Hovedinnhold

17. mai-tale til min sønn

Tegning: Roar Hagen
Kjære sønn, 17. mai er like om hjørnet. Jeg håper du feirer nasjonaldagen slik jeg har lært deg å feire den. Med brystet ut, hodet hevet og det norske flagget i hånden.

Da du var liten, gledet du deg til isen og fløytene. Nå er du stor nok til å heve blikket. Du ser helheten. Du ser deg selv, og du ser Norge.

Jeg håper du ser dette:

Når du ser deg selv, ser du en nordmann. Punktum. Ja, så enkelt er det.

Les også:- Norge må ikke ble mer pakistansk enn Pakistan

Kanskje savner du den bindestreken du er født med. Den som står mellom pakistansk og norsk. Men den er det på tide å legge bort. Identiteten din er mangfoldig, og den skal du være stolt av, men du er først og fremst en nordmann. Jeg tror ikke bestefaren og bestemoren din følte seg som nordmenn da de gikk i sitt første 17. mai-tog i 1973, og ble knipset bilder av fordi de var «så eksotiske».

Jeg derimot følte meg som en da jeg som 12-åring var fanebærer på Rommen skole. Da var jeg så norsk at jeg trodde jeg skulle besvime av pur lykke. Det var så intenst, behovet for å høre til og bli ønsket velkommen.

Kjente nordmenn med minoritetsbakgrunn:– La barna få lov til å være norske

Men du, kjære sønnen min, du må ta for gitt at du er nordmann. Det rommet har jeg forsøkt å skape for deg. Det rommet er det på tide at du tar plass i med største selvfølgelighet.

Å være nordmann innebærer at du må oppfylle samfunnskontrakten. Det må du gjøre med glede, for det er slik man bygger landet sitt.

Shazia Sarwar kommenterer: Lytt til den muslimske ungdommen

Ja, Norge er ditt land. Å være en nordmann gir ikke bare tilhørighet, du får også et ansvar. Du er født i verdens beste land. Men ingenting i livet er gratis, selv om folk sier du og jeg og mange som oss har «vunnet i lotteriet».

Det er nemlig din jobb å sørge for at Norge forblir verdens beste land å bo i. Når tiden er inne, skal du få stafettpinnen av meg. Da er det du og din generasjon som må påse at når jeg blir syk, så er det like vennlige hender som tar imot meg på sykehuset som de som forleden tok imot bestemoren din.

Det blir din oppgave å sørge for at barn får et like varmt fang å hoppe opp i som det du fikk da du falt i barnehagen og slo deg.

Det blir ditt ansvar at barna dine får en Bjørn Engebretsen og en Else Marie Hoff Bakk som lærere på skolen. Bjørn og Else Marie trodde på meg da jeg gikk på Rommen skole. Du og dine venner skal jobbe for at Norge er like trygt i morgen, som det er i dag.

Alle disse hendene, alle disse fangene, alle disse hodene – de er deg og din generasjon i fremtiden. Det er det som gjør deg til en nordmann. Med punktum.

Det er litt av en oppgave du får. Det innser jeg. Men jeg tror jeg vet hva som funker, for jeg har lært det av min egen mor og far. Hardt arbeid. Beinhardt arbeid. Du står opp, kler på deg og møter opp. Hver eneste dag. Du yter ditt beste. Alltid.

«Det er typisk norsk å være god», sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1992. Det er mer enn en påstand. Det er en utfordring.

Shazia Sarwar kommenterer:Oslo-skolen og triksing med tall

Men husk, det er forskjell på å være god, og å være selvgod. Vi skal være gode, men vi skal ikke tro vi er bedre enn andre folk eller nasjoner. Du skal ikke dømme noen før du har gått i deres sko. Søk heller etter løsninger på problemer jeg og andre hver dag skriver om i avisene her hjemme. Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket, sies det. Det er en god regel for nasjonsbygging. Det en god regel for identitetsbygging.

Vi har snakket litt om tilhørighet før, at så mange ungdommer ikke føler tilhørighet fordi de har en annen religion eller hudfarge. Men husk, tilhørighet er en sinnstilstand. Du hører til hvis du bestemmer deg for det.

Jeg sier ikke at det alltid er så lett. Det er det ikke. De fleste nordmenn vet hvordan det føles ikke å høre til. Uansett hudfarge.

Du kan se rundt deg i skolegården. De som noen ganger er utenfor, kommer i alle fargesjatteringer. Funksjonshemmede, homofile, muslimer, jøder, fattige, kronisk syke, uføretrygde, de med rødt hår, de uten Mulberry-veske – alle kan føle at de ikke hører til. Det viktigste er at du ikke dyrker fortellingen om utenforskapet.

Det spiller ingen rolle hvordan du blir oppfattet. Det viktigste er hvordan du ser på deg selv.

Du ser kanskje ikke verdien av det nå, men dette er det aller viktigste: Landet vårt sikrer din ytringsfrihet, din trosfrihet, din rett til likebehandling, din rett til trygghet og menneskeverd. Du er født inn i frihet og demokrati – det er den største gaven vi nordmenn har. Sett pris på det. Jobb for landet ditt, og du vil få tilbake i rikt monn.

Da jeg var liten, følte jeg meg som en inntrenger når jeg sang «Ja, vi elsker» på 17. mai. Jeg var redd folk skulle si jeg ikke var norsk. Men i dag setter vi, jeg og du, en strek over det kapitlet.

På søndag, med brystet ut, hodet hevet og det norske flagget i hånden, synger vi for full hals. For, ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem …

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger