Hovedinnhold

Villmarkens døtre

NORDREISA (VG) På ungdomsskolen kastet tvillingene Kristine og Johanne Thybo Hansen (21) bøkene ut av skolesekken og rømte ut i naturen. Siden har de blitt der.

VG følger

Av: Amund Bakke Foss 

«Trøbbel! Trøbbel!»

To jenter står forvirret ved elvebredden, ser seg oppgitt rundt og skriker i munnen på hverandre.

Sneipen henger i munnviken på begge, Petterøes Blå rulletobakk. I bagasjerommet på Volvoen de nettopp har parkert ligger en død rev.

Nå står de ved elvebåtene som ligger ved bredden av Reiselva, en god lakseelv i Nordreisa i Troms. Det er tunge skyer i fjellene rundt.

- Kor faen er den valpen?

Trøbbel er borte. Den lille irske setteren har fått smaken av frihet.

- Trenger ikke matte

Tvillingene Kristine og Johanne Thybo Hansen har ikke noe de skulle ha sagt. De har selv stukket av tidligere. Allerede på ungdomsskolen merket søstrene at de var annerledes enn de andre tenåringene rundt seg. Det var ikke bare at de ikke klarte å sitte i ro, konsentrere seg, eller interessere seg: De ble i tillegg - med stor kraft - dratt mot naturen.

Derfor, en dag i åttendeklasse, tømte de alle bøkene ut av skolesekkene, fylte dem med brus og godteri og rømte opp på fjellet. Det var noe med roen der oppe, stillhet og vill natur. Ikke noe mas. De kom sjeldnere og sjeldnere tilbake til skolen, og i midten av niendeklasse sluttet de. Reglene og fagene - alt sammen - virket meningsløst.

- Vi ville lære om sunn fornuft, lære å kunne stole på oss selv og lære om respekt for naturen, sier Kristine, og legger til:

- Vi trenger ikke matte, vi trenger fjellvett.

DRO: Tvillingene Kristine og Johanne Thybo Hansen rømte fra ungdomsskolen til naturen. Og ble der. Foto: Kyrre Lien /VG
DRO: Tvillingene Kristine og Johanne Thybo Hansen rømte fra ungdomsskolen til naturen. Og ble der. Foto: Kyrre Lien /VG

Tente bål på stuegulvet

Selv om tvillingene ikke har vært igjennom alt skoleverket mener de bør være igjennom, tror de ikke det gjør noe. De valgte en annen vei.

Og nå, i en alder av 21 år, er de to unge jentene notoriske jegere, fiskere og erfarne hundedressører. For dem er dette det optimale livet. De kunne ikke tenke seg noe annet. Men hvor kommer naturinteressen fra?

Et tegn kom tidlig: Johanne og Kristine var seks år gamle. Grytidlig en morgen, før foreldrene var stått opp, bestemte søstrene seg for å lage et bål hjemme på stuegulvet. De ville grille pølser. Idet moren våknet var gulvet i ferd med å antennes, med store svimerker, men hun fikk slukket i tide.

Aldri smakt cappuccino

Da tvillingene forteller om dette 15 år senere, er de i ferd med å tenne opp et nytt bål ved elvebredden. Valpen Trøbbel er kommet til rette og jentene tar elvebåten sammen med sine tre hunder til en bra fiskeplass.

Av halvbløt kvist tenner de bålet lett, og setter den svidde kaffekannen over ilden. Johanne tar en glødende pinne ut av bålet og rører ut kaffen. De lager den alltid slik. Det er da kaffen blir best, den får en brent og kraftig smak.

- Cappuccino er forferdelig ekkelt. Det vet jeg, selv om jeg aldri har smakt det, sier Johanne.

De tre fuglehundene løper løpsk rundt i elvelandskapet, mens jentene tar fram fiskestengene.

EKTE KAFFE: Det er slik kaffe skal lages. I hvert fall hvis Kristine og Johanne får bestemme. Mot slutten rører de ut med en glødende pinne fra bålet. Foto: Kyrre Lien /VG
EKTE KAFFE: Det er slik kaffe skal lages. I hvert fall hvis Kristine og Johanne får bestemme. Mot slutten rører de ut med en glødende pinne fra bålet. Foto: Kyrre Lien /VG

Brydde seg ikke om sminke

Søstrene begynte å fiske som fireåringer, og var på sin første rypejakt da de var ni. Men selv om de har blitt talentfulle jegere, ligger det ingen store jegertradisjoner i familien.

Faren deres tok dem med opp på fjellet, men han var ikke mye til skytter, ifølge søstrene, så det gikk flere år før de klarte å få en rype.

Da Johanne og Kristine endelig var 16 år, endret jegerferdighetene i familien seg. Da kunne søstrene ta jegerprøven, og de begynte å jakte rev, gås og rype. Samtidig skilte de mer lag fra de andre ungdommene i miljøet rundt dem.

- Få forsto oss. De kunne ikke se vårt store behov for å være ute i naturen og jakte. Det var så mye festing, drikking og sminking blant andre ungdommer. Det var en livsstil som ble mer og mer fjern fra oss. Vi brydde oss ikke om de greiene der, sier Kristine.

Tjener på jakt

Ved elvebredden, da Johanne får en røye på kroken, kaster søsteren seg etter den med håven. Redningsoperasjonen er langt mindre komplisert enn den var en uke tidligere. Da nappet en 15 kilos monsterlaks, den satt løst i leppen, og Kristine måtte tenke raskt.

- Jeg kastet meg ut i vannet og la meg over fisken. Etter litt kamp fikk jeg dratt den i land, sier hun.

- REVEJEGERE: Johanne og Kristine Thybo Hansen er drevne jegere i en alder av 21 år. De har felt 20 rev hittil i år. For hver rev som faller får de utbetalt 450 kroner. Foto: Kyrre Lien /VG
- REVEJEGERE: Johanne og Kristine Thybo Hansen er drevne jegere i en alder av 21 år. De har felt 20 rev hittil i år. For hver rev som faller får de utbetalt 450 kroner. Foto: Kyrre Lien /VG

Tvillingsøstrene røyker like mye, banner like mye og ler i samme takt, men likevel, når de ikke er sammen ute i naturen, bor de noen mil fra hverandre i den store kommunen Nordreisa.

Når de ikke er ute i villmarken jobber Johanne for en kennel og trener opp fuglehunder til jakt. Om sommeren kjører Kristine turister med elvebåt ut i de spektakulære omgivelsene rundt dem.

På vinteren tjener hun penger på jakt. For hver rev som skytes får de 450 kroner av kommunen. Klarer hun å spore opp gaupe, som hun gjorde i vinter, får hun 15.000 kroner. Dokumentasjon av jervens hi gir like mye. Slik kan man leve av å være ute i friluft, hvis man er ivrig nok.

Vil ikke bo i by

Det er midt på dagen, og søstrene er hjemme hos moren for å gjøre seg klare til jakt. Mens de kler på seg snakker de i munnen på hverandre.

- Vi kunne ikke bodd noe annet sted enn her oppe, sier Johanne.
Kristine nikker.

- Det måtte i hvert fall vært i Nord-Norge ett sted. Jeg hadde en kjæreste i sør for en stund tilbake, men jeg fikk kvitta meg med mannfolket. Nå slipper jeg å være der nede i sør, sier hun.
De ler likt. Begge vet at de aldri kunne bodd i en by. Til og med Alta ville vært for stor.

- Vi blir gale av det. Noen timer inne i Tromsø blir ofte for mye. Vi vet ikke hvorfor vi har blitt sånn, sier Johanne.

Moren, som også er hjemme for øyeblikket, rister oppgitt på hodet av døtrene sine.

- De er helt krakilske, og de har vært sånn siden de var små. De er umulig å holde i ro, sier hun.

HARELOKK: Med en avansert fløyte forsøker de to søstrene å lokke fram rev. Foto: Kyrre Lien /VG
HARELOKK: Med en avansert fløyte forsøker de to søstrene å lokke fram rev. Foto: Kyrre Lien /VG

Revejakt

En halvtime senere trer de to jentene, nå i kamuflasje, ut av Volvoen ved et skogholt. Johanne bærer en rifle, Kristine, en hagle. Over 20 rev har falt foran jentene hittil i år. De visker til hverandre og sniker seg fram mot en nyslått gresseng. De setter seg på huk og tar frem en fløyte. Den skal etterligne en hare.

Ingen rev kommer til syne. Snart nærmer jentene seg et hi der de har sett rev tidligere. Nå setter Kristine håndflaten mot leppene og en lav, men skjærende lyd går igjennom skogen.

Det skal høres ut som musepip, og skal lokke reven fram. Revene holder seg i skjul denne kvelden. Kanskje burde jegerne ventet til senere. Kanskje var revene skremt fra dagen før. Da var Kristine også ute.

Klokken var tre, og to rever kom ut i lysningen av skogen. De forsvant før hun rakk å skyte. Hun gikk litt videre og brukte igjen håndflaten for å lokke. En ny rev kom fram. Rolig siktet hun, og skjøt den fra åtte meter.

Skal jakte bjørn i Canada

Hvordan skal livet fortsette for de to tvillingene?

- Vi skal fortsette som vi gjør nå. Vi skal være ute i naturen, jakte mer, fiske mer, se mer, sier Johanne.

Kristines drøm oppfylles til våren. Sammen med en jaktkamerat skal hun til Canada for å jakte bjørn. Alt er villere i Canada, selv villere enn Troms. Naturen, fiskene, bjørnene, alt er større og råere.

Det vil bli en enorm opplevelse. Johanne er misunnelig på søsteren, og sparer for å kunne bli med selv.

- Er det ikke litt farlig med bjørnejakt?

Kristine tenker seg litt om.

- Blir man angrepet er det jo tross alt ikke en dårlig måte å dø på, der ute i den ville naturen.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer