Elevavisen

VG Nett-logo

Tirsdag 13. august

Annonseinfo

Diskusjon - Norsk Politikk

Klikk her for å gå til forumet

Diskusjon - Internasjonal politikk

Klikk her for å gå til forumet

Et hjertesukk fra en lærer
Skrevet av lærer fra Aust-Agder i 7. klasse i barneskolen.
Hvor lenge gidder jeg?


Høsten 1999 begynte jeg på min lærerutdanning. Jeg gikk 4 år på høgskolen i Telemark, avd. Notodden, og våren 2003 var jeg utdannet allmennlærer med gode karakterer i alle fagene jeg hadde tatt. Min allmennlærerutdanning inkluderte pedagogikk, spesialpedagogikk, norsk, matematikk, RLE, Natur- og miljøfag, samfunnsfag, kroppsøving og kunst/håndverk. Imidlertid ønsker jeg meg en enda høyere utdanning. Etter årene på Notodden tok jeg derfor videreutdanning ved Universitetet i Tromsø. Jeg tok et årsstudium i «historie for lærere», tilsvarende det gamle grunnfaget i historie. I tillegg tok jeg også et nettbasert studium i spesialpedagogikk via Universitetet i Oslo, slik at jeg fikk 2.avdeling spes.ped. I etterkant av dette har jeg også tatt en videreutdanning i «Elevvurdering» gjennom Høgskolen på Lillehammer. Det siste mens jeg var i full jobb.







Det skal med andre ord ikke mangle på min kompetanse. Til å jobbe i barne- og ungdomsskolen vil jeg faktisk si at min kompetanse er svært høy. Jeg vet også at jeg gjør en utmerket jobb i det norske skoleverket. Jeg vet at jeg hver eneste dag gir alt jeg kan av meg selv for at fremtidens samfunnsborgere skal få en så god grunnmur som mulig i livet skolemessig sett. Og jeg vet at jeg får resultater. Denne følelsen går jeg nemlig med hver eneste dag, helt til jeg kommer hjem og leser avisen eller leser på nettdebatter. Da blir selvbildet mitt angående den jobben jeg gjør revet ned. Jeg blir tråkket på. Jeg blir dratt gjennom søla og ledd av. I avisene, i debatter på TV, gjennom uttalelser fra politikere, på nettdebatter og av «mannen i gata» blir jeg rett og slett sett ned på. I de nevnte fora blir jeg sett på som en person som ikke kan jobben sin, en som aldri er god nok. En som får skylda for at elever i Norge ikke scorer godt nok på diverse nasjonale og internasjonale undersøkelser. Jeg blir rett og slett skydd. Alle som deltar i de nevnte fora vet nemlig hvordan jobben min skal gjøres bedre. Selv vet jeg ingenting. Ingen annen yrkesgruppe mottar en slik massiv kritikk fra «hvermannsen» som læreren. Og verst av alt: Den er totalt uberettiget!







Jeg kan nemlig med hånden på hjertet si at ingen kan denne jobben bedre enn meg og min yrkesgruppe. Jeg har utdannelsen. Jeg har kompetansen. Og jeg har resultatene. Da jeg jobbet på på en skole ytterst på FInnmarkskysten fikk min klasse landets beste resultater i nasjonal prøve i lesing, og gjorde det også meget godt på nasjonale prøver i både matematikk og engelsk. Jeg var fornøyd med min egen innsats helt til jeg kom hjem og så nyhetene etter at resultatene var offentliggjort. Da fikk lærerne som yrkesgruppe ren stryk av alle som hadde noe å si om resultatene. De var rett og slett ikke gode nok. Resultatene var ikke gode nok fordi altfor mange var under gjennomsnittet. Egentlig burde alle ligge over gjennomsnittet sa en forståsegpåer som neppe kan særlig mye matematikk ettersom det er umulig at alle ligger over et gjennomsnitt. Imidlertid var alle enige i dette. Ja selv kunnskapsministeren mente at alle burde kunne ligge over gjennomsnittet. Uavhengig av hva som er mulig, så fikk jeg som lærer i alle fall nok en gang påtrykt et stempel om at det jeg og min yrkesgruppe var ubrukelige.







Nå har jeg flyttet fra Finnmark og tilbake til Sørlandet der jeg opprinnelig kommer fra. Jeg jobber nå på en av skolene i Setesdal. Her har jeg foreløpig ikke hatt noen nasjonale prøver på mine elever ettersom de ikke går i «rett klassetrinn» for å ha nasjonale prøver. De går nemlig i 7.klasse og for dette årstrinnet blir det ikke gjennomført nasjonale prøver. Jeg har imidlertid gjennomført inneværende skoleårs nasjonale prøver i 8.klasse på dem for å få et innblikk i hvordan undervisningen ligger an. Til tross for at elevene går i 7.klasse er gjennomsnittet i klassen langt bedre enn det som var det gjennomsnittlige resultatene for inneværende skoleårs 8.klasseelever på landsbasis. Jeg vet med andre ord at jeg får resultater. Jeg vet at jeg engasjerer. Og jeg vet at mine elever trives på skolen. Jeg vet dette helt til jeg leser avisen. Da får jeg et helt, helt annet inntrykk. Etter å ha lest aviser, sett på debatter og lest i diverse diskusjonsforum får jeg mest lyst til å krype sammen i fosterstilling og melde meg ut av samfunnet. Så hard føles faktisk den uberettigede kritikken av min yrkesgruppe.







For å gi dine nåværende eller fremtidige barn et godt skolemessig fundament har jeg tatt en lang og interessant utdanning. I løpet av utdanningen var jeg faktisk bare borte en eneste time i løpet av fem studieår. Det var i forbindelse med min bestefars begravelse. Ellers var jeg alltid til stede. Hver eneste dag, hver eneste time.



I jobbsammenheng har jeg ikke en eneste dags fravær i løpet av snart åtte års lærergjerning med unntak av en ukes sykemelding grunnet dobbeltsidig lungebetennelse vinteren 2007.



Jeg har gjort mye for å få mine elever til å få en følelse av mestring. Jeg har arrangert lesekurs for flere titalls elever på forskjellige årstrinn. Dette har gitt meg mye glede, men også svært mye ekstraarbeid. Jeg har pløyd gjennom tiltalls meter med barnelitteratur for å finne akkurat den ene boken som kan treffe en enkeltelev interessemessig. Jeg har sittet timevis på kveldstid for å utarbeide gode timer i forbindelse med lesekurs. Det har vært tungt, men det har gitt resultater. De fleste av elevene har i løpet av mine lesekurs økt sin lesehastighet og forståelse med mellom 30 og 100%. Det gjør at jeg stadig tar på meg flere lesekurs til tross for at det innebærer mye ekstrajobbing uten noen form for ekstra betaling. Gleden av å lykkes er i seg selv en motivasjon. Helt til jeg kommer til de nevnte TV-programmer, aviser osv. Der står det nemlig svart på hvitt at lærerne ikke klarer å lære elevene å lese. En ren generalisering. Ikke et positivt ord å finne. Bare negativitet. Og tvilen kommer til meg. Skal jeg virkelig gidde?







På skolen neste dag møter jeg imidlertid igjen en fantastisk flokk med barn. De smiler, møter presis, er faglig aktive og ønsker å lære mest mulig. Da får jeg igjen lyst til å øse ut av min faglige og sosiale viten for å skape dem til fremtidens sammfunnsbærere.







Jeg bruker svært mange ettermiddager og kvelder på planlegging og etterarbeid. Jeg går sjelden fra jobb før klokka er 16.30 – 17.00 etter å ha vært der siden 08.00. På mandager er jeg der sågar så tidlig som 07.00. I tillegg sitter jeg ofte hjemme og planlegger / retter i tillegg, og nesten hver eneste søndag bruker jeg flere timer på den kommende skoleuken. Jeg vil nemlig engasjere mine elever. Jeg vil gi dem en best mulig rettledning og vurdering. Og jeg vil ikke minst at de skal trives og finne sin vei i livet slik at de kan leve sine lykkelige liv når de en gang blir voksne. Så lenge jeg sitter med dette arbeidet trives jeg og har det som plommen i egget. Helt til jeg leser avisen, ser på TV eller leser en nettdebatt om lærere. Da blir jeg igjen trykket ned i søla, og igjen melder spørsmålet seg: «Hvor lenge gidder jeg egentlig å være den i samfunnet som alltid får kjeft og ikke strekker til?»







Jeg vet utmerket godt at det er en del elever i den norske skolen som ikke strekker til. Jeg har og har hatt flere av dem som elever selv. Jeg kan imidlertid med hånden på hjertet si at jeg har gjort alt jeg kan for at de skal lykkes best mulig. Hver eneste uke har jeg laget tilpassede opplegg for dem. Hver eneste time har jeg hatt et spesielt øye til disse elevene. I alle de fritimene som jeg har hatt mulighet til det, har jeg tatt noen av dem ut for å gi dem spesiell oppfølging i de deler av pensum som har vært spesielt vanskelig for dem. Jeg har ofret flere ettermiddager for å sitte på skolen etter skoletid slik at de kan få gjort de leksene som deres foreldre ikke vil gjøre med dem hjemme. Jeg har hatt med ekstra mat til de elevene som av en eller annen grunn blir forsømt hjemme, og jeg har sågar ordnet med praksisplass for en spesifikk elev to dager pr. uke i et helt skoleår. Dette for at eleven ikke skulle falle fullstendig igjennom i det som for denne eleven var en nesten ugjennomførlig skole. Faktum er at jeg har strukket meg svært, svært lang. Men det har gitt resultater. Og det har gitt gleder.







Imidlertid har det ikke gitt meg så mye glede å se at foreldre kan unnlate å følge opp sine håpefulle i skolehverdagen. Jeg har opplevd småskoleelever (1.-4.klasse) komme på skolen uten mat. Jeg har opplevd dem komme på skolen i -19 grader i sandaler, joggebukse og t-skjorte. Jeg har opplevd dem komme på ekskursjoner i antrekk som passer bedre på gallamiddager. Jeg har sett foreldre på alle klassetrinn som gir blaffen i om deres barn gjør det godt på skolen. Jeg har sett at elever har kommet på skolen uten søvn og uten å ha spist siden sist dag på skolen fordi foreldrene har vært opptatt av å spille dataspill på nettet. Jeg har hatt foreldre som gang etter gang har unnlatt å møte til konferansetimer. Jeg har sett omsorgssvikt på alle plan. Felles for 95 % av elevene dette har skjedd med er at de har blitt spesialelever i skolen. Elever som har faglige vansker og som trenger individuelle opplæringsplaner som skiller seg til dels stort fra den normale læreplanen. Rett og slett elever som senere i livet må tas opp til videregående skole på «særskilte vilkår». En god del av disse elevene vil aldri bli noe annet enn sosialklienter på grunn av omsorgssvikt fra deres foreldre. Jeg har selvsagt sagt ifra til både PPT, barnevern og alle aktuelle instanser og brukt mye av min tid til dette, samt til rettledning av de aktuelle foresatte/foreldre gjennom blant annet avtalte hjemmebesøk hos dem etter skoletid. Hver eneste kalori jeg har brukt på å få akkurat disse elevene til å klare seg best mulig er blant de best anvendte kalorier jeg har brukt. Så lenge bare en eneste av disse elevene ved min hjelp kan stake ut sin vei og bli en samfunnsnyttig borger har min innsats ikke vært fånyttes. Den har rett og slett vært glimrende i mine øyne. Helt til jeg kommer hjem og leser avisen, nettdebatter eller ser på TV. Da er min innsats ikke verdt fem flate øre. Der er det bare kjeft å få. Jeg får igjen vite at jeg udugelig, ja faktisk er lærerne mer udugelige enn noen gang tidligere. Det er hva jeg blir servert. Og jeg stiller meg igjen spørsmålet: «Hvorfor gidder du?»







Selskapet PrOffice hadde for litt siden en undersøkelse der 5000 mennesker ble spurt om hvilke fem yrker som hadde høyest status. Det største statusyrket i denne undersøkelsen ble lege, etterfulgt av advokat, ingeniør, økonom, politi, politiker, forfatter, sykepleier, journalist, musiker, håndverker, lærer, offentlig saksbehandler, frisør og butikkmedarbeider.







I en annen og mye større undersøkelse gjennomført av Aftenposten kom læreryrket på en 52.plass, bak blant annet webdesignere, flyvertinner, reklamearbeidere, meteorologer, fotomodeller, datakonsulenter, revisorer og rockemusikere i tillegg til en mengde andre yrker.



I løpet av mine åtte år som lærer til nå (jeg har jobbet både som kontaktlærer (5. – 7.klasse) i barneskolen og som faglærer i ungdomsskolen) har jeg hatt elever som nå utdanner seg til blant annet advokater, leger, politi, sykepleiere, webdesignere, kunstnere, ingeniører, økonomer, journalister, frisører, håndverkere, mekanikere, fiskere og musikere. Alle har de fått gå sine veier grunnet den jobben jeg og andre lærere har gjort. De har fått grunnlaget sitt gjennom min og andre læreres innsats på barne- og ungdomsskolen. Vi har vært springbrettet for at de skal bli nettopp det de ønsker å bli. Vi (lærerne) har gjort en fantastisk innsats for alle disse elevene. Uten vår hjelp hadde de ikke tilegnet seg kunnskap nok til å kunne gå den veien de ville i livet. Vi har skapt samfunnsnyttige borgere av alle mulige typer sjangre. Men til tross for dette får vi bare kjeft og får slengt etter oss at vi ikke gjør en god nok jobb. Vi får hver eneste dag lese eller høre at vi ikke kan jobben vår i en eller annen sammenheng.







To av fellestrekkene for de yrkene som har største status er at de har lange utdannelser og høy troverdighet. Jeg har både lang utdannelse og høy troverdighet. Men status har jeg likevel ikke. Jeg utdanner dine barn, barnebarn og oldebarn. Jeg utdanner de fremtidige generasjonene til å bli nyttige samfunnsborgere. Jeg gir dem et fundament som gjør at samfunnet kan drives videre. Til tross for dette har jeg et yrke som omtrent havner nederst på statuslista. Jeg finner det vanskelig å forstå.







Det jeg derimot ikke finner vanskelig å forstå er den sviktende søkermassen til lærerstudiene. Trenden begynte allerede da jeg var student. Ved inntaket høsten 1999 var det «fullt hus» på lærerstudiet på Notodden. Vi var 222 studenter som startet på utdanningen. Fire år senere var vi 36 stykker som fullførte. Altså fullførte drøye 16 % av dem som startet. Hvor mange av disse som tok jobb i skolen vet jeg ikke, men jeg vet at flere av dem har sluttet i læreryrket i løpet av disse ni årene som har gått. Flere av dem har rett og slett fått nok av den negative fokuseringen som er og har vært mot lærerne som yrkesgruppe.



Norge står nå ovenfor en lærerkrise. I norsk skole er det allerede et stort manko på lærere, og Statistisk Sentralbyrå har regnet ut at om åtte år vil Norge mangle så mye som 18.000 lærere grunnet manglende søkere til yrket samt en stor gruppe som går av som pensjonister. Spørsmålet blir da hvem som skal gi våre fremtidige ledere og samfunnsborgere det fundamentet de trenger.



Så lenge aviser, nettfora, TV og politikere fortsetter å rive ned lærernes selvbilde ved å hele tiden fortelle dem at de er for dårlige vil i alle fall ikke søkermassen til yrket øke. Og statusen vil fortsette å synke. Fortsetter denne negative fokuseringen er det ikke sikkert jeg heller orker mer til slutt.







Avslutningsvis vil jeg hevde at jeg i mine øyne har verdens flotteste yrke så lenge jeg er på jobb. Jeg har helt sikkert mine feil og mangler jeg også. Men i mitt yrke er jeg både engasjert og glad i fagene mine. Jeg er engasjert i mine elevers hverdag og er interessert i å gjøre alt jeg kan for at de skal lykkes i sine liv. Jeg er en mann som kan mitt yrke til fingerspissene. Jeg, og alle mine kollegaer gjør hver dag en fantastisk innsats for de som skal føre vårt land videre. Bare den siste arbeidsuken før pinse klarte jeg i løpet av skoletiden å være sykepleier (rensing av sår, utdeling av medisiner mm), kokk (elev som ikke hadde med seg mat, men som jeg lagde til), frisør (i forbindelse med gym), trener, assistent, psykolog, oppmuntrer, pappa, mamma, oppdrager, etterforsker, samtalepartner, sjåfør, vaktmester og en hel masse annet i elevenes skolehverdag i tillegg til å være lærer. Ikke bare det – jeg var faktisk drivende god på alt sammen! Alt sammen gav meg en inderlig glede og en følelse av å mestre mitt fag. Helt til jeg kom hjem og slo på TV der jeg fikk høre at de mest udugelige av alle udugelige yrkesgrupper igjen var i streik og bare klagde og klagde og klagde uten å gjøre jobben sin skikkelig i skolen.







Faktum er at jeg kan min jobb. Jeg er dyktig på den. Svært dyktig. Og jeg forlanger respekt for den jobben jeg gjør! Det må bli en slutt på den evige trakasseringen lærere som yrkesgruppe utsettes for. Uten meg og alle andre lærere hadde det knapt vært en eneste person i dette landet som hadde blitt utdannet til noe som helst. Slutter ikke denne trakasseringen av en hel yrkesgruppe snart, så vil faktisk kanskje nettopp det bli realiteten om ikke altfor mange generasjoner.







Om en måneds tid vil jeg ta meg sommerferie. Den har jeg ærlig og redelig fortjent etter å ha jobbet morgen, dag, ettermiddag og faktisk stundom til langt på natt både i hverdager, helger og høytider for å få gitt den best mulige vurderingen og den best mulige undervisningen til mine elever. Dessverre tror jeg ikke statusen min har økt når et nytt skoleår begynner i august. Imidlertid kan det godt være at jeg har blitt passert av yrke nr. 53 på listen over statusyrker, nemlig reiselederen.







Da er det i alle fall godt å vite at den vesle 8-åringen «Janne» også til høsten kommer til å være glad for å se meg. Og det er godt å vite at «Hanne» og «Petter», to tilfeldige av elevene mine i 7.klasse kommer til å savne meg når de begynner på ungdomsskolen til høsten. For som en av dem sa med en tåre i øyet for noen uker siden: «Jeg vet ikke hvorfor du ble lærer, men tusen takk for at du ble det».







Det er slikt som gir meg viljen til å fortsette å stå oppreist når «alle» andre prøver å sparke meg og min yrkesgruppe ned.



__



Med hilsen
Lærer i 7.klasse
EGEN INNSATS:
Innholdet i mitt innlegg forteller det meste om min egen innstats.

Hva syns du?

Diskuter jobb og utdanning

Klikk her for å gå til forumet