Hovedinnhold

Etikkprofessor: «Må kunne spørre oss hva det er vi redder henne til»

<p>ETIKKEKSPERTER: Professorene Reidar Pedersen og Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk.</p>

ETIKKEKSPERTER: Professorene Reidar Pedersen og Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk.

Foto: Jørgen Braastad, VG
Psykiatrien bør utfordres på de etiske debattene om livskvalitet og tvang, mener noen av Norges fremste eksperter på medisinsk etikk.

Denne saken handler om:

I en egen fløy på Oslo universitetssykehus Gaustad lever en kvinne tidlig i 30-årene. De siste ti årene har hun vært tvangsinnlagt. De siste to årene har hun hele eller store deler av døgnet levd beltet fast til sengen, stolen eller skrivepulten.

Kvinnen har gått til retten for å slippe løs fra tvangsregimet. Hennes uttalte ønske er å få dø.

– Selvmord og selvskading utfordrer lovverket som ingenting annet. Behandlerne vil ikke gi opp, for vi vet at det er en mulighet for at pasientens dødsønske forsvinner. Men når en pasient har vært konsistent i sitt ønske gjennom flere år, er psykiatrien også nødt til å stille seg spørsmålene «hjelper det vi gjør egentlig?» og «kan et liv med massiv tvangsbruk være så dårlig at det ikke er riktig å tvinge pasienten til å leve videre?», sier professor Reidar Pedersen som har forsket på etikk og tvang i psykiatrien.

VG møter de to professorene ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. De understreker at de ikke uttaler seg om kvinnen på Gaustad, men om de etiske utfordringene denne og lignende saker reiser.

– I et så ekstremt tilfelle, må vi kunne spørre oss hva det er vi redder henne til. Gjennom tvangsbruken utsetter vi pasienten for et liv som ingen kan ønske seg. Det er vanskelig å begrunne et slikt tvangsregime dersom man opplever at man ikke kommer noen vei med noen behandling, sier professor Reidun Førde.

Hver dag i to år har kvinnen i 30-årene blitt lagt i belter på Gaustad sykehus. Hennes eneste ønske er å dø

– Blir provosert

Førde har jobbet med å bygge opp de etiske komiteene ved norske sykehus, og mener psykiatrien i mindre grad enn somatikken har tatt de etiske debattene når det kommer til ressursbruk og livskvalitet.

– Feltet er så lovregulert at man ikke har sett behovet for den samme etiske debatten som i somatikken. Psykiatrien har vært mer lukket og mange psykiatere blir provosert over slike spørsmål, sier hun.

– Forutsatt at alle behandlingsmuligheter er uttømt og pasienten utsettes for inngrep som er invalidiserende og kanskje forverrer grunnlidelsen, må man som i somatikken spørre om man rent etisk har lov å gripe inn, sier Reidun Førde.

– Hvor lenge bør tvangen fortsette?

Kvinnen VG skriver om lørdag er innlagt på tvunget psykisk helsevern. I 2014 fikk hun diagnosen Asperger syndrom, hun har også anorexia og har i flere år vært diagnostisert med en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Så snart hun får anledning, utfører hun hyppig og livstruende selvskading.

Pasienter som har samtykkekompetanse – slik som kvinnen VG har intervjuet – har i somatikken som hovedregel rett til å nekte behandling. Samtidig kan dette stride det mot den plikten helsepersonell har til å redde liv.

– Helsepersonell skal redde liv og gi pasienten øyeblikkelig hjelp, også når pasienten motsetter seg dette. Men nødretten kan ikke gjelde for ubegrenset tid, sier Reidar Pedersen.

<p>TVANGSINNLAGT: Kvinnen VG skriver om lørdag disponerer to fløyer ved Gaustad på Oslo universitetssykehus.</p>

TVANGSINNLAGT: Kvinnen VG skriver om lørdag disponerer to fløyer ved Gaustad på Oslo universitetssykehus.

Foto: Jørgen Braastad, VG

Kontrollkommisjonen som skal sikre kvinnens rettssikkerhet har ikke reagert på tvangsregimet kvinnen lever under. Hun har også tapt sin rett til å slippe fri i to rettsrunder.

– I dette tilfellet virker det som det juridiske grunnlaget er på plass. Likevel må vi kunne stille oss spørsmålet: Hvor lenge bør tvangen fortsette? sier Pedersen.

– Er det noe svar på det spørsmålet?

– Det er forferdelig vanskelig. Man kan sammenligne det med intensivbehandling i somatikken. Der er det mulig å si at resultatet er så dårlig at det ikke er verdt å fortsette. Men det er lettere å slå fast at «denne kreftsvulsten vil ta livet av pasienten», enn at denne pasienten alltid vil ha et sterkt dødsønske. Erfaringer med alvorlig selvskadende viser at selvskadingen og eventuelle dødsønsker kan reduseres etter flere år, og skal man da la henne dø i mellomtiden? spør Pedersen.

Ressurskrevende

Behandlingen av kvinnen i 30-årene er svært ressurskrevende. Hun har en egen fløy på Gaustad og et stort apparat av helsepersonell døgnet rundt. I somatikken diskuteres priser på kreftlegemidler og en maksimumsgrense på 500.000 kroner per vunnede leveår har vært foreslått.

– Vi har ikke den samme ressursdiskusjonen i psykiatrien. Selv om du i en tenkt etisk debatt kunne sagt at for de ressursene Norge bruker på å holde denne kvinnen i live, kunne kanskje mange unge mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser få hjelp, sier Reidun Førde.

– Men ved å stille et slikt spørsmål kan vi risikere å bli kynikere. Det gjør noe med behandlerne og hele samfunnet dersom svaret skulle være «bare gå ut og ta livet av deg».

– Ikke aktiv dødshjelp

En samtykkekompetent kreftpasient kan selv velge å avslutte behandlingen. Og et sykehus kan velge ikke å gi en videre behandling fordi det krever så store ressurser at nytten ikke oppveier kostnaden.

– Ville behandlerne ha lov til å skrive henne ut dersom de mener det er overveiende sannsynlig at hun vil ta sitt eget liv?

– Jeg må svare ja, under tvil, hvis hun er samtykkekompetent og man har forsøkt å hjelpe pasienten over lang tid og dette ikke fører frem. For det også er et krav at tvangen er den klart beste løsning for pasienten, sier Pedersen

– Det å la en pasient dø, er ikke det samme som aktiv dødshjelp. Det strider imot helsepersonells ønske om å hjelpe og redde liv, men det er likevel noe annet enn å hjelpe en pasient å dø, sier han.

– Kjenner dere til saker der psykiatere har skrevet ut pasienter som har ønsket å ta sitt liv?

– Nei, jeg har aldri hørt noen bekrefte at det har de gjort helt bevisst. Det er selvsagt grensetilfeller, men man har alltid kunnet si at «jeg kunne ikke vite sikkert hva som ville skje», sier Førde.

Innførte beltene

Kvinnen på Gaustad har levd kontinuerlig med beltene i to år. Belteregimet ble innført vinteren 2014, etter at hun hadde påført seg et sår som var så dypt at det var en akutt fare for at hun kunne få en livstruende infeksjon. Hennes psykiater Gunnar Henden sier til VG at sykehuset mener de hadde prøvd alt før de innførte beltene:

– Vi brukte masse tid på å finne andre løsninger som kunne hindre henne i å nå såret. Da vi til slutt innførte beltene, hadde jeg egentlig ikke så mange kvaler rundt det. Vi hadde snudd hver stein. Vi så at vi kunne få til å ha henne i belter, men samtidig tilrettelegge for at hun kunne skrive, ta bilder, slappe av og sove i sin egen seng. Vi klarte å få til noe som var i nærheten av normale aktiviteter for henne, sier Henden.

Psykiateren sier han håper at kvinnen vil få flere gode dager på fløyen de kaller for Øst – der hun ikke er i belter.

Men å skrive henne ut nå vil være umulig.

– Jeg vil ikke bli den første psykiateren i Norge som med viten og vilje skriver ut en pasient slik at hun skal få avslutte livet, sier Henden.

Siste saker fra Innenriks

Se neste 5 fra Innenriks