Generasjon Meg, Meg og Meg

Denne uken har jeg lest Gerd Liv Vallas bok «Gi meg de brennende hjerter». Merkelig tittel. En vittig kollega sa at den manglet undertittelen: «- så jeg kan spise dem».

Men tittelen burde heller vært kortere. Man kunne strøket alle ord, bortsett fra nummer to.

Gerd-Liv Valla: MEG

I Vallas politiske selvbiografi handler det aller meste om henne. En sjelden gang ser Valla seg selv utenfra. Ikke uten ærefrykt.

Boken er ikke dårlig, den er ganske fascinerende. Som en versjon av norsk politisk historie, men mest som et krystallklart portrett av en politikersjel. Valla ligner på mange av sine samtidige i norsk politikk. Men der andre forsøker å kamuflere sin egosentrisme, åpner Valla slusene.

I bokens bildelegg står det en minnebokhilsen fra folkeskolelæreren hennes:

«Ordner opp med sikker hånd, typisk lederånd».

Valla har hatt et dampende begjær etter makt hele livet, får jeg inntrykk av.

Begjær og brudd

I boken gjenopplever Valla det lange kjærlighetsforholdet mellom makten og henne. I lange passasjer er det som om de to smelter sammen til en.

Kjærlighetsforholdet nådde toppen på toppen av Folkets Hus. Der endte den også i tårer og bitterhet, etter at hun som LO-leder hadde misbrukt makten hun hadde erobret.

Les også:Angrer bare på én ting: At hun ansatte Yssen

Det er umulig å skjønne hvor Valla mener at hennes person slutter og makten begynner. Det er som om de blir til ett. Uten Valla, ingen makt til LO.

Det er Valla som tvinger Stoltenberg og regjeringen i kne, ikke LO. Og hun triumferer når avisene kårer henne til Norges mektigste.

Det er jeg og jeg og jeg. Og nå, flere år etter at det hele er over, er det lite som tyder på at Valla ser noen sammenheng mellom hennes håndtering av makten og hennes eget fall.

Ikke på den måten det egentlig skjedde. Nemlig at hun i maktrusen glemte hvor grensen går for hvordan man kan behandle andre mennesker. I Vallas tilfelle sine underordnede kolleger.

Les mer under bildet

NY BOK: Gerd-Liv Valla presenterer boken med hennes memoarer under en pressekonferanse i Oslo tirsdag. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB SCANPIX

Vallas historie er spektakulær. Fordi hun er så selvutleverende. Og fordi hennes karriere og maktutøvelse foregår i en famlende tid i norsk politikk. En tid som ser ut til å ha vært skapt for politikere med Vallas egenskaper.

For selv om Valla var den råeste, så var hun ikke alene. Flere i hennes generasjon har en lignende egodrift som det grunnleggende i sine karrierer.

Erik Solheim, Kjell Magne Bondevik, Lars Sponheim, Thorbjørn Jagland og selvfølgelig Carl I. Hagen. Et knippe egoer man godt kan mistenke for å ha relativt mange bilder av seg selv på veggen. Norsk politikks Generasjon Meg.

Men samtidig en gjeng med imponerende CV-er og med avgjørende innflytelse.

Vi lo og lo og lo

Så hvorfor kaller de samtidig på satiren og hånfliret? Vi ler jo ikke på den samme måten av Gro Harlem Brundtland. Eller av Kåre Willoch. Eller av Erna Solberg eller Jens Stoltenberg, for den saks skyld.

Les også:Valla i ny bok: «Takken fra Jens var en kald skulder»

Radioprogrammet «Hallo i Uken» hadde sitt høydepunkt i meg-generasjonens gullalder. Bondevik, Hagen, Jagland og Sponheim var skapt for satire. Deres pompøse talemåter og slett kamuflerte selvtilfredshet, var grunnlaget for rammende og hysterisk morsom radio.

«Hallo i Uken» har ikke vært morsomt på flere år, men det har vært litt å le av.

Når Kjell Magne Bondevik i fullt alvor gir ut en eviglang selvbiografi som er bortimot uleselig.

Når Thorbjørn Jagland sukker oppgitt over alle de millioner av intellektuelle undermålere som ikke skjønner hvorfor Obama skal ha fredsprisen.

Erik Solheim og Carl I Hagens bittersvarte avskjeder med kolleger, partier og Norge.

Eller når Sponheimen omtaler seg selv som nettopp det, «Sponheimen».

Tredje persons-formen er egosentrikernes favoritt når de tar et skritt tilbake for å beundre mesterverket de har skapt. Seg selv.

Historiens snøfnugg

Norsk politikks Generasjon Meg sliter med å forstå en ting; At politisk makt er forgjengelig.

At den er bare er et verktøy du får låne i en gitt periode. At den tilhører vervet og posisjonen, og ikke springer ut fra deg selv.

Makten skal selvfølgelig brukes. Det er derfor du har fått den. Det skjønte Gerhardsen og Gro og mange andre. Men hvis man ikke klarer å forstå hvor den kommer fra, og hvordan den skal håndteres, så faller man. Før eller siden.

SAMLESIDE:LO-dramaet

LOs leder er mektig fordi LO har nesten en million medlemmer. En norsk bistandsminister blir en populær samtalepartner hos statsledere i verden fordi han har med seg et gigantisk sjekkhefte. En leder for Nobelkomiteen havner i verdens søkelys fordi prisen er en internasjonal institusjon. En leder i et mikroparti havner på vippen etter et valg og blir derfor betydningsfull så lenge det er slik.

Les mer under bildet

TETT SAMARBEID: Her er statsminister Jens Stoltenberg og tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla avbildet på LO-konferansen på Gol i november 2006 - bare måneder før Yssen-saken smalt som en bombe i mediene. Foto: Espen Rasmussen, VG

Det er ikke personene selv som har skapt makten de blir tildelt. Makten ligger i noe som er uendelig mye større enn dem selv.

De som søker makt og posisjon for å mate sitt selvbilde, kan komme til topps. Valla og hennes samtidige er beviset.

Men den samme generasjonen viser også hvor kort man kommer når posisjon og makt og staffasjen som følger med blir noe av det viktigste for dem.

Slike blir aldri historiske bautaer. De blir bare snøfnugg.