Den arabiske verdens ulykke

VG Nett-logo

Søndag 15. september

Meninger

Annonseinfo

Diskusjon - Norsk Politikk

Klikk her for å gå til forumet

Diskusjon - Internasjonal politikk

Klikk her for å gå til forumet

Den arabiske verdens ulykke

Publisert 23.08.13 - 12:05, endret 23.08.13 - 12:05 (VG)
  • Skriv ut artikkelen

Er de vanvittige grusomhetene i Syria og kuppet i Egypt det endelige farvel til den arabiske våren?

Hans Petter Sjøli kommenterer
De grusomme bildene fra det angivelige nervegassangrepet i nærheten av den syriske hovedstaden Damaskus ryster en hel verden. Flere hundre, kanskje tusen, mennesker kan ha mistet livet, blant disse svært mange barn. Uavhengig av hvem av partene som sto bak angrepet, eller hva slags angrep det egentlig er snakk om, er det bare å fastslå at den syriske avgrunnen blir stadig dypere, mens verdenssamfunnet toer sine hender.

Kontrast til Libya

Konservativt anslått er 100000 syrere drept siden opprøret startet i mars 2011, og flyktningstrømmen vokser for hver dag som går. Bare den siste uken anslår FN at 35000 syrere har flyktet over grensen til Irak. Konflikten er særdeles brutal, med en Iran- og Hizbollah-støttet diktator som nekter å vike en tomme, og en opprørsbevegelse som trolig preges mer og mer av hellige krigere med alt annet enn liberalt demokrati på dagsordenen.

Da verdenssamfunnet i løpet av noen særdeles hektiske mars-dager i 2011 bestemte seg for å intervenere i Libya, ble trolig en Syria-lignende situasjon avverget. I Muammar Gaddafis romslige og outrerte garderobe, var silkehansker ikke blant plaggene. Resultatet ville trolig blitt en særdeles blodig og langvarig stillingskrig med enorme menneskelige tap og lidelser.

Dagens Libya er knapt et velfungerende land etter våre målestokker, men alle som fortsatt mener at verdenssamfunnet burde latt «historiens elv» få renne fritt i ørkenlandet, bør vende blikket mot Syria og se hvor katastrofalt resultatet blir når diktatoren holder stand på sin post og ikke skyr noen midler for å forbli der.

Situasjonen i Syria er uoversiktlig og dypt preget av de voksende motsetningene mellom sjia- og sunnimuslimer og mellom regionale stormakter. Om verdenssamfunnet, med et stadig mindre hegemonisk og økonomisk presset USA i spissen, skulle ha grepet inn, burde det ha skjedd for lange siden. Men Vesten nølte, ikke minst fordi de autoritære stormaktene Kina og Russland gikk mot alle former for internasjonal inngripen i landet. Resultatet ble en uttværet og mer radikalisert konflikt som ingen ser noen ende på. Det er til å grine av.

Bekmørk diagnose

I 2005 ble den libanesiske journalisten Samir Kassir drept av en bilbombe i Øst-Beirut. Han kjempet mot Syrias og Assad-klanens innflytelse over Libanon og var i tillegg en skarp og nesten svartsynt observatør av det han kalte «den arabiske verdens ulykke». Dette var også tittelen på et langt essay av Kassir, skrevet et år før han ble drept, utgitt på norsk i 2008.

Kassirs hovedbudskap var like bekmørkt som det var krystallklart: Den arabiske verden er preget av tung avmaktsfølelse, offerrolletenkning og intellektuell stillstand.
Det er en dypt pessimistisk tekst, samtidig som Kassir også skisserer en slags løsning, nemlig at den arabiske verden må finne tilbake til den moderniteten som regionen tross alt var en del av på 1950- og 60-tallet.

Jeg leste Kassirs bok da den kom, og supplerte med annen litteratur. Araberverdenen var som et mørkt hull, blottet for utviklingspotensial; dominert på ulikt vis av trøstesløse diktaturer og erkereaksjonære, fascistlignende islamistbevegelser. Samtidig la jeg Kassirs ord på minnet: «Skal araberne komme ut av elendigheten, må de stå for det selv.»

Håpet ble tent

Så, for to og et halvt år siden, skjedde nettopp det. Rett som det var trakk arabere av ulike nasjonaliteter ut på torg og i gater og diktaturene falt i Tunisia, Egypt og Libya, mens opprør spredte seg i Jemen og Syria.

De sto for det selv. Og det var vår plikt som frie mennesker i frie samfunn å støtte opprørene, selv om skepsisen var stor, ikke minst fordi de mest høylytte og fremskutte i revolusjonsrekkene var liberalere av Kassirs tapning, og i mindretall i de religiøst-tradisjonelle samfunnene i Midtøsten. Mange i Vesten gikk altfor langt i euforien over det som skjedde, mens andre inntok en kynisk posisjon og mente alt kom til å gå lukt til helvete, ikke minst gjaldt det folk på den islamkritiske fløyen, som ikke levner religionen et gram av ære.

Borgerkrigen i Syria og den høyst uavklarte politiske situasjonen i Egypt er begge eklatante eksempler på at den arabiske våren utviklet seg til noe helt annet enn det omveltningene i Øst-Europa etter Murens fall førte til. Land og folk er dypt splittet, politisk, etnisk og religiøst. Det er altfor tidlig å felle den endelige dommen over den arabiske våren, og bildet er langt fra entydig negativt.

Men den siste tids dystre utvikling gjør det likevel lett å bli desillusjonert, nok en gang, på den arabiske verdens vegne.

  • Skriv ut artikkelen

Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt. Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering

Delta på Twitter og Facebook

I media - av Bernt Olufsen

Bernt Olufsen BERGEN (VG) ? Jeg sitter på «Stupet», det ærverdige og sagnomsuste representasjonslokalet til Norges Handshøyskole, omgitt av Norges fremste eksperter på samfunnsøkonomi, markedskrefter og konkurranse. Teoretisk sett. Dette miljøet har gitt viktige premisser til loven om medieeierskap, som skal sikre … Les videre →

Flere VG-kommentarer

Siste innenriks

Les flere saker

Siste utenriks

Les flere saker