Hvorfor må mennesker dø?

Naser Khader, politiker og Midtøsten-ekspert.

En privat amerikansk statsborger har i USA, et demokratisk land med en forfatning som beskytter ytringsfriheten langt mer en noe land i verden, laget en amatørfilm om profeten Muhammed der profeten blir fremstilt i et ikke-flatterende lys. Filmen har skapt et voldsomt sinne blant ekstremistiske muslimer især i Egypt og Libya, hvilket har kostet flere mennesker livet.

Sinte for noe de ikke har sett

Tirsdag kveld ble det amerikanske konsulatet i byen Benghazi i Libya angrepet, og den amerikanske ambassadør blev drept sammen med flere ambassadeansatte. Nå sprer bråket seg til andre land. Hovedårsaken til at drapene fant sted i Libya og ikke i Egypt, handler blant annet om at mange libyere stadig er bevæpnet. Hvis de egyptiske demonstranter også var bevæpnet, så ville det også skjedd i Egypt.

På samme måte som da det ble demonstrert mot de danske Muhammed-tegningene, har folkene som står bak urolighetene ikke sett produktet som har gjort dem så sinte. De så ikke Muhammed-tegningene den gang, og de har heller ikke sett denne Muhammed-filmen som de er så opprørte over. Sinnet tar dermed utgangspunkt i noe som folk i virkeligheten ikke vet så mye om. Og de blir oppildnet av sine åndelige ledere.

Naser Khader.

Demonstrasjonene startet i går den 11. september, og det, slik jeg ser det, en katastrofe at denne anledningen blir benyttet til ukontrollert vold. Hvis uromakerne virkelig brydde seg om islam, burde de ha stått foran det amerikanske konsulatet i stilhet og mintes de mange uskyldige som døde på denne datoen, i islams og Allahs navn. De burde demonstrert mot terror islams navn. Det hjelper ikke islams sak når helvetet bryter løs for ingenting. Hvorfor skal mennesker dø på grunn av en film som er laget og utgitt i et demokratisk land? Hvorfor skal muslimske tabuer påtvinges andre? En film som aldri vil bli vist i hverken Egypt eller Libya? Muslimer skader islam med all denne volden og intoleransen, og det kan ikke virke til nytte for noe at helvetet bryter løs, når noen skriver en «stavefeil». Jeg skammer meg mildt sagt over mine med-muslimer.

Hvor er flertallet?

Noen vil hevde at det er et mindretall av islamister som står bak bråket, men da må jeg spørre: Hvor er flertallet? Hvorfor kommer der ikke en kraftig muslimskmotreaksjon? Hvor er demonstrasjonene mot vold og terror? Heldigvis har den libyske regjeringen fordømt de voldelige handlingene, og det i meget kraftige vendinger. Det er svært viktig at regjeringen går så kraftig ut. Men jeg må igjen spørre meg selv, hvor resten av befolkningens reaksjon blir av?

Muslimer må slutte å ta kritikk av Allah, Koranen og profeten personlig. Det var det dessverre mange som gjorde under Muhammed-krisen, og det er også det som gjør seg gjeldende i dette tilfellet. Man må skille disse tingene ad, og holde det i armlengdes avstand fra hverandre.

Under Muhammed-krisen var jeg på ferie i Egypt. På veien ut til flyplassen hørte vi på egyptiske nyhetssendinger på radio. Plutselig sa den egyptiske taxisjåføren noe av det klokeste jeg hørte under hele krisen: «Jeg forstår det ikke! Hvorfor så mye konflikt? Som muslimer lærer vi at Allah er den største. Skal vi ikke da bare overlate det til ham å forsvare seg selv og sine profeter? Hvorfor skal vi mennesker blande oss?» Jeg synes at han hadde et meget godt poeng.

En muslimsk kvinne reiste seg opp på et tidspunkt under et foredrag jeg holdt og sa: «Ikke et vondt ord om Profeten. Jeg elsker ham høyere enn mine barn.» Jeg svarte henne: «Du er jo sinnssyk! At du elsker en person som levde for 1500 år siden høyere enn barna dine.» Jeg mener muslimer bør lære noe av den lutherske kristendom. Det er å ha en armlengdes avstand i forhold til Gud, Jesus og Bibelen. Og at man aksepterer kritikk og selvkritikk. En religion som frykter kritikk er en svak religion!


Ikke som i 2006

Men det er forskjell på gårsdagens begivenheter i Egypt og Libya og på de hendelsene som fant sted i Damaskus 2006, da rasende demonstranter satte fyr på den danske og norske ambassaden. I februar 2006 startet bråket rundt Muhammed-tegningene et halvår etter at de var offentliggjort. Uroen spredte seg fra Damaskus til andre steder i den arabiske verden.

Det tror jeg ikke vil skje denne gangen. Forskjellen er at det bråket som oppsto i 2006 ble initiert av makthaverne. De hadde noen innenrikspolitiske dagsordener som passet med at man kunne kanalisere folks misnøye over på at lite land nordpå. Nå tror jeg ikke at det finnes slike ordrer ovenfra. Dette er demonstrasjoner satt i gang av islamister på grasrotnivå.

Mange i den arabiske verden har etter den siste Muhammed-krisen forstått at ytringsfrihet er svært viktig i Vesten. Jeg tror hovedgrunnen til den uroen vi ser nå er at islamistene tapte valget i Libya. Det samme gjorde salafistene i Egypt. Det var de som demonstrerte i går Kairo. De vil bruke enhver anledning til å vise at de eksisterer.

De moderate må handle

Om man sammenligner de urolighetene som pågår nå med det som skjedde rundt Muhammed-tegningene, så har makthaverne denne gangen ikke noe interesse i bråk. Og det gleder meg at det er kommet så kraftig reaksjon fra den libyske regjeringen. Allikevel håpet jeg at de mange moderate muslimene ville handle, at de ville gå i gatene og demonstrere mot volden og intoleransen som utvises hver gang noen gjør en «skrivefeil.»