Hovedinnhold

Kronikk: Det hellige moderskap

ADVARER: All statistikk viser at kvinner taper på å få barn, mener Ingunn Yssen (foran) og Marie Simonsen. Foto: Scanpix
ADVARER: All statistikk viser at kvinner taper på å få barn, mener Ingunn Yssen (foran) og Marie Simonsen. Foto: Scanpix

Av Ingunn Yssen, kommunikasjonsrådgiver og Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet

Les også:- Kvinner bør ikke få barn

Vi liker å tenke på oss selv som likestilte og Norge som selve likestillingslandet. Vår påstand er at vi er langt fra å ha likestilling. Og aller mest synlig blir forskjellene når vi får barn. Det ender ofte opp med at mor jobber deltid og far blir forsørger. Likevel insisterer vi på at forskjellene ikke skyldes kjønn, men et valg vi har gjort fordi det passer best i vår familie akkurat nå.

Unge kvinner og menn tar likestilling som en selvfølge. Når mantraet er at vi har likestilling blir forskjellene som finnes oppfattet som noe vi selv har valgt og kan løse. De blir grundig lurt. Når barna kommer er vi alle først og fremst kvinner og menn. Og særlig er vi kvinner mødre. Kvinner som ellers ikke har tenkt at de er annerledes enn menn eller som mener at likestilling ordner seg bare de ikke snakker så mye om det, opplever plutselig at de «mødregjøres». En ung kvinne i advokatbransjen formulerer det slik: «Jeg er veldig skuffet - jeg har alltid tenkt at jeg kan gjøre alt det som menn kan, og plutselig blir jeg så veldig «mor» i andres øyne.»

Barn før 30

For kvinner i advokatbransjen handler det om færre saker, mindre innflytelse og dermed mindre penger. Men noe av det samme skjer alle kvinner uansett hvor de kommer fra og hva de er. Kvinner med barn kommer dårligere ut på alle statistikker som måler, penger, fritid, karriere og lykke mens det er omvendt for menn. Kvinner burde med andre ord hverken gifte seg eller få barn. Samtidig er det et underliggende krav at du som kvinne skal ønske deg barn mer enn noe annet. Det hviler noe suspekt over kvinner som av en eller annen grunn ikke har barn når de er 30. De har valgt karriere og det ligger i kortene at det er noe egoistisk og rått over et slikt valg.

Morsrollen har aldri vært dyrket mer enn nå. Og med dyrkingen følger forventninger. Som gravide er det vår plikt å leve sunt, se pen ut, snakke om kvalme og forberede oss på et langt opphold utenfor arbeidslivet.

Og når barnet endelig kommer skal du amme det minst ett år, være lykkelig og i hvert fall ikke savne jobben. Barna skal være vellykkede, de skal kunne lese, skrive, gå på ski, svømme, konversere og være pene før de fyller fem. Hvis ikke er du en dårlig forelder, eller egentlig mest en dårlig mor. Barn har aldri fått mer oppmerksomhet og hatt flere rettigheter enn i dagens samfunn. Likevel snakkes det som om barn lider en stor overlast når mødrene ikke har tid nok for dem. Fordi mødrene har tatt seg friheten til å skaffe seg utdanning og arbeid og vært så frekke å sende barna ut i en uviss fremtid i samvær med fedre og barnehagepersonale, må mødrene sørge for at de fremstår som ekstra omsorgsfulle og barnekjære.

Vi snakker om retten til individuelle tilpasninger for vår familie og mener mor bør leve opp til myten om den gode mor som baker boller, lager kakao, leser og tegner. Eller snarere lager salater, sørger for tran, speltbrød og lite sukker i vår tid.

Pappagjøring

Det er heldigvis en endring på gang. Unge menn gjør et slags opprør mot kvinners hegemoni over privatlivet. De skriver bøker om de vanskelige familiemiddagene, om hvordan de skal være fedre på egne premisser, hvor klamt det er med det hellige alminnelig familieliv som stort sett er definert av kvinner. Men disse er fortsatt i et lite mindretall. Pappagjøring er ikke et utbredt fenomen. For hvor er fedrene? Gjennomsnittlig er de på jobb.

Og hvis de ikke er der, betaler de regninger, sørger for at vi er forsikret, mekker bilen og styrer landet. Far blir fortalt at han fortsatt skal være forsørger mer enn omsorgsfull far. Annerledes kan vi ikke forstå det når Jens Stoltenberg fortsatt forsvarer kvinners rett til å beholde brorparten av foreldrepermisjonen mens høyrekvinnene kritiserer forslaget om tredeling fordi familien må få bestemme selv. Det er to sider av samme sak. Kvinnen er den primære omsorgspersonen som skal være hjemme. Vi mener det er absurd i 2010 å mene at menn er dårligere foreldre enn kvinner.

Likestilling?

Hvorfor finner vi oss i det? I et likestilt samfunn med valgfrihet for familien kan vi jo selv bestemme. Kanskje svaret er såre enkelt: Når «sannheten» er at vi er likestilte blir det ikke bare vanskelig å innrømme at vi ikke er det, det blir tabu.

For å oppnå likestilling må vi altså innse at vi ikke har det og at noen heller ikke ønsker det. For dem som ønsker å hegne om det bestående står det politiske slaget her: Ved det hellige alminnelige moderskap.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Innenriks

Se neste 5 fra Innenriks