Farlig verdi-regi?

Av Marie S. Schildmann, kulturviter.

DEL & DELTA:Delta i diskusjonen nederst i artikkelen og del denne kronikken med dine venner på Facebook og Twitter.

Forsker Pål Ketil Botvar i KIFO mener at «de som gikk samlet gjennom gatene etter 22. juli trolig har fått styrket sine postmaterialistiske og kollektivistiske grunnverdier på en annen måte enn de som ikke deltok». Men la det være sagt med en gang: De såkalt ekstreme individualistene. De unge, sinte mennene som er satt på dagsorden i norsk mediedebatt - som nok ikke var på plass i rosetogene - kan ha fått styrket sine verdier i vel så sterk grad.

Ikke inkludert

Tidligere mobbeofre på hevntokt presenteres som et symptom på at ikke alle føler seg anerkjent og inkludert i fellesskapet. Skal vi tro Cornelius Jakhelln er det grunn til å være på vakt (Dagbladet, 23.05). Han ser en sammenheng mellom nettets anonyme hatere og voldshandlingene som har preget det siste tiåret.

Per Fugelli, professor i sosialmedisin og en av landets høyt aktede opinionsdannere, presenterte i kronikken «En sosialmedisinsk diagnose» (Aftenposten, 09.05), tilsynelatende anslaget til en politisk og verdimessig debatt i kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011.

Må det norske samfunnet ta på seg noe av skylden for å ha produsert en person som, motivert av personlige nederlag og politisk motløshet, henrettet 77 mennesker i fjor sommer? spurte Fugelli.

Går i takt

Jakhelln og Fugelli går i takt. De er begge representanter for den hegemoniske oppfatningen om at fellesskapet er grunnleggende verdifullt og den eneste nøkkelen til helbredelse for sinte, unge menn. Oppfatningen gir en illusjon av noe autentisk, naturlig og derav uangripelig.

Fugelli fortsetter sin sosialmedisinske diagnostisering med å fremheve «seierherrenes samfunn» og dyrkingen av Jeget som fundamentalt skadelig for den enkeltes selvfølelse og forutsetning for opplevelse av lykke. Hans analyse kulminerer i ikke noe mindre beskjedent enn en aksept av janteloven. Narsissisten, einstøingen og den som setter seg som mål å overgå andre, stemples som avviker og en trussel for sine omgivelser. At man tildeles en psykiatrisk diagnose er ikke helt utenkelig.

Rosetog-kollektivistene har fått styrket sine verdier, mener Botvar. Det har de sikkert, og desto større grunn til å spørre seg om dyrkingen av fellesskapstanken og det stadige fokuset på betydningen av kollektive verdier har skapt en norsk flokk som er ute av stand til å stå opp for seg selv.

Liv uten egenverdi

Er barnet som ikke får venner eller som ikke ønsker en plass i flokken dømt til et liv uten egenverdi om man ikke på et eller annet tidspunkt kan fylle en gjennomsnittlig Facebook-profil? Er det virkelig så utenkelig at det viktigste vilkåret for et tilfredsstillende og lykkelig liv simpelthen kan være å få være i fred; at anerkjennelse ikke er noe som kan porsjoneres ut fra en kilde, for å «smøre maskineriet»; at anerkjennelse ikke er meningsfullt med mindre det tilbys av noen du respekterer og selv anerkjenner?

Den blårøde karikaturen

Per Fugelli mener at individualismens blå fremmarsj den siste tiden, og den samtidige forvitringen av de røde fellesskapene, er et sykdomstegn ved samfunnet, og han går så langt som å påstå at tilhørighet er mer grunnleggende enn selve væren. I dette ligger en så klar normativ vurdering av hvilke egenskaper man verdsetter på henholdsvis venstre og høyre side i det politiske landskapet at det tenderer til karikatur.

Den påståtte individualistiske fremmarsjen krever at man i det minste tar seg bryet med å forklare hva man betrakter som individualisme.

Nyere forskning beskriver et norsk landskap preget av konformitet, og plasserer Norge blant statene med strengest sosiale normer globalt.

Dette harmonerer dårlig med det bildet Fugelli maler av et individorientert samfunn. Er vi i realiteten vår egen byggmester og lykkes smed? Eller er det realiseringen av den hegemoniske og ofte uangripelige forestillingen om den vellykkede ektemann, mor, eller kvinnelige leder som i virkeligheten definerer livene til de fleste?

Gruppetenkningen og fellesskapets kollektive forestillinger omkring hvordan enkeltindividet bør forvalte sitt liv kan vel umulig være synonymt med individualisme?

Vi beveger oss inn mot kjernen i hele problemstillingen; hva er den sosialmedisinske diagnosen?

Samfunnets diagnose

Fugellis og Jakhellns svar er politisk, og deres terapeutiske metode for behandling av sosialmedisinske risikofaktorer er mot og handling skrevet ut på rød resept. Samfunnets diagnose fremstilles som sammenfallende med den politiske kampen mellom de gode røde og de onde blå. Mellom fellesskapet og galskapen. Oppskriften på lykken i livet synes å være et tøylesløst og fanatisk ønske om lik anerkjennelse.

Men hva er det som er så skremmende, provoserende og kritikkverdig ved individualisten?

Er det det faktum at individualisten ikke trenger andres anerkjennelse eller aksept?

Og alle bør spørre seg selv: Er det greit at det Fugelli og Jakhelln gir uttrykk for - på to av medienes mest toneangivende talerstoler - at mobbeofferet, avvikeren og einstøingen er potensielle trusler, og at deres eneste vei ut av fellesskapet må gå via en psykiatrisk diagnose? Individualisten vil alltid klare seg!

Mistenksomhet

Det står verre til med den som overbevises om at tilhørighet i fellesskapet er det aller helligste og uten alternativ.

Individet må styrkes og gis handlingsrom, for den som er usikker på seg selv kan være tilfreds med å følge hvem som helst: Gutten som ønsker å være for seg selv, tvinges inn i fellesskapet, i en ikke-ønsket tilværelse; moren som er alene med barn, betrakter dette som en midlertidig og mindreverdig tilværelse, inntil stakittgjerde, mann og redusert stilling igjen er på plass. - Ikke fordi de er ulykkelige, men fordi samfunnet forteller dem at de har all grunn til å være det!

Når individer som ikke handler i tråd med majoritetens sosiale koder møtes med mobbing, mistenksomhet og i verste fall tilskrives psykiatriske diagnoser, bør man ikke overraskes av at dette samfunnet skaper sinte, unge menn og kvinner!

DEL & DELTA: Delta i diskusjonen nederst i artikkelen og del denne kronikken med dine venner på Facebook og Twitter.