Hovedinnhold

Ord for ord, dag 9, del 2: Terrorofre i tingretten: - Vi ble rammet sammen

PÅ VEI UT: Her har Sissel Wilsgård (t.v.) og Line Nærsnes fått hjelp av en mann som leder dem bort fra Høyblokka og over på andre siden av Akersgata. Foto: JARLE BRENNA
PÅ VEI UT: Her har Sissel Wilsgård (t.v.) og Line Nærsnes fått hjelp av en mann som leder dem bort fra Høyblokka og over på andre siden av Akersgata. Foto: JARLE BRENNA
OSLO TINGHUS (VG Nett) Da bomben smalt, ble Line Nærsnes kastet gjennom kontoret og fikk en bit av vinduskarmen inn i hodet. Fremdeles kommer det trefliser ut av hodet hennes.

I sal 250 i Oslo tinghus har flere ofre for bomben i regjeringskvartalet forklart seg torsdag. Line Nærsnes var en av dem.

Der fortalte hun at hun ikke skjønte hvor heldig hun hadde vært Ikke før dagen etter terrorangrepene.

Treflisen hadde gått inn under øret og stakk opp på den venstre siden av hodet - uten å gi henne noe varig skade.

- Legen har fortalt at jeg var forferdelig heldig. Den var som et spyd. Jeg vet ikke hvorfor den kom inn sånn, kanskje var det fordi jeg ble slengt bakover. Men den gikk ikke inn i øyet eller videre inn i hodet, så jeg har hatt usedvanlig flaks, sa Nærsnes da hun forklarte seg i Oslo tingrett torsdag.

Ord for ord-referatet ligger i bunn av artikkelen. Teksten er skrevet av VGs journalister direkte fra retten og bærer preg av at det rapporteres i høyt tempo.

Kjørte rutebuss

Den første som møtte Nærsnes da hun kom seg ut av kontoret sitt i 10. etasje, var sjefen hennes, Knut Fosli. Han sa til henne at hun hadde en hodeskade, og at det kom til å gå bra. Men han slapp henne ikke ut av syne.

Først da de kom seg ut av Høyblokka og fikk satt seg ned på fortauet i Akersgata, skjønte Nærsnes at hun hadde noe som stakk ut av hodet.

- Da kom smertene for fullt, fortalte hun.

Sammen med flere andre, blant annet kollegaen Sissel Wilsgård som også vitnet torsdag, ble hun fraktet med 37-bussen til Oslo legevakt. Inne på bussen var det flere som sto og dryppet av blod. Andre var i sjokk.

Noen var såpass hardt skadet at det fikk førstehjelp mellom bussetene.

Måtte ut

Inne på legevakten kjente Nærsnes at alle kreftene hun hadde mobilisert, forsvant. Hun husker ikke noe særlig.

- Hva tenkte du om din egen situasjon da du var der, spør aktor Svein Holden.

- Jeg hadde noe i hodet og det måtte ut. Jeg kunne gå, jeg kunne stå og jeg kunne se, men da de begynte å legge meg ned, så tenkte jeg at det måtte være alvorlig. Samtidig tenkte jeg at det ikke var noe jeg kunne gjøre. forteller hun.

Nærsnes var tilbake på jobb allerede dagen etter bomben. Ikke for å jobbe, men for å være sammen med kollegene.

- Jeg er glad jeg har så gode kolleger. Vi ble rammet sammen. Vi er glade i jobben vår, vi jobber mye. Det å bli sprenggt i filler og kastet ut av kontorene våre, det har satt sitt preg på veldig mange av oss. Ikke bare på oss som var der inne, men andre også, fortalte Nærsnes.

Ord for ord, dag 9, del 1: 24-årig terroroffer Sterke historier fra terorrofre

  • Kommentar fra VGs Marianne Vikås: Aktørene i sal 250 er i ferd med å finne plassene sine igjen etter pausen. Det gjenstår to vitneprov for dagen. Det ene er Line Benedikte Nærsnes, den andre Sissel Wilsgård. Begge ble alvorlig skadet i regjeringskvartalet.

    Retten er nå satt etter pausen.
  • 11:48Dommer Wenche Elizabeth Arntzen: - [Retten er satt.] Vi har kommet frem til Sissel Wilsgård, hvis hun kan ta plass i vitneboksen.
  • 11:50Vitne Sissel Wilsgård: - [Engh: Da spør jeg deg som de andre om du kunne si litt om hva du gjorde 22. juli. Hvilken rolle du har, jeg skjønner at du har jobbet i høyblokka, litt om rollen du har der] Jeg jobber med prosjektadministrasjon. Vi holder til i åttende etasje. Jeg har lyst til å fortelle litt om hvem som holder til der, det er tre enheter.
  • 11:51VItne Sissel Wilsgård: - Så er det lovavdelingen som har kontor innerst. Tilsammen er det vel cirka tredve kontorer i denne etasjen. Denne dagen var vi åtte-ni på jobb. En av oss hadde gått hjem, det var fire inne på lovavdelingen og tre av oss på internasjonalt sekretariat.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: Sissel Wilsgård (62) er nå på plass i vitneboksen. Hun var på jobb i åttendeetasje i Høyblokka 22. juli, som seniorrådgiver i Justisdepartementet. Hun var blant de første skadde som kom ut av bygget etter at bomben smalt. Bildene av en blodig Wilsgård gikk verden rundt i dagene etter terroraksjonen. Hun er sterkt preget når han snakker om de to kollegaene som døde den dagen, Jon Vegard Lervåg og Ida Marie Hill.
  • Kommentar fra VGs Marianne Vikås: Idet Sissel Wilsgård starter sitt vitneprov, og forteller gråtkvalt at hun mistet to kolleger, veksler Breivik med å se seg rundt aktørene, ned i bordet, opp i taket og på Wilsgård.
  • 11:52Vitne Sissel Wilsgård: - - Dagen var grå, regnfull og veldig hektisk. Det var god stemning. Hektisk fordi det var mange som skulle ha ferie. I åttende etasje mistet vi to kolleger. Begge to to var særs hyggelige kollegaer. Men tilbake til dagen. [snakker om hvem som var på jobb den dagen]. Klokken var 15.10.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: Wilsgård sier hun fikk inntrykk av at hennes datamaskin eksploderte. Hun så et lysglimt. Hun registrerte et drønn, og at glass fra vinduet kom inn. - Jeg tenkte det var en bombe. Hun hadde rett før tenkt for seg selv at hun måtte komme seg av gårde. Hun var egentlig ferdig med arbeidsdagen.
  • 11:54Vitne Sissel Wilsgård: - Vi satt igjen. Jeg hørte NN satt og ryddet opp. Og plutselig kom hun forbi kontoret, også rygget hun tilbake og sa, «nei, jeg glemte å si god helg»! Også for hun avgårde. Da var klokka omtrent halv fire. Jeg fortsatte å jobbe, og satt foran PC-en, også trodde jeg først at den eksploderte, for det kom et lysglimt. Og jeg tenkte «søren heller!».

    - Så hørte jeg et tungt drønn. Jeg tenkte med en gang at det var en bombe. Jeg så omtrent like etter, eller samtidig, at det kom inn glass fra hele vinduet på venstresiden. Jeg satt oppe ved vinduet der.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: - På vei ut prøvde jeg å se. Det gikk ikke. Jeg tenkte nå er jeg blitt blind. Jeg blunket flere ganger, og til slutt kunne jeg se. Det var en lykkefølelse. Wilsgård forteller at hun kjente noe dryppe ned. - Det var blod.
  • 11:55VItne Sissel Wilsgård: - Vi hadde et lite bord mellom. Jeg vet ikke, jeg har kanskje vært borte et lite øyeblikk. I hvert fall hørte jeg dem på lovavdelingen som ropte om hjelp og så hørte jeg at de løp. Jeg hørte at de kom seg ut. Jeg lo litt med meg selv, for dette hadde ikke noen hensikt. Jeg måtte bare komme meg ut på egenhånd. Før dette forsøkte jeg å se, men det gikk ikke.
  • 11:56Vitne Sissel Wilsgård: - - Jeg ble dypt ulykkelig, og tenkte at jeg var blitt blind. Jeg blunket intenst flere ganger, og plutselig kunne jeg se. Det var en fantastisk lykke. Jeg kjente det dryppe i ansiktet, og jeg kjente etter om huden var flerret av. Det kjentes greit ut. VInduet mitt lå som et teppe på pulten min.
  • Kommentar fra VGs Jarle Brenna: Oslo politidistrikt melder at det er 10.000 personer i blomstertoget på Youngstorget og flere kommer til.
  • Kommentar fra VGs Marianne Vikås: Sissel Wilsgård, som befant seg i åttende etasje da det smalt, forteller sin historie med en rolig stemme. Hun bruker ofte hendene når hun snakker.
  • 11:58Vitne Sissel Wilsgård: - Og inne i rommet så var hele den andre vindusramma, og jeg kan huske at jeg strevde fælt med å komme ut, for man måtte liksom klatre. Jeg sa til meg selv at «Ida [Marie Hill, omkommet], dette kan ikke du ha overlevd». For jeg trodde ikke hun hadde kommet lenger enn ned. Jeg begynte å gå ut, og ute i gangen var det masse støv, men samtidig var det lyst. Jeg vasset i glass og bygningsrester.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: - I gangen var det masse støv. Det knaset i glass og bygningsrester i det jeg gikk, sier Wilsgård. Hun gikk mot trappen. Hun hadde en frykt for at trappen var borte. Hun måtte gå og se ned på grunn av alt blodet. Det gjorde at hun slet med å orientere seg, og gikk for langt. - Jeg husker enormt mye glass. Bygnimngsrester, jern, metall. Jeg husker løse biter fra heisdørene. Jeg oppfattet det som dørgende stilt. Jeg lyttet etter folk. Det eneste jeg hørte var meg selv, og vann som rislet. Det var vanskelig å forsere alle bygningsrestene.
  • 12:00Vitne Sissel Wilsgård: - Og jeg gikk og ble stående i hovedtrappa. I den grad jeg var redd, var det for om trappa var blåst bort. Jeg kom til en isbjørn i polaravdelingen, det står en utstoppet isbjørn der, men da skjønte jeg at jeg hadde gått for langt. Jeg gikk tilbake igjen og prøvde å beregne slik at jeg jeg kom til utgangsdøren. Grunnen til at jeg gikk for langt var fordi jeg blødde så mye så jeg måtte kikke ned. Og det andre var at en vegg var flyttet. Jeg hadde ikke klart å kjenne det igjen. Men jeg kom meg nå ut og ned trappa. Jeg skulle gjerne ha sett hvordan det så ut i trappa etterpå. Det jeg husker var at det var enormt mye glass og bygningsrester.
  • 12:00VItne Sissel Wilsgård: - Jern, metall, og jeg husker deler av heisdørene som var blåst bort. Jeg husker det som dørgende stille. Jeg lyttet etter lyder, men det eneste jeg hørte var vann som dryppet, glass som knuste. Det var ganske krevende å ta seg nedover trappa, for det var så mye man måtte forsere. Da jeg var mellom andre og tredje etasje, hørte jeg noen som kom etter meg. Jeg så to som var like forskrekket som meg. Jeg så Line [Benedikte Nersnæs] med en pinne gjennom en hodet, og hun så meg som også var veldig blodig.
  • 12:01Vitne Sissel Wilsgård: - Line og NN. Det var veldig godt å få følge ut. Jeg husker at trappen nederst var veldig skadd, men ikke detaljene. Jeg husker at da vi kom ned, hadde jeg tenkt å gå den naturlige veien ut Grubbegata. Men NN som var uskadd hadde bedre oversikt enn meg, og dro oss med ut mot Akersgata. Der gikk vi ut en glassvegg, og må ha gått ut like ved der Hanne [Ekroll Løvlie] lå.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: Wilsgård møtte to kolleager på vei ut. Blant annet en kvinne med en pinne stikkende ut av hodet. - Det var godt å ha noen å gå sammen med, sier Wilsgård. Hun forteller at de tre kollegaene så forskrekket på hverandre. De så alle "fæle" ut, forteller hun. - Da vi kom ut fikk vi en del reaksjoner.
  • 12:02Vitne Sissel Wilsgård: - Det var det også masse bygningsrester. En ting som jeg reflekterte over, det er jo et lite basseng utenfor høyblokka, og der var det masse rester, og jeg tenkte «oi, her ser det ut som en båt har forlist». Så kom jeg meg ut i Akersgata og der var det mange kolleger. Noen var skadd og noen var uskadd, men vi så nok ganske fæle ut da vi kom der. Jeg husker mange skadde på fortauet. Vi kom bort til R5.

    - Jeg kan huske at jeg tenkte at det tok veldig lang tid før politiet og ambulanse var på stedet. Men så tok jeg en liten oppregning for meg selv og tenkte at det var et skadested på bgegge sider av høyblokka. Så tenkte jeg at det tok nok litt tid før de kom til begge sider av høyblokka da.
  • 12:03VItne Sissel Wilsgård: - Det var en sivil polititjenestemann som kom bort og så til at vi hadde det bra, Vi ble etter en stund bedt om å gå over på andre siden av gata, til finansdepartementet. Der sto vi en stund til det kom en rutebuss, og vi fik beskjed om å gå om bord. Den sto nok der en stund, men det jeg husker av den turen var ganske surrealistisk. Jeg så folk på gata som så inn i bussen og så helt skrekkslagne ut. Da vi kom fram kunne vi ikke gå ut av bussen med en gang.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: Wilsgård var blant en gruppe skadde som ble fraktet til Oslo skadelegevakt, med en buss som ble stoppet på stedet og rekvirert. - Folk på gaten så på oss inne i bussen. På legevakten ble de hardest skadde tatt med det samme. Wilsgård måtte sy eller stripse 60-70 sting. - Jeg var ferdig på legevakten først klokken ett, halv to på natten.
  • 12:05Vitne Sissel Wilsgård: - Så da vi kom ut, var folk rundt hysteriske. Det var mye rop, husker jeg. På legevakta ble vi som var hardest skadd tatt med det samme. For egen del drev de på med lokalbedøvelse, sy, ta noen røntgenbilder. Jeg ble sydd og stripset en 15 steder. De ble ikke ferdig med meg før ved 01-tiden på natten, det var kø og flere vaktskifter. Jeg husker at jeg var gruelig sliten da jeg ble ferdig. Jeg hørte trikken og politihelikopteret utenfor.
  • Kommentar fra VGs Jarle Brenna: Dere kan følge arrangementet på Youngstorget direkte på VGTV. Se videospilleren øverst til høyre.
  • Kommentar fra VGs Marianne Vikås: Nå sitter Breivik og ser rett på Wilsgård som forteller om skadeomfanget på sin egen kropp. Som tidligere er det ingen følelser å se i ansiktet hans.
  • 12:05Vitne Sissel Wilsgård: - Så våknet jeg neste morgen og så mitt ubandasjerte ansikt, for de ville ikke legge på bandasjer før neste dag. Og jeg tenkte «Jaja. Det har nå gått bra.»

    - [Engh: - Du sier du har sydd femten steder, hvor har du sydd?] Jeg har sydd i panna, i hodet, i kinnet og i en finger. Veldig mye i panna og rundt kinnene. Og oppe i hodet. [Engh: - Hvordan gikk det med øynene?] Når det gjaldt dem så ble jeg truffet på den ene siden. Det resulterte i at jeg ikke kunne blunke med venstre øye. Den nerven har grodd, så det går bra nå. Jeg komer kanskje alltid til å ha en liten asymmetri, men det spiller ingen rolle.
  • 12:08VItne Sissel Wilsgård: - Når det gjelder synet, har den trefningen gjort at jeg har problemer med samsyn og koordinering og sånn, så jeg snubler, jeg ser ikke og har problemer med dybdesyn. Trapper er problematisk - og lesing. Det har blitt litt bedre. En ting som er slitsomt, er at jeg har forsøkt å følge med på to av skjermene i rettssalen. Det går ikke, jeg må flytte blikket og da blir jeg uvel. Jeg er mye plaget med svimmelhet og ubalanse. Jeg kan ikke gå og snakke i mobiltelefonen samtidig, eller gå og gre meg i håret. Da går det i ball for meg.
  • 12:09Vitne Sissel Wilsgård: - Ellers sliter jeg med hukommelsen. Det er vel i sum de tingene som er. [Engh: - Hvordan arter det seg?] - I min alder glemmer man jo litt, men etter 22. juli glemmer jeg navn på gamle venner. Jeg husker at jeg har spurt noen om noe viktig, men ikke hvem. [Engh: - Etter legevakten, hvordan var hverdagen?] - Jeg har vært sykemeldt, for det meste. Jeg har prøvd meg på jobb, men det har ikke gått så bra. Jeg har jobbet litt hjemmefra.

    - Siden februar har jeg vært ute av jobb. Jeg har vært sykemeldt, men jeg har fått lov av NAV å jobbe litt. [Engh: - Men i dag?] I dag er jeg fortsatt sykemeldt. [Engh: - Hva tenker du om å komme tilbake på jobb etterhvert?] Jeg har fortsatt et håp om å komme tilbake igjen. Det er jo fortsatt et år igjen nå... Jeg har en jobb jeg er veldig glad i, og det er klart at jeg savner jo kollegene nå, det gjør jeg.
  • Kommentar fra VGs Jarle Brenna: Oslo-politiet melder nå at det er 40.000 mennesker tilstede på Youngstorget hvor det er rosemarkering og skal synges «Barn av regnbuen».
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: Wilsgård er beveget når hun sier hun savner arbeidsplassen sin. Skadene hun ble påført 22. juli har medført at hun har måttet være mye bort fra jobb.
  • 12:14Vitne Sissel Wilsgård: - [Engh: - Hva tenker du er hovedutfordringen med å komme tilbake på jobb?] Hovedutfordringen er for det første at jeg har problemer med å lese noe særlig, det er synet mitt rett og slettt. Og at jeg ikke har den kapasiteten. Merker også det å komme seg til og fra. Trapper er det ene, men det andre er hvis det er mye folk. Jeg kan ikke gjøre ting på automatikk lenger. Jeg må planlegge hvis det er mye folk, hvordan komme seg forbi. Jeg har, eller, jeg vet ikke hva det skyldes, men det er sikkert et eller annet med koordineringen og bevegelsen. [Engh: - Du har vært litt på jobb selv om du har vært sykemeldt. Hvordan er det?] Jeg kan si litt om hva jeg har gjort. Jeg har fulgt opp et prosjekt i Georigia, og det har jeg gjort via telefon og har ikke hatt noe lese- og skrivearbeid.
  • 12:14VItne Sissel Wilsgård: - Engh: - Har du noe inntrykk av hvordan det er å være på jobb?] Jeg skjønner at de har det tøft. Det å bli bombet sønder og sammen tilbake til å bli plassert på klasserom på Politihøgskolen og senere bli spredt rundt i byen. Og til slutt bli flyttet på en byggeplass. Justisdepartementet har ansvar for politi og beredskap, og det er en av kjerneområdene i denne saken. Det er krav om stor produksjon, og jeg ser mange som er preget og som har det tøft med å skulle leve opp til kravet om produksjon fordi de ikke har fått bearbeidet alt ennå.
  • 12:15Vitne Sissel Wilsgård: - [Engh: - Er det noe mer du vil si, eller som jeg ikke har spurt deg om?] - Nei. [Bistandsadvokat Larsen: - Kan du si noe om hva slags person Jon Vegard Lervåg var?] - Jeg kjente ham ikke veldig godt, men vi møttes en del. Slik jeg opplevede ham, var han svært sosial. Han var en samlende person på lovavdelingen. Vi to fant ut at vi måtte få et nytt kjøkken, for det vi hadde var skrøpelig. Han hilste alltid, var veldig hyggelig å snakke med.
  • 12:15VG: - Neste vitne er Line Benedikte Nersnæs.
  • Kommentar fra VGs Marianne Vikås: Alle sitter rolig lyttende når Line Benedikte Nersnæs forteller som sine opplevelser 22. juli. Sakkyndige veksler også nå mellom å se på vitnet og på Breivik. Terroristen sitter med det samme uttrykket som før - blottet for synlige følelser.
  • 12:18Vitne Line Benedikte Nersnæs: - [Holden: - Først kan du kanskje fotrtelle oss om din situasjon før det smalt?] Det var en litt stille dag i justisdepartementet. Jeg befant meg i 11. etasje fordi jeg jobber i politiavdelingen. Vi hadde akkurat gjennomført fredagskaffen, det er en tradisjosnsrik samling i justisdepartementet, og for så vidt andre departementer. Jeg hadde vært ute litt før klokken tolv og kjøpt is, jordbær og litt sånt som folk liker til fredagskaffen.

    - Og gjorde klart til det, vi skulle ha det klokken 14:00. Den fredagen var vi cirka femten personer på jobb. Fredagskaffen vart fra kvart på to til cirka kvart på tre. Da gikk jeg opp på kontoret mitt. Jeg hadde holdt på med å skrive en stortingsmelding som skulle være klar til 10. august. Cirka klokken tre kommer en kollega opp på kontoret mitt. Vi skulle se på noen budsjettgreier og avtalte at vi skulle møtes søndag klokken 11.

    - Hun går fra mitt kontor cirka 15.10, og jeg hadde avtale om et telefonmøte med Vestfold politidistrikt klokken 15.15, som hadde et bidrag til stortingsmeldingen vi skulle diskutere. Jeg hadde ikke gjort alt jeg skulle, så jeg leste gjennom før jeg ringte dem, slik at jeg skulle kunne gi noen ordentlige tilbakemeldinger. Jeg sto ved pulten, som kunne senkes og heves. Jeg kan ikke huske et smell, jeg husker et dypt drønn. Så befinner jeg meg i den andre siden av rommet, ved døren. Jeg kjenner at jeg har veldig vondt i hodet.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: Nersnæs registrerte ikke at hun fikk pinnen i hodet. - Jeg husker et drønn. Et dypt, dypt drønn. Jeg husker at jeg hadde vondt i hodet, og at jeg blødde. Jeg husker ikke hvordan kontoret mitt så ut. - Ute i gangen møtte jeg en kollega. - Du har en skade i hodet sa han. - Vi skal skaffe ambulanse. - Fra da av, merket jeg ikke noe til smertene i hodet. - Men kollegaen var opptatt av at jeg ikke skulle bøye meg ned.
  • 12:21Vitne Line Benedikte Nersnæs: - I motsetning til mange andre, må jeg si at det at det skulle være en bombe, det var helt fjernt. Jeg har alltid følt meg trygg på kontoret, har ikke tenkt over det at justisdepartementet skal være noe farlig. Så kom jeg ut og da så jeg bare en sort/hvitt film. Så greier jeg å komme meg ut i gangen, kanskje noen meter fra mitt kontor. Så var det sånn at noen hadde vindu ut andre veien mot Akersgata. Knut Fosli satt der. Så når jeg kommer ut i gangen så begynner jeg å rope på Knut.

    - Og etter en liten stund svarer Knut, for han var slengt ut av stolen på sitt kontor, men var uskadet. Jeg ropte «Knut, Knut, hva er det som har skjedd?». Han visste ikke mer enn meg, og svarte at «det vet jeg ikke». Så sa jeg at jeg hadde forferdelig vondt i hodet, så sier han at «du har en skade i hodet, men vi skal skaffe en ambulanse så det går helt fint». Etter det så kan ikke jeg huske at jeg hadde særlig vondt i hodet.

    - Da begynte vi vel å få et bilde av hvordan det så ut rundt oss. Da går også brannalarmen, men i mitt hode var den bare vekk. Det var helt stille og bare svart hvitt. Vi hadde ikke fra så lang tid tilbake hatt en brannøvelse som var ganske realistisk, og det var ganske kort tid i forveien. Vi var ganske drillet på at da skulle vi gå til branntrappen, for det var tryggest. Vi beveger oss i nesten andre siden av byggen og da jeg tar i døren, vil den ikke rykke seg. Så vi begynner marsjen ned hovedtrappeløpet. Den var utfordrende fordi og det var mye glass over alt, så vi måtte klatre over og under.

    - Da var det innimellom naturlig å gå under, Knut ba meg fornuftig nok gå over. Jeg har jo sett det i etterkant på bilder, at jeg kunne satt fast denne pinnen. Så hører jeg en kollega, Tom Brunsell. Han er helt hvit i ansilktet og helt mekanisk. Jeg vet ikke om jeg forsto at han var i sjokk, men han var ikke seg selv. Det kom en annen kollega, som holdt en kollega som hjalp en annen kollega som hadde besvimt. Jeg ville hjelpe til, men Knut sier at jeg ikke skal gjøre det, og la Tom hjelpe i stedet. Han blir igjen.
  • Kommentar fra VGs Jarle Brenna: Vi har hatt litt problemer med forbindelsen til Youngstorget, men nå er det bilde på VGTV. Følg sendingen i videoplayer øverst til høyre.
  • 12:27Vitne Line Benedikte Nersnæs: - Mens Tom da tar seg av vår kvinnelige kollega. Knut og jeg fortsetter ned og kommer da til... Vi kommer vel da til, jeg tror det var 3. etasje, hvor vi da treffer Sissel. Jeg kjente henne igjen bakfra, hun er jo ikke så høy. Jeg skjønte ikke hvorfor Sissel prøvde å komme seg ut gjennom veggen. Men så snudde hun seg og så skjønte jeg at hun så jo ingenting. Hun så helt forferdelig ut, og jeg tror jeg sa «hun kommer til å blø i hjel!» Men Knut han sa da at, «nei, jeg tror det er overfladiske skader». Knut var en god mann å ha med seg.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: Nersnæs forteller at den mannlige kollegaen hun traff utenfor sitt kontor, gikk nedover i Høyblokka. De traff på flere skadde kollegaer. - Jeg husker jeg traff på Sissel (Wilsgård red.anm.). Jeg skjønte ikke hvorfor hun prøvde å gå gjennom veggen. Da hun snudde seg, skljønte jeg, sier hun om den blodige damen. De blir nå tre som går ut av bygget. Nersnæs sier at hun merket smertene da hun kom på trygg grunn. - Det var et stort hull i veggen, som gjorde at vi kom ut. Da vi kom ut så kom smertene i hodet tilbake for fullt. -Jeg merket at noe stakk ut av hodet. Jeg er ikke lege, men skjønte såpass at slik skal det ikke være, forklarer Nersnæs, som snakker energisk, og får folk i salen til å trekke på smilebåndet.
  • Kommentar fra VGs Marianne Vikås: På dataskjermene til journalistene rundt meg er det slått opp nettaviser med bilder fra Youngstorget. Vi spurte forsvarerne til Breivik om hans reaksjoner på denne aksjonen i går, men da hadde verken de eller han tatt det opp.
  • 12:29Vitne Line Benedikte Nersnæs: - Så får vi Sissel mellom oss og går da ned. Som sissel også sa, når vi kommer ned i første etasje så ser vi opp i taket og det hadde rast, så vi turte ikke å gå rett frem. Det mest naturlige for oss hadde vært å gå rett frem og rett ut på Grubbegate-siden, men der så det ut som det skulle rase. Så vi bestemte oss for å gå ut på Akersgata-siden. Og der var det et stort hull i veggen så vi kunne gå rett ut. Frem til det merket ikke jeg at jeg hadde spesielt vondt i hodet. Men når jeg satt med ned og kjente mot hodet, kjente jeg at det stakk noe ut. Jeg er ikke lege, men det er ikke bra å ha noe stikkende ut av hodet.

    - Han så veldig ordentlig ut, så jeg trodde han kom fra finansdepartementet. De er ofte litt finere kledd enn oss i justisdepartementet Jeg fikk senere vite at det var en advokat. Vi fortsetter å gå, og det kom personell som sa vi måtte komme oss på andre siden. Jeg husker ikke dette så godt, men vi satt der en stund. Til slutt fikk vi beskjed om å reise oss og sette oss i 37-bussen som kom. Jeg fikk beskjed fra noen der inne om at jeg måtte sitte helt stille og ikke lee på hodet. Denne bussturen, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg har kjørt 37-buss, men dette noe helt annet. Det satt en kvinne foran i bussen som ropte, det sto to stykker det bare rant blod av midt i bussen, og det var en eldre mann der.

    - Og så kom vi ned til legevakta. Det var som Sissel sa, den var for stor til å kjøre inn, så den stoppet lenger oppe. Dørene gikk opp og vi gikk ut. Da husker jeg ikke så veldig mye mer, da hadde jeg allerede mobilisert mye, tror jeg. Det kom noen folk, i alle fall. De spurte om hvor dypt pinnen satt også videre. Da ga jeg bare opp, tror jeg. [Holden: - Hva tenke du under bussturen om din egen situasjon?] - Jeg forsto at jeg hadde noe i hodet som sto ut, men jeg kunne jo se og høre, så det kunne vel ikke være så galt.

    - Men når jeg kom inn og de begynte å dra opp her og satte ting og gjorde ting, så tenkte jeg at jeg har aldri vært på sykehus før og dette må være alvorlig. Men da tenkte jeg at jeg kikke kunne gjøre noen ting, så da var det bare å gi opp. Jeg tror jeg var, om ikke hysterisk, så i hvert fall rimelig oppskjørtet, det tror jeg vi kan si.

    - [Holden: - Hva skjedde på legevakten?] Så spurte de om de skulle ringe til noen, det hadde jeg ikke fått gjort. Jeg løp jo bare ut av kontoret og hadde ikke noen mobiltelefon. Etter hvert ringte de til noen jeg kjente, og de kom ned på legevakten og fikk sagt fra til familien min. Det var jo en eksplosjon, og derfor var det naturlig å tenke om det hadde gått bra.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: På legevakten ble hoveddelen av pinnen, som var en bit av en vinduskarm i Høyblokka, fjernet. - Jeg har sett på kontoret etterpå hvor den biten stammet fra. Nersnæs sier at biten fliset inne i hodet. - Den siste flisen kom ut nå nylig. Nersnæs forteller at legen har sagt hun var heldig. At pinnen var som et spyd som gikk inn ved øret. - Jeg må ha ligget nærmest vannrett da pinnen traff meg. Den traff heldigvis ikke øyet, og gikk ikke videre inn i hodet, forteller hun. - Jeg var heldig med den, sier Nersnæs lakonisk om "spydtreffet".
  • 12:34Vitne Line Benedikte Nersnæs: - Så skar de jo opp i hodet og fikk ut hoveddelen av pinnen. Men det var jo fra vinduskarmen i Høyblokka, jeg har vært i Justisdepartementet i fem år, og hvis det er noe jeg kan om, er det vinduskarmene i Høyblokka. De var laget av et kaliber som ikke passet seg som vinduskarmer, for det trakk om vinteren og var veldig varmt om sommeren. Det løsnet ting fra vinduskarmen som har fliset seg opp og satt seg inn hodet mitt. Det kom en flis til ut for ikke så lenge siden, så det kommer fortsatt flis. Men hoveddelen har de fått fjernet, og det var veldig godt, for det var sånn veldig trykk i hodet.

    - [Holden: - Hvordan fjernet de det?] - De skar opp nedover her (viser siden av ansiktet), så jeg har 27 sting nedover her. [Holden - Hva sa legene om hvor farlig det var?] - Legen min sa at jeg hadde vært utrolig heldig, fordi det var et spyd som gikk inn her (viser i siden av hodet). Jeg har lurt på hvordan dette skjedde, men jeg må ha ligget omtrent vannrett da den traff. Jeg må ha hattt usedvanlig flaks, den kunne gått inn i hodet eller øyet. Jeg var heldig med den
  • Kommentar fra VGs Jarle Brenna: Ifølge politiet er det 25.000 mennesker som går i rosetoget mot tinghuset. Rekken av mennesker går hele veien fra Youngstorget til Oslo tinghus. Følg toget og rosenedleggelsen på VGTV i videospilleren øverst til høyre.
  • 12:36Vitne Line Benedikte Nersnæs: - [Holden: - Hvordan har du opplevd tiden etter 22. juli?] Ja, hva skal jeg si om det, det... Jeg har vært veldig, veldig heldig som har mye gode venner, en omsorgsfull familie og ikke minst gode kolleger på jobben. Og jeg tror, i hvert fall i det siste tilfellet, så har det vært veldig, veldig viktig, for vi ble jo liksom rammet sammen. Nå hører vi i justisdepartementet nærmest litt nerdete ut, for vi er jo veldig glad i å være på jobben og glade i jobben vår. Så det å liksom bli kastet ut av jobbens trygge rammer, det har nok satt sitt preg på veldig mange av oss.

    - Ikke bare oss som var inne når det smalt. Men veldig mange av mine kolleger som ikke var hjemme, men befant seg i andre deler av verden og fulgte med på TV og ser kolleger kommer blødende ut. Men vi skal nok jobbe med dette i mange år fremover, men vi skal nok klare det også. Vi har nok fått et kollegialt fellesskap som ikke alle andre har.

    - [Holden: - Ja, jeg har skjønte på deg i sted at dette med hvordan de andre opplevde dette, at det er viktig for deg?] Det er viktig, og jeg var hovedverneombud i Justisdepartementet i fem år, og litt varme om sommeren og kulde om vinteren var det vi hadde å ta opp på HMS-siden. Etter 22. juli var dette helt snudd på hodet. Vi snakket bare om hvordan vi hadde det, hvor vi skulle jobbe. Det var tøffe tak. Så var det opp til Nydalen, hvor vi til tider føler at vi jobber på en byggeplass, men hvor vi klarer å gjøre en tilnærmet normal jobb. Vi har hatt en dobbeltrolle i Justisdepartementet, at vi var et offer i eksplosjonen, men i min avdeling, politiavdelingen, har vi hatt et særlig oppfølgingsansvar etter 22. juli.
  • Kommentar fra VGs Ericu Ericu: - Jeg har vært mirakuløst heldig, sier Nersnæs. - Pinnen gikk gjennom tyggemuskelen. Første ukene måtte jeg bare spise grøt og suppe. Innimellom er det litt stivt på den siden, men fysisk føler jeg meg helt rehabilitert. Hun forteller at hun føler seg litt mer utrygg på jobb nå, enn før 22. juli. - Jeg jobber med å gjenvinne den tryggheten.
  • 12:40Vitne Line Benedikte Nersnæs: - Samtidig som vi ikke har hatt en infrastruktur som har gjort at vi kan jobbe på vanlig måte. Det har vært tøft, og er tøft fremdeles. Men det går greit. - Vi skal avslutte med noen ord om din tilstand i tiden etterpå? - Jeg har vært mirakuløst heldig. Den gikk gjennom tyggemuskelen, så den første tiden kunne jeg bare spise grøt. Nå kan jeg spise hva som helst. Jeg har hatt noen smerter, men ellers har det gått bra - Hva med det mentale? - Hva skal jeg si? Det er noe med den grunnleggende tryggheten.

    - mange vil kanskje si at vi var litt naive, for vi skjønte jo ikke at vi satt på et utsatt sted, at justisdepartementet skulle være noe. Kanskje noe av den tryggheten er borte. Og det å sitte aleine på Nydalen en søndag nå, det kan være litt... Det gjorde meg aldri noe å sitte aleine i høyblokka. Nå er det akkurat som om vi er blitt legitime mål for noe. Men det er noe vi må jobbe med, og det tror jeg vi skal klare på sikt, men akkurat nå så er det ikke, kanskje ikke helt i vater.
  • Kommentar fra VGs Marianne Vikås: Rettsdagen ble avsluttet tidligere enn timeplanen, siden det er lagt opp rikelig med tid til vitneforklaringene. Breivik snakker nå med sine forsvarere, før han føres ut.
  • 12:41Aktor Svein Holden: - - Da ble det som vi håpet, at vi ble ferdige litt tidligere enn antatt. [Dommer Arntzen: - Da avslutter vi retten tidlig i dag, og møtes igjen i morgen. Retten er hevet.]
  • 12:42Vitne Line Benedikte Nersnæs: - [Holden: Du har vært en del på jobb etter 22. juli?] Jeg var sykemeldt de første ti dagene. Ikke bare for gjøre en jobb, men jeg hadde også et behov for å være med kollegene mine oppi alt det som skjedde. Det å være på jobb var veldig godt. Vi drakk kaffe sammen, snakket sammen og jobbet sammen. Og statsråden ordnet lunsj. Det lå ikke noen store forventninger til produksjonen den første tiden. Så ja, jeg har vært på jobb hele tiden og det har vært godt.
  • 12:44VG: - [Holden spør om Engh har spørsmål. Det har hun ikke. Arntzen spør om bistandsadvokaten har spørsmål. Ingen av de andre har spørsmål, og Line Benedikte Nersnæs forlater vitneboksen.]
  • 12:44Aktor Svein Holden: - - Da ble det som vi håpet, at vi ble ferdige litt tidligere enn antatt. [Dommer Arntzen: - Da avslutter vi retten tidlig i dag, og møtes igjen i morgen. Retten er hevet.]