Hovedinnhold

John Christian Elden: Slik kunne en anke i Hemsedal-saken sett ut

<p>SKREV FORSLAG TIL ANKE: Forsvarer John Christian Elden har skrevet et forslag til anke i Hemsedal-saken. Foto: HELGE MIKALSEN, VG</p>

SKREV FORSLAG TIL ANKE: Forsvarer John Christian Elden har skrevet et forslag til anke i Hemsedal-saken. Foto: HELGE MIKALSEN, VG

Foto: Helge Mikalsen, VG
Den kjente advokaten har tidligere uttalt at dommen i Hemsedal-saken kunne vært anket til Høyesterett. Nå har han skrevet et forslag til hvordan anken kunne sett ut.

Denne saken handler om:

Riksadvokaten har godkjent dommen fra Borgarting lagmannsrett i juli, der tre menn ble frifunnet for gruppevoldtekt av en 18 år gammel kvinne i Hemsedal i 2014. Dommen er nå rettskraftig og kan ikke ankes.

Flere fagfolk har imidlertid ment at dommen kunne vært anket til Høyesterett

Både advokat John Christian Elden og jusprofessor Hans F. Marthinussen har pekt på at det kan ha vært saksbehandlingsfeil at det bestemmende mindretall i lagmannsretten ikke vurderte om mennene kunne domfelles for grov uaktsom voldtekt - et mildere straffebud enn det de opprinnelig sto tiltalt for. 

Bakgrunn: Tre menn frikjent for gruppevoldtekt i Hallingdal

Elden med forslag til anke

Nå har Elden skrevet et forslag på sin blogg til hvordan en anke fra påtalemyndigheten til Høyesterett kunne sett ut, dersom det hadde blitt anket innen ankefristen. I teksten foreslår Elden å anke på tiltalens post II som gjelder gruppevoldtekt.

«Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner og mangelfull opplysning av saken»,skriver han.

Under punktet om lovanvendelsesfeil skriver Elden at lagmannsrettens bestemmende mindretall hadde «en plikt til å drøfte om forholdet i tiltalen rammes av et mildere straffebud; i dette tilfellet grovt uaktsom voldtekt begått av flere i fellesskap».

Advokaten skriver også at saken har prinsipiell betydning ved at Høyesterett kan ta stilling til hva som utgjør grov uaktsomhet knyttet til voldtektsbestemmelsen. 

Statsadvokat: Ikke grunnlag for anke

Statsadvokat Jan Eivind Norheim, som førte saken i retten, opprettholder standspunktet om at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil i kjennelsen.   

– Mindretallet uttaler seg om hvorvidt det foreligger grov uaktsomhet i forbindelse med vurderingen av om det skal idømmes oppreisningserstatning. Spørsmålet om grov uaktsomhet er derfor tilstrekkelig vurdert, slik jeg ser det. Det har derfor ikke vært grunnlag for å anke over saksbehandlingen, sier Norheim.

Elden har gitt VG tillatelse til å publisere hans eksempel til hvordan en anke kunne sett ut:


ANKE

TIL

NORGES HØYESTERETT

Etter ordre fra Riksadvokaten som er påtaleberettiget i saken, ankes det herved til Høyesterett over Borgarting lagmannsretts dom av 7. juli 2016.

Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner og mangelfull opplysning av saken, jfr straffeprosessloven (strpl) § 314 jfr § 323. Anken gjelder tiltalens post II - voldtekt til samleie begått av flere i fellesskap.

Den enstemmige frifinnelsen for voldtektsanklagen under tiltalens post I tas til etterretning og ankes ikke.

Tiltalens post II er tatt ut etter ordre fra Riksadvokaten da strafferammen er 21 års fengsel. Ankefristen utløper to uker etter at dommen er mottatt hos Riksadvokaten, dog senest fire uker etter at dommen innkom til Oslo statsadvokatembeder, jfr strpl § 310 siste ledd. Anken er rettidig.

*****

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens 4-3. Mindretallets votum skal legges til grunn som domsresultat, jfr strpl § 35. Høyesterett er bundet av domsresultatets faktiske beskrivelse, jfr strpl § 306 annet ledd.

Lagmannsrettens dom med ankeforhandling forsåvidt de tiltale er frifunnet etter tiltalens post II påstås opphevet.

Saksbehandlingsfeil:

For domfellelse etter straffeloven § 192 første ledd bokstav b kreves ikke at alle kroppsfunksjoner er satt ut av spill. Også situasjoner hvor fornærmedes psykiske evne til motstand er borte omfattes av bestemmelsen, jf. Rt 1993 s 963. Lagmannsrettens domsbegrunnelse må vises at loven er riktig anvendt, jfr Rt 2008 s 1764, og den må vise at saken har vært tilstrekkelig opplyst for å kunne treffe en korrekt avgjørelse, jfr strpl § 294 og Rt 2013 s 905, der en frifinnende lagmannsrettsdom ble opphevet da lagmannsretten ikke hadde oppfylt sin plikt til å våke over at saken har blitt «fullstendig opplyst» når den frifant de tiltalte uten å sørge for at forhold som lagmannsretten fant uklare, ble nærmere undersøkt. Der domsgrunnene viser at lagmannsretten har avgjort saken i strid med vitterlige kjennsgjerninger eller har misforstått faktum, skal dommen også oppheves, jfr Rt 2009 s 801.

Det bestemmende mindretalls begrunnelse er mangelfull når den ikke drøfter hennes psykiske evne til motstand og hva de domfelte skjønte av denne ut fra sin egen forutgående handlemåte. Lagmannsretten vektlegger her kun hennes fysiske motstandsevne. Det burde vært nærmere sakkyndig bevisførsel om virkningen av MDMA av det omfang som retten fant bevist at hun måtte ha inntatt. Saken var ikke tilstrekkelig opplyst til å kunne avgjøres på det grunnlag det bestemmende mindretall gjorde.

Lovanvendelsesfeil:

Domsresultatet tar ikke stilling til om fornærmede rent faktisk var ute av stand til å motsette seg de seksuelle overgrepene. Høyesterett er derfor i denne saken avskåret fra å avsi fellende dom da domsgrunnene er mangelfulle til å gjøre dette, jfr strpl § 345. Høyesterett er videre bundet av at de tiltalte ikke forsto dette (ikke utviste forsett), da det er bevisvurdering under skyldspørsmålet.

Lagmannsrettens bestemmende mindretall hadde imidlertid en plikt til å drøfte om forholdet i tiltalen rammes av et mildere straffebud; i dette tilfellet grovt uaktsom voldtekt begått av flere i fellesskap. Det vises til Bjerke/Keiserud/Sæter: «Straffeprosessloven kommentarutgave» punkt 10 til § 38 samt til Rt 1982 s 1380 og Rt 2005 s 1775. Strafferammen her er inntil 8 års fengsel. Det kan diskuteres om lagmannsretten rent faktisk har drøftet dette. Det er en kort merknad under erstatningsspørsmålet, men vilkårene her er ulike fra straffekravet, samtidig som merknaden ikke tilfredsstiller begrunnelseskravet til domsgrunner i strpl § 40. Hvis lagmannsretten ikke har drøftet det, foreligger en saksbehandlingsfeil.

Spørsmålet om et bevist faktum er begått ved grovt uaktsomhet, hører under lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Dette har Høyesterett full kompetanse til å avgjøre. Se f.eks. Høyesteretts dommer i Rt 2009 s 299 og Rt 2005 s 893 (uaktsomt drap) og Rt 2010 s 1474 (taushetsbrudd).

For lovanvendelsesanken blir dermed spørsmålet - forutsatt at hun var ute av stand til å motsette seg overgrepene - om det faktum retten beskriver innebærer at det for de tiltalte «må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», se blant annet Rt 1970 s 1235.

Den samlede lagmannsretten har lagt til grunn at de tiltalte og fornærmede ikke kjente hverandre. Fornærmede var 18 år gammel, og de tiltalte mellom 28-32 år gamle. De tiltalte drakk seg beruset og inntok narkotika som svekket deres vurderingsevne. Fornærmede avviste tilnærmelser fra den ene tiltalte i drosjen på vei til hytta. De tilbød henne sprit, hasj og MDMA som de visste hun inntok. De spurte om og fikk svar om at hun ikke tidligere hadde inntatt MDMA. De visste hvor mye de ga henne. De hadde erfaring med virkningene av MDMA. Tiltalte nr 3 erkjente i tingretten og er dømt for å ha gitt henne Vival inneholdende diazepam, jfr tiltalens post III. Diazepam er et sovemiddel, og det er vanskelig å se hvilket legitime formål en slik overlevering kan ha. Fornærmede var kraftig ruspåvirket, hun måtte bæres inn i taxien på vei til campingvognen der overgrepene fant sted og ble båret inn i hytta over skulderen på en av tiltale med ansiktet ned. At hun var fysisk aktiv under den seksuelle aktivitet, veier ikke opp aktsomhetskravet.

Det anføres at dette er en kvalifisert klanderverdig opptreden, og at det foranlediger sterke bebreidelser for deres manglende aktsomhet til å oppdage at fornærmede var ute av stand til å motsette seg overgrepene.

Selv om dommen skulle oppheves på rettsanvendelsen knyttet til grov uaktsomhet og ikke saksbehandlingsfeil knyttet til forsettsvurderingen, skal lagmannsretten ved ny prøving av saken prøve alle sider på nytt. Herunder kan lagmannsretten, om bevisbildet skulle tilsi det, både dømme for forsettelig overtredelse, grov uaktsom overtredelse eller frifinne, jfr Rt 2009 s 130.

Kravet til ankefremme:

Høyesterett skal etter strpl § 323 kun gi Samtykke til ankebehandling når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett.

Saken har prinsipiell betydning utenfor den foreliggende sak ved at Høyesterett kan ta stilling til hva som utgjør grov uaktsom knyttet til voldtektsbestemmelsen. Det foreligger ikke rettspraksis på dette. Dertil er det av andre grunner særlig viktig å få saken prøvet i Høyesterett. Staten har forpliktet seg til å gi borgerne effektiv beskyttelse mot alle integritetsovergrep etter Menneskerettskonvensjonens Art 2, 3 og 8 sammenholdt med Art 13, jfr Rt 2013 s 588 og Menneskerettsdomstolens avgjørelse av 28.06.2016 i sak EMDN-2014-43641 mot Norge. En mangelfull domsbehandling kan være en krenkelse av denne forpliktelsen, samtidig som det av hensyn til fornærmede og at almenheten skal ha tillit til rettspleien, er viktig at det foreligger en forsvarlig begrunnet dom uaktet hvilket utfall saken får. Også av hensyn til de tiltalte er det av betydning for deres omdømme at det fremgår at en frifinnelse er forsvarlig begrunnet. En ny behandling av saken vil ikke kunne gjøre noen urett. Hvis frifinnelsen er riktig, står den seg også ved ny prøving og en bedre opplyst sak.

Anken påstås fremmet.

Oslo, en dato innen ankefristen

Oslo Statsadvokatembeder

Statsadvokat NN

Siste saker fra Innenriks

Se neste 5 fra Innenriks