Hovedinnhold

Rustalsmann Arild Knutsen: – Det er nå kampen starter

Sprakk etter 17 år, støttes av kjæresten Line (21)

HJELLESTAD (VG) Arild Knutsen (45) var rusmisbrukernes utrettelige hjelper, inntil han selv sprakk etter 17 år.

Denne saken handler om:

Mange har sett ham dele ut rene sprøytespisser og annet brukerutstyr til narkomane i Oslos gater, eller glødende engasjert i TV-debatter om ruspolitikk. Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, er en stemme mange lytter til.

Nå står han på Hjellestadklinikken to mil utenfor Bergen sentrum med en trillekoffert og en plastpose full av stripete ullgensere (signaturplagget) og journalpapirer.

Det er fredag og Arild er «ferdig rehabilitert».

<p>HJEM NESTE: Det er Arild og kjæresten Line Pedersens siste dag på Hjellestadklinikken for avrusning utenfor Bergen.</p>

HJEM NESTE: Det er Arild og kjæresten Line Pedersens siste dag på Hjellestadklinikken for avrusning utenfor Bergen.

Foto: Tor Erik H. Mathiesen, VG

Da han kom hit for to måneder siden sammen med kjæresten Line Pedersen (21), var han full av piller og brukte en halvtime på å finne veien ut av bøttekottet av et bad.

Arild Knutsen (45)

Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, som han stiftet i 2006. Foreningen jobber for et verdig tilbud til narkomane, mer medikamentassistert behandling og avkriminalisering. Knutsen var også med å stifte gatemagasinet =Oslo.


Vokste opp på Stovner i Oslo, og fikk rusproblemer i ungdommen. Utløsende årsak var at han 14 år gammel nesten knivdrepte en jevnaldrende jente i en krangel.


Slet med sniffing, alkohol, hasj, piller og heroin, og var gjennom mislykkede behandlingsopphold fra 1990-1992 før han kom over rusproblemene på egen hånd i 1997.


Ble kåret til Årets Osloborger i Aftenposten i 2009, fikk Årets toleransepris av Stortingets presselosje i 2010, og Amnesty-prisen og Fagrådets pris for godt rusfaglig arbeid i 2014.


Kilder: VG, Aftenposten, Klassekampen

Alt raknet

Arild, som har en forhistorie som narkoman, har aldri trodd på totalavhold, men det var først julen 2012 at han sprakk totalt etter 17 år uten de dypeste dalene. Månedsvis med ruskjør ventet. Flyene han ikke mistet, ble han nektet adgang til. Han dukket ikke opp til avtaler, møtte opp ruset til debatter og prisutdelinger – og svarte med å justere pillecocktailen og amfetaminmengden, slik at han kunne tredoble arbeidsmengden.

– Folk så på meg som om jeg var døende. Det er ikke så lett å se det selv, og det er rart siden jeg er en eks-narkoman som jobber med rus. Men det er mye fornektelse. Jeg klarte ikke å forstå egen situasjon, sier 45-åringen i dag.

En av rusdebattens fremste stemmer, hadde selv latt seg knekke. Julen før han sprakk, døde en av Arilds tre sønner av kreft, bare 21 år gammel. Ikke lenge etter røk et mangeårig samboerskap.

– Jeg fikset egentlig ikke at sønnen min døde. Jeg røyket cannabis, jobbet trippelt, var helt totalt ødelagt. Jeg bare kunne ikke gå inn i det, forteller han.

Å jobbe var lenge en måte å løpe vekk fra problemene på. De siste åtte ukene har Arild måttet møte sine indre demoner.

– Jeg har prøvd å deale med det. Med sorgen. Jeg har snakket litt med folk her som har mistet barn og venner. Det gjør godt at andre reagerer likt, sier han.

<p>PÅ GATA: Arild kjenner de fleste rusmisbrukerne i Oslos gater. Her møter han narkomane Knut i Karl Johans gate i 2009.<br/></p>

PÅ GATA: Arild kjenner de fleste rusmisbrukerne i Oslos gater. Her møter han narkomane Knut i Karl Johans gate i 2009.

Foto: Simen Grytøyr, VG

Blottlegger sårbarheten

Arild har mottatt et vell med støtteerklæringer etter det ble kjent at han hadde havnet på ruskjøret, og var inne til rehabilitering.

– Jeg kom hit for å være usynlig, men jeg har aldri vært så synlig som da jeg dro hit for å gjemme meg bort, sier han.

Arild opplever det likevel ikke som ubehagelig at fokuset er vendt mot ham som person og hans kamp for å stable seg på beina.

– Jeg har alltid blottlagt sårbarhet og følelser, og snakket om rusproblemer. Derfor er jeg blitt ansett som en ressurs. Jeg har aldri hatt noe skille mellom privatliv og jobb.

– Du er vanligvis støttespilleren. Nå er det du som er brukeren. Hvordan føles det?

<p>LYTTES TIL: Arild er på hils med mang en politiker, og er en markant stemme i ruspolitikken. Her får han en klem av Frp-leder Siv Jensen under et besøk på Stortinget i 2009.<br/></p>

LYTTES TIL: Arild er på hils med mang en politiker, og er en markant stemme i ruspolitikken. Her får han en klem av Frp-leder Siv Jensen under et besøk på Stortinget i 2009.

Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

– Det er vondt, og fascinerende at det går an. Det er ikke vanskelig å være mottaker av hjelp. Jeg er ikke hverken bedre eller dårligere enn andre. Nå vil jeg kunne ta med nye erfaringene mine inn i jobben, for de jeg hadde fra forrige runde er utdatert.

Livet på institusjonen

I løpet at institusjonsoppholdet utenfor Bergen, har Arild rukket å avskaffe rominspeksjoner («jeg er her for å bli rusfri, ikke for å lære å rydde»), endre strukturen på morgenmøtene, lage en infoperm og bli medlem i referansegruppen til klinikken. På vei ut, ber han om en kopi av journalen sin for å lete etter mulige feil. Arild er en sjeldent engasjert «pasient».

– Jeg har ikke noe verdi som menneske, men som ressurs. Gjør jeg ikke noe for andre, får jeg helt krupp, sier han.

Arild og Line fikk plass på klinikken samtidig, og har delt rom. De har holdt seg mest for seg selv, forteller de, abrutt av en-til-en-møter med verge, psykolog og lege.

– Jeg føler meg bra etter to måneder på rekreasjonscamp. Det er som å bo på et høyfjellshotell med servering fire ganger om dagen, null forpliktelser, folk som ser deg og masse gåturer, skryter Arild.

Han mener det har vært en styrke å få behandling samtidig som kjæresten.

– Jeg tror ikke jeg evner å være for meg selv. Jeg har alltid vært dårlig til det. Jeg tror jeg trenger et kvinnfolk som kan det her med å ta vare på og å bo, ler han.

Drømmer om rus

Mandag er Arild tilbake på jobb. Timeplanen er for lengst stappfull av møter med toppolitikere, seminarer og oppsøking av brukere. Mobilen ligger ikke stille nå heller. Først ringer nestlederen i foreningen, dernest NRK Kveldsnytt. Alle kan forvente å få svar fra Arild, selv på rehab.

– Men: Hva nå? Er du klar?

Arild senker stemmen, slakker ned tempoet på talestrømmen og tar seg en snus.

– Det er nå kampen starter. Det er lett å slutte med rus på en institusjon. Utfordringen er å komme hjem. Vi er selvsagt redde for å havne utpå igjen.

Han sier det har vært forsvinnende lite snakk om selve rusen og det å vende tilbake til det gamle miljøet under rehabiliteringsoppholdet. Arild kaller det for «elefanten i rommet», og sammenligner rusproblemet som en kreftdiagnose ingen tør å spørre om, men som alle kjenner til.

– Jeg drømmer hver natt jeg jeg ikke får tak i rus, at noe eller noen forhindrer meg. Jeg har vært så syk. Og dessverre er det slik at all kunnskapen jeg har om rus, ikke gjør det noe lettere.

LES OGSÅ:- Brøt sammen i gråt da jeg fikk vite det

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Innenriks

Se neste 5 fra Innenriks