Elevavisen

VG Nett-logo

Onsdag 1. oktober

Annonseinfo

Diskusjon - Norsk Politikk

Klikk her for å gå til forumet

Diskusjon - Internasjonal politikk

Klikk her for å gå til forumet

Første dagen--> og en i klassen manglet
Skrevet av elev fra Buskerud i 1. klasse i videregående skole.
I dag var første skoledag etter ferien. uff, jeg syns det var fælt. ikke nok med at katastrofen er ille nok i seg selv, men ei i klassen min er savna etter bølgen. hu og søstra og faren. på begynnelsen av dagen kom helsesøster og en mannlig sykepleier kom inn i rommet. det knøyt seg i magen min. det var så fælt. noen begynte å gråte allerede da. så var det minnestund i klasserommet og vi tente lys å sånn. men jeg syns ikke det er rett å holde minnestund når de bare er savna! de er ikke døe! men de sa vi måtte være realistiske, men det går ikke å være realistisk å ha håp samtidig... sånn føler jeg det i hvaffal. læreren sa litt.. en pult står tom å sånn. nesten alle i klassen gråt, og det var godt å få gråte sammen med neon som er i samme situasjon som en selv. vi fikk tid for oss selv g bare gjøre det vi følte var best for oss. litt senere var det samling i aulan. åå, det var så fælt. rektorn snakka om jenta i klassen vår, og tente lys for hu og søstra og faren. rundtomkring var det hvite roser, og mange gråt. hvaffal fra klassen min. lysene stod der å brant. stille og rolig. hadde de visst hvorfor de brant... det var åsså et musikk innslag, piano og fiolin, som spilte Secret garden. nydelig. vi hadde ett minutts stillhet. resten av dagen surra vi bare rundt, emn det var godt å være på skolen uten å gjøre noe, men snakke med klassen og få trøst og støtte. vi markerte åsså med 3 minutters stillhet. det var flott, og alle på skolen vår respekterte det.
mange blei sittende i aulaen og kjæresten til jenta, som åsså går i klassen min, satt på scenen i aulaen og spilte på flygelet. på scenen stod det en vase med hvite roser og lys, pluss de tre lysene for familien. det var surrealistisk ¨å sitte der å se lysene brenne så fredelig og stille, så uvitende. det var en strek kontrast til det havet av følelseskaos som befant i det samma rommet, der noen gråt, noen lyttet og noen ville kanksje bare få fatt i det som hadde skjedd.
det var en flott dage på en måte, men grusom på en annen.
men selv om det ser mørkt ut, og vi må begynne å tenke "realistisk", MÅ man ikke miste håpet! det er så viktig å ha det!

Hva syns du?

Diskuter jobb og utdanning

Klikk her for å gå til forumet