Hovedinnhold

Cecilies (17) bønn til politiet etter massakren:

«Vær så snill, si dere er ekte, jeg orker ikke mer!»

VITNET: Cecilie Herlovsen vitnet i en bar sommerkjole, og viste frem skaden på armen sin. Hun sier amputasjonen har fått henne til å bli kjent med nye sider av seg selv. Her er hun avbildet hjemme i Sarpsborg. Foto: Mattis Sandblad
VITNET: Cecilie Herlovsen vitnet i en bar sommerkjole, og viste frem skaden på armen sin. Hun sier amputasjonen har fått henne til å bli kjent med nye sider av seg selv. Her er hun avbildet hjemme i Sarpsborg. Foto: Mattis Sandblad
OSLO TINGHUS (VG Nett) Etter å ha blitt skutt tre ganger måtte Cecilie (17) bli fraktet fra Utøya uten bestevenninnen Andrine (16), som ikke overlevde.

Cecilie Herlovsen måtte amputere nedre del av den høyre armen etter massakren.

Hun og bestevenninnen Andrine Bakkene Espeland var sammen med flere andre ungdommer blant de aller siste som ble skutt av Anders Behring Breivik på Utøya.

I dag forklarte Herlovsen seg for Oslo tingrett. Hun stilte i en sommerkjole som tydelig viser den amputerte armen hennes. Breivik satt i salen under vitnemålet, og hun satt i vitneboksen med den amputerte armen vendt mot ham.

Den unge jenta var litt nervøs, men snakket med klar stemme om marerittet hun var igjennom på Utøya den 22. juli.

Flyktet med bestevenninnen

Cecilie var på Utøya for første gang sammen med Andrine. De hadde sammen meldt seg inn i Sarpsborg AUF, bodde i telt sammen og koste seg på øya.

Fredag ettermiddag var Cecilie i Kafébygget da hun hørte de første skuddene. Hun så Breivik passere utenfor bygget, og så at han siktet.

- Det var første gang jeg så ham. Jeg husker at han stoppet og snudde seg, jeg er usikker på om han skjøt eller bare siktet. Men det ble kaos, og jeg tok med jakka og telefonen min og løp ut i gangen, fortalte Cecilie.

Etter hvert løp hun videre ut av bygget og ned skråningen mot Pumpehuset, der hun møtte på to andre venninner som de to også delte telt med. Men hun kunne ikke finne bestevenninnen, og bestemte seg for å snu. Kort etterpå får hun beskjed om å legge seg ned i gresset sammen med noen andre. Mens hun ligger her, kommer Andrine løpende sammen med en større folkemengde.

De løper videre sammen.

Les videre under bildet...

BESTEVENNINNER: Andrine Bakkene Espeland og Cecilie Herlovsen koste seg i teltet kort tid før helvete brøt løs på Utøya. Cecilie måtte amputere en arm etter skytingen, og Andrine ble drept. Foto: Privat
BESTEVENNINNER: Andrine Bakkene Espeland og Cecilie Herlovsen koste seg i teltet kort tid før helvete brøt løs på Utøya. Cecilie måtte amputere en arm etter skytingen, og Andrine ble drept. Foto: Privat


- Andrine trøstet meg

- Vi fortsatte langs kjærlighetstien mot Nakenodden der vi pleier å bade. Jeg visste ikke helt hva vi skulle gjøre, og jeg var ganske sliten så jeg hadde lyst til å stoppe opp og hvile meg, men Andrine sa at jeg må fortsette, fortalte hun.

De kom til Sydspissen av øya, der en jente vinket dem ned til et gjemmested. Der satt også de to teltvenninnene deres som Cecilie tidligere hadde møtt ved Pumpehuset.

- Vi snakket ikke så mye. Jeg begynte å gråte, men Andrine trøstet meg og sa at det gikk bra og at det kom til å ordne seg, fortalte hun.

Hun vet ikke hvor lenge de satt der, men plutselig var Breivik på vei mot dem. Cecilie kjente ham igjen fra Kafébygget, og prøvde å varsle de andre.

- Jeg sa at det var ham, men det hjalp ikke. Han kom mot oss og begynte å skyte. Jeg fikk først et skudd som snittet buksa mi over høyre kne. Så kom det et skudd litt over høyre håndledd. Jeg så ned på armen min og den så ut som en dårlig laget arm i en actionfilm, den så ikke ut som min, fortalte hun.

Hun ble skutt igjen i skulderen og kjeven, men det husker hun ikke så mye av.

- Jeg kjente et trykk som presset ansiktet mitt ned mot steinen og en piping i ørene. Jeg tenkte at hvis jeg pustet rolig, så kanskje han tror jeg er død, men jeg begynner å hyperventilere på grunn av skuddskaden i kinnet og har mye blod i munnen. Jeg ligger der og håper han kan slutte å skyte meg, fortalte hun.

- Si dere er ekte!

Breivik gikk, og det ble stille. Hun satte seg opp til et tre og holdt rundt såret i armen. Ved siden av henne lå Andrine.

- Jeg ser over høyre skulder og ser Andrine. Hun ligger med ryggen til og ansiktet bort fra meg. Jeg ser at hun er død.

De to andre teltvenninnene er også skutt,den ene livstruende skadet, men de kan kommunisere at de lever. Hun vet ikke hvor lenge hun satt der, men etter hvert kommer det to politimenn.

- Jeg sier da bare at «vær så snill, si at dere er ekte. Jeg orker ikke mer».

Hun fikk førstehjelp av politimennene, og først da kjente hun var vondt hun hadde og hvor sliten hun var. Hun ble satt over i en båt sammen med de to andre teltvenninnene, som også var alvorlig skuddskadet. De må dra fra Andrine.

Les videre under bildet...

GJEMTE SEG: Her på sydspissen av Utøya gjemte mange ungdommer seg for Breivik. Fem ble drept og flere ble hardt skadet. Foto: Jan Bjerkeli
GJEMTE SEG: Her på sydspissen av Utøya gjemte mange ungdommer seg for Breivik. Fem ble drept og flere ble hardt skadet. Foto: Jan Bjerkeli


Båtturen er smertefull på grunn av bølgene. På landsiden blir hun lagt på en båre.

- Vi ble løftet på land og lagt der. Jeg ville bare hjem til mamma. Jeg var forvirra, visste ikke hva som skjedde eller hva som kom til å skje.

Vil hedre venninnen

Cecilie ble først sendt til Ringerike sykehus, og senere overført til Ullevål, hvor hun måtte amputere nedre del av den høyre armen. Hun hadde også flere operasjoner i skulderen og kjeven.

Men Cecilie har mye livsmot, selv om hun har mistet armen.

- Det har vært gangske tungt. Det har til tider vært veldig vanskelig. Det har også vært... Ja, det har jo kommet mye positivt ut av det. Jeg har oppdaget sider ved meg selv som jeg ikke visste om, forteller hun.

Til VG i dag sier Cecilie at det er viktig for henne at hun ikke skal la seg svekke av den ødelagte armen. Hun vil hedre Andrines minne ved å nyte livet.

- Jeg minnes Andrine ved å leve, ved å nyte livet. Jeg vet at det er det hun hadde villet. Hun hadde ikke villet at hele livet mitt skulle falle i grus.