En rose med torner

Kronikk av Tom C. Varghese, jurist

For snart ett år siden ble terrorangrepet møtt med ord som åpenhet, demokrati, samhold og kjærlighet. Så ble ordene omsatt i handlinger, og sammen fylte vi gatene med et hav av roser. I ukene som fulgte opplevde samtlige ungdomspartier en massiv medlemstilstrømning, og ved lokalvalget på høsten var økningen i valgdeltagelse størst blant de yngste velgerne. Ut av den dypeste tragedie har det sprunget en generasjon unge mennesker - 22. juli-generasjonen - med ulik politisk bakgrunn, men med samme entusiasme og vilje til å engasjere seg i samfunnet. Kunne det kommet et sterkere tilsvar fra en nasjon i avmakt?

Når unge mennesker viser lederskap og evne til å påta seg politiske oppgaver, bør de gis muligheten. Allerede har enkelte stortingspolitikere signalisert at de til neste valg vil vike sete for en ny generasjon. Hvordan de unge politikerne vil påvirke det norske samfunnet, eller om engasjementet vil vare over tid, er det ingen som vet. Viktige hendelser trenger selvsagt ikke ha betydningsfulle konsekvenser. Men 22. juli-generasjonen gir grunn til å håpe, særlig på en bedre integreringsdebatt.

Kronikkforfatter: Tom Varghese

Naturlig mangfold

Årsaken er enkel. Om 22. juli-generasjonen bindes sammen gjennom sitt sterke engasjement, så har de også noe annet til felles: De er den første generasjonen som har vokst opp i et flerkulturelt Norge.

For dem er mangfoldet naturlig, hvor mennesker dyrker tilhørighet til flere kulturfellesskap, behersker flere språk og veksler seg mellom ulike livsverdener. Dette gir rom for en integreringsdebatt hvor premisset er at det flerkulturelle Norge er en levende realitet, samtidig som vi skal bevege oss i samme retning basert på noen felles grunnleggende verdier.
Dersom generasjonen av kommende politikere deler dette utgangspunktet, er det også naturlig å ha høyere forventninger til dem i integreringsdebatten. For det flerkulturelle Norge er en rose med torner, med både bekymringsfulle og håpefulle sider. Disse sidene kan ikke forstås gjennom kjærlighet og idealisme alene. Fritt Ord-prismottager Sara Azmeh Rasmussen advarte kort tid etter 22. juli mot kjærlighetens begrensning som bærebjelke i et samfunnsfellesskap: «Idealene som var viktige å fokusere på i kjølvannet av katastrofen: nærhet, varme og samhold, kan i langt mindre grad trekkes inn i det offentlige ordskiftet som styrende prinsipper».

Debatten om det flerkulturelle Norge kan altså ikke tas til tonene av "Barn av regnbuen".  

Torner og roseblader

Derimot er det kunnskap og saklige argumenter som bør være utgangspunktet for integreringsdebatten. Men da må man også være villig til å høre mer om det som ikke går så godt i det nye Norge. Som det voksende antallet barn blant ikke-vestlige innvandrere som lever under fattigdomsgrensen; eller de tusener av minoritetsspråklige elever som møter til første skoledag med så dårlige språkkunnskaper at de trenger særskilt norskopplæring; og den høye andelen innvandrergutter blant dem som aldri fullfører videregående skole. Dette er tendenser som kan forsterke trender vi allerede ser, nemlig at sysselsettingen blant innvandrere i gjennomsnitt er lavere enn blant etnisk norske, mens de som er i jobb går tidligere ut av arbeidslivet.

Utviklingen gir berettiget grunn til bekymring, men kritikerne må også se at det finnes trender som avtegner et annet bilde. Det beste eksempelet er utdannelsesrevolusjonen på norske universiteter og høyskoler, hvor døtre og sønner av industriarbeidere, renholdere og hjemmeværende blir jurister, leger og ingeniører.

De tar yrkesvalgene næringslivet etterspør, og kombinerer dette med en språk- og kulturkompetanse som styrker norske selskapers konkurransekraft i utlandet. Tallene fra SSB viser at blant ungdom med innvandrerforeldre er andelen som tar høyere utdanning større enn for gjennomsnittet av etnisk norske ungdommer.

Det pågår en kollektiv klassereise fra lesesalene som vil prege det norske samfunnet i mange tiår. Å heie på dem er i vår egeninteresse.

Arven

Integreringsdebatten vil gå i arv til 22. juli-generasjonen og bli en sentral del av deres politiske virke. Forhåpentligvis møter de den med færre sementerte politiske verdensbilder å forsvare, og mer sammensatte erfaringer fra det flerkulturelle Norge. Den nasjonale samtalen trenger troverdige enkeltpolitikere som forstår og formidler både tornene og rosebladene. Om så det er Himanshu Gulati fra Fremskrittspartiets Ungdom, eller Seher Aydar fra Rød Ungdom.