The REAL Taxi-Jens

Det er valgkamp. Jens Stoltenberg har Et. Helt. Sinnssykt. Program.

* Fortsetter Jens oppgangen? Følg med på VGs siste måling

Utsikten for oss som følger etter, er som oftest ryggen til noen krøllete statssekretærer med uknyttede skolisser som spiste sist i 1978 og skal sove når de blir pensjonister. Sikkerhetsvaktene er ikke født. De må være konstruert.

La oss ta en tilfeldig valgt dag i programmet til Team Stoltis, fra Brevik i Telemark (kort utdrag):

12.05: Tore-Johnny introduserer Christian Tynning Bjørnø.
12.05: Christian appell.
12.10: Tore-Johnny sier at det er to som har fått anledning til å stille spørsmål.
12.15: Jens svarer på disse.
12.18: Tom Jacobsen takker statsminister.
12.20: Arvid Bakke synger to sanger.

Merk dere klokkeslettene før dere blir med oss videre til. Hm? Vestfold!

Jens sier «her hos dere skinner solen alltid».

Svette medarbeiderfingre krysses. Nå mååå ikke Sandefjord forveksles med Flekkefjord.

Flyr

Vet Jens hvor han er?

Jo da, Jens er i helikopter. Jens er i småfly. Jens er småirritert på masete journalist. Jens slår over til smil i TV-kamera. Jens kommer fem minutter for sent (tissepause). Jens klatrer opp i helikopter. Jens vinker. Jens klatrer ut av helikopter.

Som kjent har ikke alle andre bedrifter slike befordringsmiddel.

Det blir taxi og «følg den kortesjen med svarte biler!»

Det blir samtaler.

- Neikj! Har du møtt Jens? Det er bare løgn på løgn! Jeg skulle ønske jeg var like flink til å lyve! Da hadde det blitt noe stort av meg, sier taxisjåføren som får meg til Tromøya.

- Det eneste jeg vet er at jeg I HVERT FALL ikke skal stemme på Jens, sier han som kjører meg fra Gjelleråsen.

- Pføøøøy! De er komplett like! Umulig å se forskjell. Jeg tror ikke på NOE av det som blir sagt, sier hun som kjører i Arendal.

Denne uken kom vi til valgkampbodene på torget i Trondheim der rosene til Ap ble slengt i bakken og trampet på.

Var det bare fordi sukkertøyet gammelordfører Marvin Wiseth (H) sto og delte ut er for hardt til å trampe i stykker?

Antagelig ikke.

Får skylden

Fortjent og ufortjent - antakelig litt begge deler - får de rødgrønne skylden for det folk er misfornøyde med. Jens har sittet i åtte år. Han kan ikke legge ansvaret på alle andre.

Og kontrollregimet har skutt fart under de rødgrønne. Lærerne må dokumentere stadig mer. Det er blitt flere byråkrater.

Overstyringen sklir av og til ut i det absurde. Bøndene må for tiden se en video på YouTube der Staten forteller dem hvordan de skal søke tilskudd. NRKs Odin Jensenius forklarer med barnespråk og flygende poteter.

Verdier skapes landet rundt, mens i Oslo hvor yrkesskadene stort sett består av papirkutt, der lages faderlige videoer og det planlegges et skjevt museum til over seks milliarder kroner for pengene våre.

Verden ser litt annerledes ut rundt om i Norge. Folk som jobber på fergen, på kjøpesentret, som frisør og i kommunen engasjerer seg i lokalpolitikken, de snakker om rutetider, ny tunnel, barnehagen, dårlig vei, at ting er dyrt, at raset kan gå, det bråkete asylmottaket, at bedriften kan bli nedlagt.

- Jens, du skal bare ikke KØDDE til barnehagen, sier en bestemor på Sørlandet med blikket plantet rett i statsministeren.

Det er bra at avstanden mellom vanlige folk og toppfolk er liten i Norge.

Men det er et demokratisk problem om hovedinntrykket som fester seg er at politikerne kødder det til, at de bare er drevet av arrogant maktbegjær.

Et spill

I populærkulturen fremstilles politikken som korrupt og uærlig, som i TV-serien «Borgen». Om det er sant, hvem orker å stemme?

Hvorfor kan ikke politikerne være mer ærlige?

Det ligger så å si til yrket. Ønsket om å ikke gjøre noe galt trumfer av og til ønsket om å gjøre noe rett, selv om motivasjonen til mange politikere er å skape bedre samfunn.

Politikk handler om prioriteringer. Prioriteringer betyr ofte nei. Noen blir sure. Og mediene, på utkikk etter konflikt, åpner opp for bråk og forfordelte heismontører og misfornøyde fotsoneterapeuter.

Valgkamp er et spill der deltagerne må passe ekstremt nøye på hva de sier. Da blir det mye ullent snakk og færre gode debatter som gjør folk i stand til å ta informerte valg.

Det er kjedelig med vås.

Flest fornøyde

Men antagelig stikker ikke mistilliten og politikerforakten så dypt hos flertallet. En rekke ulike undersøkelser viser at de aller fleste i Norge stort sett er ganske fornøyd.

Å rakke ned politikerne blir litt rutine, det og. Noe vi nærmest forventer, en ok greie for å få samtalen til å gli.

Dessuten vil vi gjerne ha mer vei og kulturhus der vi bor. Da er det ikke så smart å gå rundt å være bare tilfreds.

For alle har vi en liten politiker i oss. Og - ikke si det til noen - men det er faktisk lite som er så imponerende som en imponerende politiker.