Hovedinnhold

Camilla (13) døde - men reddet fire liv

Camilla (13) elsket å hjelpe andre. Foreldrene tror hun ville likt tanken på at minst fire personer i dag kan leve videre - med hennes organer.

Denne saken handler om:

Ett spørsmål er nok

– Det er ikke meningen at legen skal gå gjennom detaljer rundt inngrepet hvis ikke familien ønsker det, sier overlege Bjørn Lien sr, leder for Norsk ressursgruppe for organdonasjon (NOROD).

– Legen må spørre de pårørende om hva den døde mente om organdonasjon. Det er det eneste spørsmålet de må forholde seg til. Så er det opp til familien selv hvis de lurer på noe mer, sier Lien.

Han legger til at legen må forsøke å fange opp signaler og tolke situasjonen fra gang til gang.

– Har dere problemer med at for mange sier nei til organdonasjon?

– Jeg liker ikke ordet problem i denne sammenheng. Vi kunne ønske at flere svarte ja, men vi må respektere at folk ikke synes det er riktig.

– Har du hørt om noen som har angret på at de donerte bort organer fra sine kjære?

– Nei. Men jeg har hørt om flere tilfeller av det motsatte, at de angrer på at de ikke gjorde det.

Av Therese Ridar og Line Møller (foto)

Dagen før hadde Camilla feiret 13-årsdagen sin. Alle jentene i klassen hadde kost seg på familiens sommersted på Søndre Langaara i Oslofjorden. Badet, solt seg, spist boller og drukket brus. 13 barn som var i ferd med å bli ungdommer. De hadde hylt av fryd mens Camillas far ga gass, der de hang etter i tuben.

Da gjestene skulle hjem denne lyse sommerkvelden, var det Camilla som styrte båten. Hun la pent til bryggen på Nærsnes, der alle foreldrene ventet.

Dag var stolt over å se hvordan yngstedatteren mestret den store motoren. Så har hun også tilbragt store deler av barndommen i båt og fått lov til å styre siden hun var seks år.

VGTV: Se foreldrenes sterke historie

Bursdagshelg

Søstrene Drevvatne er født 10. mai (Catherine) og 10. juli (Camilla), men feirer alltid bursdagene sine i august, da vannet er som varmest og et nytt skoleår er i gang.

Etter storesøster Catherines selskap denne siste søndagen i august 2009, kan familien konstatere at bursdagshelgen igjen har vært en braksuksess.

Mor Elizabeth er lykkelig over å se sine døtre så fornøyde. Far Dag er lettet over at det heller ikke i år var noen som falt på svaberg eller skar seg på blåskjell.

Bursdagbarna selv gleder seg til å være «dronninger» på skolen dagen etter, for dette er alltid årets kuleste bursdagsselskap.

Mens Dag rydder stolene som står rundt langbordet i hagen, går Elizabeth løs på oppvasken og spør om Camilla vil tørke opp. Men Camilla hadde den jobben dagen før og synes storesøster kan gjøre det.

Elizabeth godtar unnskyldningen, og Camilla går i stedet for å pakke bagen sin.

Artikkelen fortsetter under bildet.

HJERTER: Hjertet var Camillas symbol, som hun spredte rundt seg med. Da Dag Drevvatne kom hjem fra sykehuset etter datterens død, oppdaget han dette på kjøkkenpeisen. Foto: Line Møller
HJERTER: Hjertet var Camillas symbol, som hun spredte rundt seg med. Da Dag Drevvatne kom hjem fra sykehuset etter datterens død, oppdaget han dette på kjøkkenpeisen. Foto: Line Møller

Fant datteren urørlig

Etterpå svinser 13-åringen rundt hytta, i vindbukse og fleecejakke, venter på at de skal reise hjem til Hosle i Bærum.
Siden hun lærte å gå har hun beveget seg fritt rundt på disse knausene. Alltid full ev energi. Nå med en lang og litt hengslete trettenårskropp. Begge knærne er blå etter å ha falt på en jernrampe på skolen uken før.

Hva er det egentlig som skjer? Det får de aldri svar på. Kanskje skulle Camilla ta sommerens siste tur i området rundt hytta. Kanskje skulle hun over til naboens hund og si hadet.

Dag plasserer stolene inntil hytten. Hadde han plassert dem bak annekset som han pleier, hadde han kanskje oppdaget fallet.

Camilla er borte omtrent ti minutter før Elizabeth går for å helle ut oppvaskvannet. Synet som møter henne skal komme til å plage henne resten av livet. Men hun vet det ikke nå. Ser bare at datteren ligger urørlig nedenfor plattingen, og skjønner ikke hvorfor. Tenker et øyeblikk at hun bare tuller med dem.

Så merker hun at kroppen er livløs, og skriker etter ektemannen.

Dag har alltid handsfree mobiltelefon tilgjengelig. Han ringer alarmsentralen og starter samtidig hjertemassasje.

Artikkelen fortsetter under bildet.

- NOE LEVER VIDERE: - Faktisk føles det litt godt å tenke på at i hvert fall noen deler av Camilla lever videre, sier Elizabeth Drevvatne. Her sitter hun på Camillas rom. Foto: Line Møller
- NOE LEVER VIDERE: - Faktisk føles det litt godt å tenke på at i hvert fall noen deler av Camilla lever videre, sier Elizabeth Drevvatne. Her sitter hun på Camillas rom. Foto: Line Møller

Falt feil

Elizabeth gir datteren munn til munn. Livredningskurset de nylig tok kommer godt med sammen med legens instrukser. De handler helt rett, men når helikopteret lander på naboens brygge etter 18 minutter, er Camilla fremdeles bevisstløs og blek. Hun blir koblet til respirator og flydd til Rikshospitalet.

Elizabeth blir med helikopteret. Hun tenker at datteren nå er i trygge hender. At hun må være borte fra skolen i to uker, og så komme tilbake som den samme Camilla. Er langt unna å tro det verste.

Men røntgenbildene av hodet ser dårlige ut. Måten hun ble liggende på etter fallet, gjorde at hun ikke fikk nok oksygen til hjernen. Camilla falt feil.

- Hva med organdonasjon?

Det blir en lang uke på sykehuset. Dag og Elizabeth sover nesten ikke, spiser nesten ikke. Hver dag kommer det dårlige nyheter. Trykket i hjernestammen øker stadig.

De får beskjed om at det første som vil ryke er personligheten, deretter hukommelsen, og så blir det verre.

De forstår hvilken vei det bærer. Så, i et møte med legene, kommer det plutselig fra Elizabeth: - Hva med organdonasjon?

- Jeg hadde aldri tenkt på det på forhånd, men plutselig bare slo det meg at hun hadde villet det. Camilla var en utrolig kjærlig og omsorgsfull jente. Hun elsket å hjelpe andre, så dette var en typisk Camilla-ting å gjøre, sier Elizabeth.

Dag skvatt litt i stolen av Elizabeths plutselige innskytelse mens datteren fortsatt var i live. Men han var enig - så lenge de slapp å høre noe mer om det.

- Hvorfor skulle vi ikke gjøre det? Å gi bort det Camilla ikke lenger trengte, er det aller minste problemet i en slik situasjon. Vi hadde ikke fått det noe bedre av å si nei.

Artikkelen fortsetter under bildet.

SMÅ BESKJEDER: Camilla hadde nettopp begynt på ungdomsskolen da hun døde. Hun likte å skrive beskjeder om hvor glad hun var i familien sin. Denne lappen fant moren i nattbordsskuffen. Foto: Line Møller
SMÅ BESKJEDER: Camilla hadde nettopp begynt på ungdomsskolen da hun døde. Hun likte å skrive beskjeder om hvor glad hun var i familien sin. Denne lappen fant moren i nattbordsskuffen. Foto: Line Møller


- Belastende med alle detaljene

Nøyaktig en uke etter at Elizabeth fant Camilla, skal det tas nye bilder av hodet. Det er igjen en søndag. Dag og Elizabeth blir plassert på et venterom. I taket henger en TV som viser reklame for Norsk Luftambulanse

Lyden gjør Dag desperat etter å skifte kanal. Men fjernkontrollen virker ikke. Neste innslag viser to kister som senkes ned i jorda. Da føles det som om det bare er å gi opp.
Og inn kommer legen med beskjeden: Camilla er hjernedød. Dere kan komme for å ta farvel.

- Jeg la hodet mitt på pannen hennes, sier Dag.

- Da kjente jeg at pannen var kald og at kulden på en måte gikk nedover.

Det er nå legen sier: «Dere har sagt ja til organdonasjon.»

Dag svarer: «Ja, men vi vil ikke høre noe mer om det.»

Men legen går gjennom mange detaljer rundt inngrepet for å være sikker på at de har forstått.

- Jeg skjønner at de må være grundige, og er sikker på at det ble gjort i beste hensikt, men det var veldig belastende. Legen snakket og snakket helt til jeg holdt på å knekke. Når legene insisterer på en slik runde, så forstår jeg hvorfor mange svarer nei til donasjon, sier Dag.

SØSTRENE: Den rolige storesøsteren og den energiske lillesøsteren ble født med to år og to måneders mellomrom og hadde et nært forhold. Tennis, riding og langrenn var deres felles interesser. Her fra Catherines konfirmasjon. Foto: Privat
SØSTRENE: Den rolige storesøsteren og den energiske lillesøsteren ble født med to år og to måneders mellomrom og hadde et nært forhold. Tennis, riding og langrenn var deres felles interesser. Her fra Catherines konfirmasjon. Foto: Privat

Minst fire personer fikk Camillas organer.

- Det er fint å tenke på at hun reddet andre. I tillegg håper vi at denne saken kan vekke noen. Vårt budskap er at alle bør ta stilling til organdonasjon på forhånd, for når man står midt oppi det, klarer man ikke tenke, sier Elizabeth.

- Må leve videre

Nå er det et og et halvt år siden hun døde. Dag og Elizabeth har begynt å leve igjen. Fortsatt gråter Elizabeth mens hun snakker om datteren. Fortsatt vrenger det seg i magen når hun ser en mor med to døtre på gaten.

Fortsatt gjør det vondt når Dag kjører Catherine til ridingen, der det kryr av lyse hestehaler under de sorte hjelmene.

Fortsatt har han som advokat store problemer med å holde masken overfor klientene når han er på reise og inne i butikken plutselig kommer på at han ikke skal kjøpe to gaver til døtrene, men en gave til datteren.

Rett etter ulykken brukte Elizabeth en hel dag på å rydde fire par sko inn i et skap. Dag satt med avisen foran seg fra tidlig om morgenen til ettermiddagen uten å ha fått med seg et ord av det som stod der.

De hadde traumer om det som skjedde i minuttene rundt ulykken. Hjelpeløsheten, fortvilelsen. De møtte andre foreldre som fortsatt stirret i veggen, 17 år etter at de mistet barnet sitt. Da bestemte de seg: Vi må leve videre.

Artikkelen fortsetter under bildet.

BARNEROMMET: Foreldrene Elizabeth Drevvatne og Dag Drevvatne mistet datteren Camilla Drevvatne for litt over et år siden. De sa ja til organdonasjon. Fra barnerommet til Camilla. Foto: Line Møller
BARNEROMMET: Foreldrene Elizabeth Drevvatne og Dag Drevvatne mistet datteren Camilla Drevvatne for litt over et år siden. De sa ja til organdonasjon. Fra barnerommet til Camilla. Foto: Line Møller


Ved hjelp av en bekjent, som er psykiater, lærte de hvordan de kunne skyve de vondeste tankene vekk. Putte tankene inn i et skap inne i hodet og lukke døren. Verktøyene er daglig i bruk.

- Men først og fremst er det Catherine som gjør at det går bra med oss. Uten henne vet jeg ikke om jeg hadde klart meg, sier Elizabeth.

Catherine sitter mye på rommet sitt. Det er så stille i forhold til før. Det var alltid skravling, latter eller pianospilling nede fra førsteetasje. Nå er det stille.

Elizabeth er tilbake i jobben som restauratør av antikviteter, og synes det hjelper å jobbe. I likhet med tennis og riding hjelper det henne til å få tankene over på noe annet.

Også Dag trenger å jobbe. Han er takknemlig for at en god venn og kollega dro han med inn i den store vannverksaken på Romerike.

- Det hjalp veldig å ha fullt fokus på noe annet, sier Dag.

- Vi har faktisk begynt å bli sosiale igjen også. I desember var vi stadig vekk ute, sier Elizabeth.

- Mange vil snakke om Camilla, men vi har lært av psykiateren at det er vi som må styre samtalen. Det er for å beskytte oss selv, men også fordi folk hadde gått lei av oss hvis vi badet oss i sorgen.

- Jeg synes vi klarer oss ganske bra. Dette med organdonasjon har vi ikke hatt noen som helst problemer med. Det er savnet som er ille. Camilla pleide å komme inn på hjemmekontoret mitt etter skolen og gi meg en klem. Det savner jeg. Veldig.

- Det er rart det med savn, sier Elizabeth:

- Man tenker ikke på barnet sitt hele tiden mens hun lever. Men når hun er død, så gjør man det.

SMILER IGJEN: - De personene man kanskje aldri hadde regnet med, kan vise seg å være de mest støttende når det er som mørkest, sier Elizabeth. En bekjent tilbød henne å låne hesten son Quick Star, og ridningen ble en del av redningen. For Dag er det advokatjobben som tvinger tankene over på noe annet enn Camilla. Foto: Line Møller
SMILER IGJEN: - De personene man kanskje aldri hadde regnet med, kan vise seg å være de mest støttende når det er som mørkest, sier Elizabeth. En bekjent tilbød henne å låne hesten son Quick Star, og ridningen ble en del av redningen. For Dag er det advokatjobben som tvinger tankene over på noe annet enn Camilla. Foto: Line Møller

Siste saker fra Innenriks

Se neste 5 fra Innenriks