Ja vel, herr statsminister

Av Knut Arild Hareide, leder i KrF.

DEL & DELTA: Delta i diskusjonen nederst i artikkelen og del denne kronikken med dine venner på Facebook og Twitter.

Mer åpenhet, mer demokrati. Vi hører ordene og nikker anerkjennende. I årevis har den store Vandrehallen utenfor selve stortingssalen vært en av Norges viktigste demokratiske arenaer.

Det er ofte der politikerne møter journalister, lobbyister og pressgrupper. Etter innføringen av spontanspørretimen har den til en hver tid sittende statsminister møtt opposisjonen og aktører i Vandrehallen.

Møtte Marte

Også statsminister Stoltenberg har fulgt opp tradisjonen med å møte opposisjonslederne i Vandrehallen. Men så møtte han Marte.

Krf-leder Knut Arild Hareide. Foto: Trond Solverg/VG

Møtet med Marte Wexelsen Goksøyr i Stortingets vandrehall var tilsynelatende mer enn statsminister Stoltenberg kunne takle.

Goksøyr, som har Downs syndrom, konfronterte statsministeren med hans egne lovnader til henne i dokumentaren Bare Marte.

«Vi kommer ikke til å foreslå at man kan sjekke fostre for Downs syndrom, screening for Downs syndrom kommer ikke denne regjeringen til å gå inn for. Derfor blir det ikke noen økt adgang for å avdekke om et foster har Downs syndrom,» lovte han henne.

Løftebrudd

Goksøyr opplevde at han brøt dette løftet, da Arbeiderpartiet gikk inn for å tilby tidlig ultralyd til alle gravide. Et tiltak som Kunnskapssenteret har sagt best egnet til å oppdage kromosomavvik. Som i Danmark har ført til at det knapt fødes mennesker med Downs syndrom lenger. Derfor ville hun konfrontere ham med løftet han hadde gitt henne etter spontanspørretimen i fjor, ikledd en t-skjorte med påskriften «utrydningstruet».

Asylbarna

Den store retorikeren Jens Stoltenberg er vanskelig å målbinde, og vi er mange som har prøvd. I møte med Goksøyr, ble han imidlertid svar skyldig.

Det gjorde at statsministeren endret taktikk. Fra åpenhet til lukkethet. Det kan til og med ligne arroganse.

Så skjellsettende synes møtet med en alminnelig borger å ha vært at statsministeren siden den februardagen i fjor har begynt å trekke med seg pressen inn i statsrådssalen rett etter spontanspørretimen. Slik unngår han konfrontasjoner, ubehageligheter, og han slipper å miste kontrollen i en hall som er åpen for alle.

Det samme skjedde da statsminister Stoltenberg for et par uker siden i spørretimen ble utfordret på skjebnen til de 450 asylbarna på mottak i Norge som har bodd der i tre år eller lenger. Han ville ikke si noe om utlendingsloven som sier at man kan ta innvandringsregulerende hensyn, men at man skal ta hensyn til barns beste. Han ville ikke høre snakk om at sakene burde stilles i bero til regjeringens meget forsinkede melding om barn på flukt legges fram. Han leverer sitt budskap i salen, for så å rømme Vandrehallen. Bort fra uforutsigbare reaksjoner.

Frykt

I statsrådssalen har han regien. Opposisjonspolitikerne blir avskåret fra å høre hva statsministeren sier om det som har foregått inni stortingssalen, og han unngår deres ubehagelige diskusjoner og spørsmål. Med det manøveren har statsministeren kontrollen på fortolkningen av det som har skjedd. For det er ikke bare ordene i salen som er viktig, men også tolkningen i etterkant. Men i møtet med pressen vil statsministeren slippe å konfronteres av opposisjonspolitikerne med sine utsagn i spørretimen. Han vil sikre seg siste ord.

Frykt for åpen konfrontasjon. Denne saken handler om flere ting. Den handler om politikere som ikke trives særlig godt i åpen konfrontasjon med mennesker som blir direkte berørt av de vedtak som fattes.

Det er jo ofte enklere å forholde seg til prinsipper og generelle regler - uten å skjele altfor mye til det enkelte mennesket. Da blir det viktig med regi. I irritasjon over at Goksøyr fikk konfrontere statsministeren anes mer enn noe annet fortvilelsen over tapt regi. Goksøyr hadde regien da hun velformulert utfordret statsministeren med sitt budskap om at tidlig ultralyd til alle i 12. svangerskapsuke vil føre til at slike som henne blir sortert bort fra mors liv. Det kom fortvilte rop fra politikere om at ordskiftet var et sirkus og flere tok til orde for at folkets vandrehall skulle stenges. Heldigvis satte Stortingets presidentskap foten ned for dette.

Gjemmer seg

I ettertid har det vært flere episoder etter spontanspørretimen som viser et mønster i statsministerens bevegelser. Det er ingen tvil om at det er en bevisst strategi fra Statsministerens kontor for å unngå å miste regien. Situasjoner i Vandrehallen kan oppleves uforutsigbart - og derfor farlig. I alle fall når mediene er til stede. For det ligger en trygghet i det velregisserte, slik det oftest ligger utrygghet i det overraskende.

Færre debattflater. Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet, pålegger myndighetene å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Statsminister Stoltenbergs flukt fra folkets vandrehall kan vanskelig sies å bidra positivt til dette.

Som leder av en flertallsregjering, som kan gjøre som den vil og som har redusert Stortingets makt betraktelig, velger statsministeren samtidig å unngå debatt med opposisjonspolitikerne i Vandrehallen. Det har også blitt færre debattflater i TV de senere årene, og nettopp livedebattene i Vandrehallen har vært en flott tradisjon. Men de blir uten statsminister Stoltenberg, for han har gjemt seg i statsrådssalen.

DEL & DELTA: Delta i diskusjonen nederst i artikkelen og del denne kronikken med dine venner på Facebook og Twitter.