tur i bygningene, så vinker du mor'n da til barnet ditt, og spent på hva slags fortellinger hun skal bære med seg hjem fra skolen, styrer du skrittene mot voksenverdenens larm og krav. Du går på bussen og ... det er da det veller opp i deg: minnet om din første skoledag i en fattig landsby ved foten av et fjell i et fjernt land. Med ett er du det samme forundrede, seksårige hjertet som du nettopp har fulgt på skolen.

Du har våknet før hanen har galt, vasket ansiktet i brønnen midt i landsbyen og står nå under mandeltreet og betrakter den svarte skoleuniformen, den hvite kragen, de første skoene dine som ikke er laget av svart, billig Ankaraplast og den spissede blyanten og viskelæret som moren din har betalt en skål yoghurt for. Under stjerneklare netter har du, i dette undertrykte landskapet der nesten alle er analfabeter, begjærlig holdt liv i drømmen om nye bokstaver, nye ord, kunnskap og fortellinger hinsides dem som råder i den jordbundne tilværelsen til bøndene.

En ny verden

Du kler hastig på deg når landsbyens første skole ringer inn til den første samlingen, og ved den uttørkede bekken stråler du sammen med andre gutter og jenter som har blikk der du møter din egen iver, og du springer alt du orker forbi gravplassen, over tistelengen og beitemarkene, hele tiden ser du deg rundt så ingen skal rekke fram før deg, og snart står du og alle de andre barna med dunkende hjerter på den støvet skolegården og snakker med hverandre, i den ennå kjølige morgenen, mens dere venter på at skoleporten skal åpnes så dere kan løpe inn i en ny verden som skal appellere til følelser som ennå ikke har fått noe uttrykk i sjelene deres.

På en buss i Stockholm 37 år senere, skal du innse at av den første brennende lengselen etter kunnskap gjenstår det ingen vakre bruddstykker. Du skal huske at den fremste hensikten med lærernes omsorg var å trykke den nasjonalistisk gjennomsyrede kunnskapen ned gjennom spinkle, kurdiske halser. Du skal huske at forbudene var tydeligere enn forklaringene og gjenoppleve brede linjaler av tre mot små knoker, slag og spark og kropper som blir slept gjennom skitten av voksne hender fordi det forbudte språket har funnet veien over tynne lepper i skoletimen.

«Det første mennesket»

På den samme bussturen skal du huske de første ville årene på skolen i landet dere har emigrert til, men først og fremst skal du huske den andre læreren din, Björn, og tenke at uten ham hadde du i dette øyeblikket sittet bak lås og slå i stedet for på en buss.

Senere samme dag skal du, etter din datters detaljerte redegjørelse om sin første skoledag, ta fram Albert Camus' selvbiografiske roman «Det første menneske» og blant tilleggene lese forfatterens brev til sin gamle lærer etter at han har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur. Du skal, som alltid når du leser brevvekslingen - og det gjør du ofte - gråte stilt overfor linjer som: «Kjære Monsieur Germain ... Uten ... denne kjærlige hånden som De rakte ut til det fattige barn jeg den gang var, uten Deres undervisning ... ville ikke noe av dette ha skjedd.

Jeg gjør ikke all verden ut av en slik æresbevisning. Men den gir meg i det minste anledning til å få sagt dem hva De har betydd, og fremdeles betyr, for meg, og til å forsikre Dem om at Deres innsats, Deres arbeid og den sjenerøsitet De fylte det med, fremdeles står levende for en av Deres små skolegutter som, til tross for alderen, ikke har opphørt å være Deres takknemlige elev.».

Oppdage verden

Inni deg skal du si at Björn er din Monsieur Germain, den som for første gang fikk deg til å føle at du var «verdig til å oppdage verden»; den som i de knyttede nevene dine, i banneordene, i de knuste vinduene, også så nysgjerrighet og hengivent løftet din begavelse; den som konsentrerte seg om det du kunne, snarere enn det du ikke kunne; læreren som fikk deg til å synes at de kravene han stilte til deg var helt rimelige; læreren som aldri så noen «håpløse tilfeller», som aldri slapp taket, som i stedet for å følge en utstaket pedagogikk eller fokusere på valg av undervisningsmateriell, aldri glemte bort den levende materien, barnet.

Du skal lese Camus' roman på nytt, brevet hans og et ekko av fortiden din skal lyde gjennom deg, og du skal først og fremst huske dette: i den forstadsskolen, omgitt av 70-tallsbrutalisme med alkoholikere, kroppsarbeidere, enslige mødre og flyktningfamilier - ja, nettopp i denne verden av små drømmer og brustne illusjoner der fremtiden din sto innskrevet i det livet som var rundt deg, hadde en lærer bestemt seg for å forandre

Skrevet av forfatter Mustafa Can. Oversatt av Håvard Syvertsen. Sitatene fra Albert Camus' «Det første menneske» er oversatt av Christine Amadou.