Hovedinnhold

Her er Karl Erik Bøhns siste ord

Vennen Kjetil Kristoffersen leste Karl Erik Bøhns egen minnetale under bisettelsen tirsdag.

VG har fått tillatelse til å gjengi talen i sin helhet.

«Den gang jeg skulle leve for alltid, var jeg egentlig en som gruet meg til alt. Gruet meg til å lese høyt i norsktimen, gruet meg til alle landskamper jeg skulle spille, gruet meg til alle kamper som trener.

Les også: Datteren tok farvel

På landslaget satte jeg meg ytterst på benken med treningsdressen på, sånn at treneren ikke skulle se meg. Frykten for å mislykkes var mye sterkere enn gleden ved å lykkes.

Nå som alt snart er over så gruer jeg meg ikke lenger. Jeg har funnet en ro, forsont meg med hva som skal skje, jeg har på en måte funnet meg selv og sett mitt liv i et større perspektiv.

Det høres ut som en klisjé, men det er det som har hendt. Jeg har virkelig fått ro.

Det er julaften 2013. I år kom det ikke snø i Sandefjord, og jeg synes egentlig det er like greit. Utenfor porten står det en gutt med sykkelen sin enda det er julaften. Han venter sikkert på en kamerat, tenker jeg.

(Teksten fortsetter under bildet)

I SORG: Cecilie Leganger var blant dem som hadde møtt opp for å ta farvel med Karl Erik Bøhn. Foto: VG
I SORG: Cecilie Leganger var blant dem som hadde møtt opp for å ta farvel med Karl Erik Bøhn. Foto: VG

Og jo da, kameraten kommer syklende med fotballen under armen. De er kanskje 9 år gamle. «Ble litt sein, mamma sa jeg måtte spise først», sier den ene gutten til den andre før de sykler mot fotballbanen på selveste julaften.

Og med ett er jeg tilbake i min egen barndom, jeg venter på Petter Kjærnes som skal komme etter frokost, på veggen henger lagbildet av Leeds United og inn kommer mamma med tre skiver med leverpostei og et glass H-melk. Det er lørdag. Jeg er 10 år og har ingen bekymringer i livet.

Mammaen min Erna og pappaen min Gunnar hadde i alle år åpent hus, eller rettere sagt, det var mest mamma som holdt fortet siden pappa jobbet som snekker i USA og var borte 6 måneder i slengen. Hjemme var mamma med Vigdis, søstera mi, og meg og stort sett resten av gata.

Treningsbagger fulle av tøy som jeg kastet på badet og som utrolig nok tryllet seg opp i skapet med nyvasket blendaduft i en tid da de nyvaskede T-skjortene var litt stivere enn nå. En tid før mykningsmidler og andre nymotens oppfinnelser var noe husmødrene hadde å hjelpe seg med.

Mamma fightet hver dag. Hun var datter av en hvalfanger som seilte på Sørishavet, pappas turer til USA og det å stå hjemme alene i hverdagen, var noe hun arvet fra sin mor.

Nå på julaften hører jeg at hun tusler rundt for å gjøre det klart til julekvelden. Jeg tenker på hvor glad jeg er i den gamle dama. Jeg har aldri fått sagt det ordentlig til henne.

Jeg er glad for alt du gjorde for Vigdis og meg, for alle brødskivene du smurte, for alle baggene du vasket, men mest for at du alltid var der for oss. Du var mamma med stor M. Når det på kvelden ble stille i huset og vi ungene var i seng, kunne jeg høre at du satt deg ned i godstolen med en kopp kaffe. På tv var det Erik Bye som snakket til deg og en ny dag i Sandefjord på 70 -tallet var over.

Da tror jeg du var lykkelig.

Jeg var ikke like flink som deg, mamma. Jeg prioriterte meg selv for mye. Philip og Jenny burde sett meg mer underveis, men det var alltid et lag som skulle trenes, en kamp som skulle spilles og et møte jeg måtte på.

Lysene på barnerommene var ofte slukket da jeg kom hjem. Det er bedre nå. Jeg har på en måte samlet flokken, snakket ut med mine kjære. Her jeg nå ligger, tenker jeg tilbake på hvordan jeg har jaget etter Gud vet hva?

Jeg er glad for at jeg nå har fått sagt ordentlig farvel. Jeg er fylt av gode minner, det er rart med det, de vonde tinga, konfliktene, kranglingene er uvesentlig. Barndommen, først i Kristiansand, deretter i Sandefjord, var fantastisk flott.

Når jeg lukker øynene kjenner jeg lukten av håndballklister, jeg ser for meg kameratene jeg vokste opp sammen med, vi sitter i den samme garderoben der vi satt for 30 år siden, jeg ser for meg trenerne, lederne, materialforvalterne, dugnadsgjengen og alle de andre som ofret seg for at vi skulle ha en flott ungdomstid.

Det er dere som er seierherrene. Det er dere som er mine seierherrer, og jeg glemmer dere aldri der vi satt som lykkelige ungdommer timevis i garderoben før og etter trening.

Jenny, jenta mi. Du er verdens beste jente. Jeg sa jo at jeg hadde et mål om at jeg en dag skulle følge deg opp kirkegolvet, men nå blir det ikke sånn. Du skal vite at jeg er så utrolig stolt av deg, så utrolig glad i deg. Du vil alltid være godjenta mi.

Philip, gutten min. Det er ikke lett å miste pappaen sin når du er 12 år gammel. Du har vært utrolig tapper. Jeg tror ikke at jeg hadde greid det hvis jeg var 12 år. Du er sterkere enn meg. Jeg er så utrolig glad i deg. Jeg vet at det vil gå bra med deg. Du har verdens beste mamma.

Og husk en ting til, gutten min, du er fotballkeeper, akkurat som meg da jeg var 12 år. Hvem vet, kanskje blir det håndball på deg også. I motsetning til meg, så har du en fordel: Du er venstrehendt, gutten min.»

Siste saker fra Innenriks

Se neste 5 fra Innenriks