Klimakamp og lysvesener

Det er noe sympatisk og endefremt over Miljøpartiet De Grønne (MDG). I motsetning til de andre partiene er de dønn ærlige på at omleggingen til fornybarsamfunnet vil koste. Ikke bare for samfunnet, men også for deg og meg. «Vekst i det totale velstandsnivået må forbeholdes de fattige», skriver de i arbeidsprogrammet sitt, og vil forandre måten vi tenker på. Finansdepartementet skal omgjøres til et Bærekraftdepartement, og oljeutvinningen skal halveres på syv år. Barskt og konkret, der andre mumler hva de «vil satse på».

Fra begge sider

Det er en overdrivelse å si at det myldrer langs valgkampbodene på Karl Johans gate, drøye tre uker før valget. På rekke rad står de, partibodene, med Miljøpartiet De Grønnes som den mest iøynefallende. Ikke bare rager den atskillige knepp høyere enn de andre, den har også noe mystisk og udefinerbart over seg. Innretningen skal symbolisere noe grønne velgere er glade i, nemlig trær. Og på grenene skal forbipasserende velgere henge opp små grønne lapper, som blader på trærne, med politiske ønsker for fremtiden.

Foreløpig er MDG-trærne på Karl Johan nokså bladløse, men så er det jo tidlig i valgkampen. MDG-medarbeider Liv Jorun Andenes deler ut valgmateriale og snakker entusiastisk med nysgjerrige forbipasserende. Til VG forteller hun at hun meldte seg inn i partiet for kun en måned siden. «Tidligere stemte jeg enten SV eller Rødt», forteller hun. «Men må tenker jeg at klima- og miljøutfordringene er viktigere enn alle andre saker.»

Den nye vinen

Andenes er ikke alene om å gå fra venstresiden til MDG. Men de kommer ikke bare derfra. Undersøkelser viser at partiet henter flest nye (potensielle) velgere fra Arbeiderpartiet, men også fra de borgerlige partiene. En av disse er tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Bente Bakke. «Vi har tatt opp i oss det beste fra venstresiden når det gjelder solidaritet, og antibyråkrati og verdikonservatisme fra høyresiden», mener hun.

Enkeltgalluper, som dagens VG-måling, viser at MDG snuser på sperregrensen og vel så det. Men målinger er målinger, og umeritterte småpartier har en tendens til å overprestere i begynnelsen av valgkampen, for så å dabbe av når stemning blir til alvor. Men det er noe friskt over MDG-oppsvinget. «Å stemme MDG er det nye «brygge sin egen øl», eller »ta ein månad i New York'», tvitrer en norsk journalist. Ironisk ment, kanskje, men MDG er den nye vinen og tiltrekker seg velgere som er lei av Ap og Høyres manglende klima- og miljøslagside, og som heller ikke har mye til overs for SVs forsøk på å monopolisere solidaritetsbegrepet.

Dreven debattant

Sjakktrekket i denne valgkampen har vært å hente inn miljøstayeren Rasmus Hansson som listetopp i Oslo. Den tidligere generalsekretæren i WWF, er av god, borgerlig slekt, og er mer av en solid og rakrygget tømmerhugger enn en loslitt venstreraddis. Hansson har bidratt til å avmystifisere partiet. Han har stor troverdighet på klimafeltet, og er en effektiv og dreven debattant.

Han har klart å utfordre partiene som før har hatt såkalt sakseierskap på klima- og miljø. Så mye at miljøpartiene SV og Venstre har inngått en slags pakt om å forene krefter mot den freidige nykommeren. Særlig førstnevnte har i lett panisk rus latt seg lokke utpå. På sosiale medier er diverse SV-ere godt i gang med «avsløringer» av skumle MDG-typer.

Alternativt

En av disse er partiets førstekandidat i Akershus, Øyvind Solum. Han har i en årrekke vært en av forgrunnsfigurene i den såkalte Alternativbevegelsen. Solum forteller åpent om sine diverse «mystiske erfaringer», som møter med lysvesener og annet skrømt. Han har vært aktiv i Holistisk forbund, et miljø som, for å si det litt forsiktig, utfordrer det vitenskapelig-rasjonelle verdensbildet. Også andre listetopper har inntatt fargerike standpunkter. Toppkandidaten i Oppland, Ola Tellesbø, rykket i fjor vinter ut og mente at Norge burde intervenere i Syria - på president Assads side. «Sarkastisk ment», forklarer han.

Men MDG har gjort en god del fra å distansere seg fra en del ytterligheter de siste årene. Partiet fremstår i dag ryddigere og mer seriøst enn tidligere, og lever godt med at deler av miljøbevegelsen angriper dem for å være sidrumpet og gammeldagse. Ingen i partiet ble i går nevneverdig nervøse av Frederic Hauges karslige oppgjør med partiets «lilla skjerf og fotformsko».

Protestbevegelse

Klimaspørsmålet - vår tids betydeligste og mest overveldende utfordring - er åpenbart underkommunisert i en valgkamp som typisk for søkkrike land handler om å love enda mer penger til gode formål.

Protestelementet i MDGs program og uvilligheten til å la seg blokkplassere, appellerer til dem som mener de etablerte partiene ikke tør å utfordre velfødde og kravstore velgere. Dette rammer spesielt et SV som i god tid før valget burde ha gått ut av regjeringen på en passende klimasak og inntatt samme rolle.

For SV tilhører establishmentet. MDG utfordrer det. Verre er det ikke.