Hovedinnhold

Viggo Kristiansen- Jeg er Norges mest forhatte

GJENOPPTAK: Viggo Kristiansen på Ila fengsel-, forvarings-, og sikringsanstalt. Foto: Fridtjof Nygaard
GJENOPPTAK: Viggo Kristiansen på Ila fengsel-, forvarings-, og sikringsanstalt. Foto: Fridtjof Nygaard
ILA (VG) - Jeg er Norges mest forhatte mann, men har gnist til å kjempe videre for min uskyld, sier Baneheia-dømte Viggo Kristiansen.

I et intervju med VG på Ila fengsel-, forvarings- og sikringsanstalt forteller den voldtekt- og dobbeltdrapsdømte 29-åringen om livet og sine tanker etter at han ble pågrepet og senere dømt.

Venninnene Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) ble 19. mai 2000 voldtatt og drept i turområdet Baneheia i Kristiansand. Jentene hadde vært og badet.

13. september samme år ble kameratene Viggo Kristiansen (21) og Jan Helge Andersen (19) pågrepet og siktet. Konfrontert med DNA fra et hårstrå på åstedet tilsto Andersen, men la all skyld på Kristiansen.

Kristiansen har hele tiden nektet for enhver befatning med saken.

Han ble likevel dømt til 21 års forvaring med ti års minstetid. Domstolene mente Kristiansen var hovedmann med manus og regi. Andersen fikk 19 års fengsel.

Les også:Krever at Baneheia-saken gjenopptas

- Absurd situasjon

- Med begjæringen om gjenopptagelse håper jeg på en rettferdig rettssak. Jeg mener at en ny vurdering av bevisene vil frikjenne meg, påstår Kristiansen.

- Men to rettsinstanser har vurdert bevisene og dømt deg?

- Fritz Moen ble også dømt av sin samtid. Se på uretten som ble begått mot ham og hva som er rettet opp etterpå. Jeg ble dømt på følelser, hevder Kristiansen.

- Funn av nye bevis eller analyser av gamle bevis kan i verste fall dømme deg på nytt?

- Det har jeg tenkt over. Jeg har ikke gjort det jeg er dømt for. Hadde jeg begått drapene, ville jeg tilstått. Uskyldig soner jeg heller resten av livet enn å innrømme noe for bare å slippe ut før, mener Kristiansen.

Den livstidsdømte fangen møter VG på besøksrom 1 på Ila. Både smilet og blikket er som da det ble landskjent for åtte år siden.

- Da den endelige dommen falt, smilte jeg over det absurde i situasjonen. Det var umulig å gjøre noe annet, jeg kunne jo ikke bryte sammen og gråte. Media har skapt et bilde av meg som et kaldblodig monster uten følelser. Det kan jeg takle. Men det sårer meg at det går ut over min familie, som hele tiden har gitt meg all støtte. Uten dem, vet jeg ikke hvordan det skulle gått. Men det som var før, er før. Jeg ser fremover, sier han.

- Hva tenker du om ofrene og de pårørende?

- Det er alltid vondt å miste sine kjære. Jeg har de siste årene mistet to av mine besteforeldre som betydde mye for meg. Det er stor forskjell på å miste sine barn og besteforeldre. Jeg kan ikke sette meg inn i deres situasjon, men jeg forstår såpass at det er jævlig. Stiftelsen som er opprettet må jeg også gi all ære til, men jeg synes at sorgen likevel trekkes for langt og for mye. - Hva med jentene?

- De må hatt det fryktelig og grusomt. Saken er brutal og bestialsk.

- Har du følelser?

- Selvfølgelig. Før var jeg ikke vant til å gråte eller vise følelser for andre. Mine følelser ble tatt ut i sinne, jeg ble aggressiv hvis jeg var lei meg. Nå prøver jeg å vise følelser på et annet vis, og det går bedre, sier han.

- Gråter du?

- Det hender jeg gråter ja, men da er jeg på cella om kvelden. Og jeg gråt mer før da saken var i retten. Jeg var redd for utfallet og bekymret for sikkerheten min. Jeg har opplevd noen få ubehagelige episoder. Men nå er situasjonen mer normal, og jeg har ikke noe trøbbel med andre innsatte i fengselet. Likevel er roen jeg får innelåst på cella på kvelden kjærkommen. Mamma sier jeg har vært god til å tilpasse meg, sier han.

Les også:Viggo Kristiansen blir nektet journalistmøte

Studerer

29-åringen jobber som sveiser i fengselet, der han har tatt utdannelsen. Nå studerer han bygg- og anleggsfag. På cella har han en PC et familiemedlem har bygget for ham. Fluebinding er en yndet hobby, selv om det er andre innsatte med kortere dommer som må bruke fluene til fiske på Hardangervidda.

- Jeg drømmer jo om ei framtid utenfor murene her. Men jeg sitter på livstidsdom. Det er 25-30 år. Derfor tar jeg time for time, dag for dag. I frihet ønsker jeg meg mest av alt en fast jobb å gå til. Da vil jeg trives.

- Hva med damer?

- Du spør om jeg har fått frierbrev, smiler Kristiansen.

- Nei, det har jeg ikke. Jeg har fått mange brev fra jenter og gutter med støtteerklæringer. Såpass kan jeg si.

Åtte år. Kristiansen mener det er lenge nok for å få vurdert saken på nytt. Det er lite han angrer på i ettertid.

- Jeg skulle valgt en annen kamerat. Og så burde jeg hatt bedre bistand i domstolene, sier han.

Les også:Får ikke påvirke drapsmannens permisjon

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Hva synes du? Diskuter saken i kommentarfeltet! Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Vi løfter ofte gode kommentarer øverst i diskusjonen! Trakassering og hat = utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansvarlig for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer