Politiet liker ikke kritikk

Av jurist og tidligere politimester i Bergen, Rolf B. Wegner.

Er politiets reaksjon på ekstern kritikk av sin yrkesutøvelse en viktig del av politiets yrkeskultur? Spørsmålet er særlig aktuelt når 22. juli-kommisjonen avgir sin rapport. Men også ellers er dette et grunnleggende viktig spørsmål for alle som ønsker et godt politi.

Politiet liker ikke ekstern kritikk, hverken den personrettede eller den systemrettede. Dette kan utløse mekanismer som reduserer politiets mulighet til å nyttiggjøre seg den konstruktive delen av kritikken. Viktige impulser til bedret polititjeneste kan gå tapt. Noen slike mekanismer:

1. Kritikk kan lett tolkes i politimiljøene som angrep, fremsatt på faglig sviktende grunnlag. Det indre samhold i etaten tilsier kollegial støtte i slike situasjoner. Den som gir støtte til de kritiserte styrker sin status i miljøet. Den som sier seg enig i kritikken, kan bli negativt stemplet.

2. Mye av den kritikk politiet utsettes for er klart ubegrunnet, kanskje urimelig eller feiladressert. Slikt utvikler lett en «skyttergravseffekt» i mangt et politimiljø. Det kan lede til at skyttergraven automatisk blir det naturlige sted å søke hen når kritikk kommer.

3. Politiet har en høy grad av yrkesstolthet. Vi er ærekjære på etatens vegne. Politiet ønsker å gjøre en god jobb for dem vi skal hjelpe og beskytte. Men blir yrkesstoltheten for sterk, kan den få en uheldig sideeffekt. Ekstern kritikk av tjenesteutøvelsen kan lett misforstås som et angrep på yrkesstoltheten. I så fall kan det føles viktigere for politimannen å slå angrepet tilbake enn å nyttiggjøre seg det konstruktive i kritikken.

Politiets sikkerhet

Politifolk flest vil fullt ut akseptere at i et åpent rettsdemokrati må borgerne fritt og åpent kunne kritisere sitt politi. Men det er ikke nok å forstå dette i sitt hode - det må også forstås med hjertet. I så fall blir det lettere å tåle den urimelige kritikk. Slik kritikk bør politiet se på som en yrkesrisiko.

Men politiet må fortsatt ha lov til å ta til motmæle ovenfor den klart uberettigede kritikk.

Ingen kan vente at politiet forsagt stiller opp som aggresjonsmottagere eller syndebukker når noe utenfor politiets kontroll har gått galt.

En annen viktig del av politikulturen handler om sikkerhet - både borgernes og politiets egen. Politiet har gjennom mange år styrket sin evne til egensikkerhet. Det har skjedd gjennom opplæring og trening, bruk av riktig utstyr mv. Det er liten tvil om at denne innsatsen har gitt gode resultater. Antallet alvorlige skader og dødsfall i tjenesten er blitt mindre enn hva det ellers ville ha blitt. Men det er viktig at opplæringen i egensikkerhet ikke skjer på en slik måte at den unge politimann blir forledet til å tro at enhver ukjent borger er en potensiell angriper. Utvikles slike holdninger hos unge politifolk, kan forholdet mellom politi og publikum svekkes.

Borgernes sikkerhet

Det er også en del av politikulturen at politimannen balanserer sin egen sikkerhet mot borgerens sikkerhet. Politiet må akseptere at i visse farlige og akutte situasjoner er det ikke mulig i ivareta både egen sikkerhet og borgerens sikker fullt ut.

Her må politimannen i prinsippet sette borgerens sikkerhet foran sin egen. Et slikt synspunkt er lett å formulere. Men alle bør ha forståelse for at dette prinsippet i et gitt tilfelle kan være vanskelig å etterleve i praksis for den involverte politimann - kanskje med kone og barn hjemme.

Det er hevdet at politikulturen er konservativ, og at dette på enkelte områder kan forsinke ønsket utvikling i etaten. Effektivisering av polititjeneste gjennom omfattende samarbeid over politidistriktsgrensene kan være et av flere eksempler på dette. På den annen side kan det pekes på eksempler hvor politikulturen har marsjert effektivt i riktig retning.

Kvinnenes inntog

Kvinnenes inntog i politiet for nærmere en generasjon siden utgjorde en kulturkollisjon. I dag vil man i de aller fleste politimiljøer mene at kvinner i politiet har gitt oss et bedre politi. Eller: For 35-40 år siden så flere i politiet gjennom fingrene med en begrenset politivold. I dag er motstanden i politiet mot politivold sterk og levende, selv om ubegrunnet bruk av fysisk makt rent unntaksvis finner sted.

Politikulturen er i bevegelse og utvikling. Det bør den være. Vi bør minne oss selv om at det utadvendte politi, som samarbeider nært med andre myndigheter og organisasjoner, samt med borgerne selv, får verdifulle kulturelle impulser. Og alle må akseptere at et politi som i økende grad får utfordringer med godt organiserte kriminelle bander og med skruppelløse utenlandske kriminelle, gis anledning til å utvikle en politikultur som kan gjøre det lettere å møte disse særdeles krevende oppgavene.

Politikulturen må overvåkes, både av politiets ledelse og eksternt. Det er teknisk lett å revidere et politibudsjett, eller telle politiets straffesaksrestanser, regne ut oppklaringsprosenter mv. Vanskeligere er det å følge den yrkeskulturelle utvikling i politiet - og gi den de ønskede impulser. Et slikt arbeid kan vanskelig overvurderes.

Det er naivt å tro at veien til et enda bedre politi bare går gjennom økede ressurser og skarpere politimetoder. Veien går etter min mening like så meget gjennom en målrettet videreutvikling av politiets yrkeskultur.