Hovedinnhold

Ja til flere foreldre

<p>STØTTER FORSLAG: – Det er gledelig at Arbeiderpartiets landmøte muligens vedtar at et barn som har flere enn to omsorgspersoner også kan ha flere enn to juridiske foreldre, skriver Bård Standal.</p>

STØTTER FORSLAG: – Det er gledelig at Arbeiderpartiets landmøte muligens vedtar at et barn som har flere enn to omsorgspersoner også kan ha flere enn to juridiske foreldre, skriver Bård Standal.

Foto: FRODE HANSEN, VG
Når familieformene endrer seg, må de juridiske rammene og institusjonene følge etter. De endrer seg nå så fort at det utfordrer selve vår oppfatning av hva det er å være forelder.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

BÅRD STANDAL, skribent

De fleste som har mødre vet at en av deres favorittsysler er å fortelle historier fra da barna deres var små.

En av historiene som til tider fortelles i våre familieselskaper stammer fra da jeg gikk i barnehagen på sent 70-tall. En dag skulle vi tegne familiene våre. De andre tegnet mamma og pappa og søsken, Etterpå fortalte de litt om personene på bildet.

<p>Bård Standal.</p>

Bård Standal.

Min tegning, derimot. Den førte til telefon hjem til mor. Det var et litt annet navn på tegningen enn det de var vant til i Bergen på sent syttitall.

Våre moderne samlivsformer skaper nemlig andre utfordringer enn det personalet var vant til. 1970-tallet var nemlig det tiåret vi for alvor startet med seriemonogami.

Og komplikasjonene har vokst. Det er meg. Min eldre bror på farssiden. Min yngre bror på morssiden.To stesøsken, som er min mors nåværende manns barn. To stesøsken – fars senere kones barn.

Les: Ap vil at barn kan få flere foreldre

Ikke nok med det. I tillegg må jeg tegne Linn. Linn er min eldre bror på farssidens halvsøster fra hans mors ekteskap etter at hun etablerte seg på nytt (puh!).

Linn og jeg har diskutert hvilken slektskapsrelasjon vi egentlig har på mange juleselskaper. Vi møtes på familieselskaper. Vi er jo familie. Foreløpig kaller vi hverandre for fillesøsken. Bedre forslag mottas med takk.

Altså: Fire stesøsken. To på hver side. To halvbrødre som ikke er i slekt med hverandre. En fillesøster. Vår familie trenger organisasjonskart-programvare for å få plass til alle.

Vår situasjon var nokså uvanlig da jeg gikk i barnehagen. I dag representerer den virkeligheten for en stor del av befolkningen.

Institusjoner som ikke endrer seg vil før eller siden sprenges. Slik Uber sprenger taximonopolet, eller slik amerikansk Høyesterett sprengte kjønnsdeling av ekteskapet. Tvers gjennom lov til seier.

Institusjonssprengning er arrogant og revolusjonært. Historiens største feilsteg har ikke vært bevisste misgjerninger. De har vært uintenderte konsekvenser av velmente eksperimenter.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Et godt samfunn, derimot, tilpasser seg til hvordan mennesker lever i den virkelige verden. Derfor gjør vi hele tiden små justeringer på institusjonene våre etter mottoet «forandre for å bevare».

Vi innser at valgordninger skal være representative og demokratiske. Når urbaniseringen avfolker landsbygda og plasserer oss alle i by, endrer vi dem.

Vi innser at forsvars- og ordensmakt må komme fra folket. Når vi står ovenfor en justert kulturell og etnisk sammensetning av forsvarets og politiets rekrutter endrer vi uniformsreglene.

Vi innser at normerende forbud og påbud må ha legitimitet i befolkningen. Når nok mennesker tar i bruk skateboard eller velger alternative rusmidler mistes den. Så da åpner vi opp og får de aktiviteter vi tidligere søkte å forby inn i ordnede former.

Slik holder vi på på alle samfunnets områder.

Også i familiepolitikken. Når familieformene endrer seg, må de juridiske rammene og institusjonene følge etter. De endrer seg nå så fort at det utfordrer selve vår oppfatning av hva det er å være forelder.

Vi møter utfordringene hele tiden. Vi forbyr surrogati. Det gir selveste Kronprinsessen rollen som revolusjonær. Vi forbyr eggdonasjon. Barnløse møter det med en enkel tur til Danmark.

Mine foreldre skilte seg før jeg hadde rukket å bli seks måneder gammel. I hele min oppvekst var min brors far min sosiale far. Han lærte meg å sykle. Han som kjørte meg til legevakten når det gang på gang viste seg at jeg var en ualminnelig tungnem elev. Det var ham jeg stjal fra barskapet til da jeg var 14. Og det var han som ga meg husarrest og ekstralekser som straff. Han og min mor som ikke lenger er gift. Ifølge Staten har vi ingen familiær relasjon.

Min far vi alltid være min far. Det var han jeg flyttet til da jeg begynte på gymnaset. Og det var hans fang jeg gråt på da min første kjærlighet syntes han fyren med skinnbukser og motorsykkel var mye kulere enn meg.

Heller ikke min stefar anerkjennes det at jeg har annen relasjon til enn som «særkullsbarn». Men han har snart vært sammen med min mor i tretti år. Våre liv er helt sammenvevde.

Uansett hvem av mine tre fedre som skulle dø først, vil jeg bli like lei meg og gråte like mye i begravelsen. De betyr alle like mye for meg og har alle vært store positive krefter i mitt liv.

Derfor er det gledeligat Arbeiderpartiet – på landsmøtet nå i helgen –muligens vedtar følgende: «Av hensyn til barnets beste vurdere om et barn som har flere enn to omsorgspersoner også kan ha flere enn to juridiske foreldre.»

Min situasjon har det til felles med alle andres situasjoner at den er helt annerledes enn deres. Kanskje har de hatt fosterforeldre. Kanskje kommer de fra polyhjem. Kanskje er deres situasjon så annerledes at jeg ikke klarer å forestille meg den helt. Uansett fortjener barn et sterkt juridisk vern rundt sin situasjon.

I møte med samfunnsendringer må vi – som Arbeiderpartiet korrekt ser ut til å gjøre – ta steget tilbake og stille oss følgende spørsmål: «Hvilke bakenforliggende hensyn begrunner reguleringen?»

Valgordninger, uniforsreglementer og moralske forbud og påbud finner sine begrunnelser i representativitet, deltagelse, legitimitet og samfunnets sammenhengskraft.

Reguleringen av forholdet mellom foreldre og barn finner også sine begrunnelser der. I tillegg kommer hensynet til barnets beste.

I dagens lovverk anerkjennesikke familieforholdet mellom min sosiale far i oppveksten og meg. Da han og min mor skilte seg kunne hun, om hun hadde villet det, forhindret all kontakt mellom oss, selv om hun hadde vært forpliktet til å gi min bror samvær.

Det ville ikke på noe vis vært til barnets beste. Det ville frarøvet meg en av de relasjonene som er kjærest for meg.

Jeg er nokså heldig med mine foreldre, så noe slikt ville aldri vært tenkbart for dem. Alle barn er ikke like heldige. Derfor trenger barn juridisk beskyttelse av de viktige relasjonene til sine medforeldre, selv om de ikke er biologisk i slekt.

Dette er et godt forslag. Jeg håper Arbeiderpartiets landsmøte vedtar det.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger