Hovedinnhold

VG møtte tre asylsøkere som ikke får bli, men ikke kan returneres

Dette er «de ureturnerbare»

** 3000 asylsøkere kan ikke sendes til hjemlandet
** Får ikke opphold, lever på «utsatt iverksettelse»

<p>FÅR IKKE BLI, KAN IKKE DRA: Roza Abady Ashber (31) har fått endelig avslag, men kan ikke returneres til Etiopia. Men det er nettopp dit hun må hvis hun skal få søke om familiegjenforening med mannen Binyam Kassa og sønnen Abenzer.</p>

FÅR IKKE BLI, KAN IKKE DRA: Roza Abady Ashber (31) har fått endelig avslag, men kan ikke returneres til Etiopia. Men det er nettopp dit hun må hvis hun skal få søke om familiegjenforening med mannen Binyam Kassa og sønnen Abenzer.

Foto: Helge Mikalsen, VG
Mannen har fått opphold og sønnen er født her. Men Roza (31) har fått beskjed om at hun må søke familiegjenforening fra Etiopia – landet hun ikke kan sendes til.

Denne saken handler om:

Lille Abenzer på to år og fire måneder hopper energisk rundt i sengen i familiens knøttlille ettroms leilighet på Stovner. Pappa Binyam er sliten og glad etter en lang dag på jobb og norskkurs.

I denne lille husholdningen lever de tre familiemedlemmene i hver sin verden: Mens Abenzer er født i Norge og etter hvert vil få norsk statsborgerskap, og Binyam har fått innvilget asyl, har mamma Roza fått endelig avslag på sin asylsøknad.

PAPIRLØSE ASYLSØKERE

* Statistisk sentralbyrå har anslått at 18000 mennesker oppholder seg i Norge uten lovlig opphold, som såkalte «papirløse».

* Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) anslår at av dem har mellom 3000–5000 bodd mer enn fem år i Norge som såkalt «ureturnerbare».

* De tre historiene VG i dag omtaler er saker der NOAS har engasjert seg direkte, der International Organization for Migration (IOM) er involvert, og der norske utlendingsmyndigheter anerkjenner den fastlåste situasjonen.

* De største gruppene er fra Etiopia/Eritrea, kurdere fra Irak/Iran eller statsløse palestinere fra flere land i Midtøsten.



– Jeg vil jo ikke være sjalu på min egen mann, og jeg må sette min lit til Gud, sier Roza.

– Jeg prøver, men det er ikke lett å leve uten håp.

Hun er én av minst tre tusen asylsøkere med endelig avslag, men som ikke kan returneres til sine hjemland etter mange år i Norge.

LES OGSÅ: HIV-smittede Mary (30) kastes ut av Norge: – Jeg sendes i Aids-døden

Roza har vokst opp som eritreisk flyktning i Etiopia. Norge gjennomfører ikke tvangsreturer til Etiopia og har ingen returavtale med diktaturet i Eritrea.

Uten godkjente ID-dokumenter kan ikke Roza sendes hjem. Med endelig avslag på søknaden om opphold lever hun et strengt begrenset liv i Norge.

– Jeg er så trist

– Jeg er så tung og trist. Jeg har ikke rett til å jobbe eller gå på skole, og er redd for at jeg blir en dårlig mor for min gutt.

Roza kunne etter alle solemerker fått familiegjenforening med mannen og sønnen, men det kan hun bare søke om fra Etiopia – landet hun ikke kan reise til.

Hun har aldri hørt om «Catch 22», begrepet som ofte brukes om slike situasjoner, men slik beskriver hun det selv:

<p>BOR TRANGT: Roza og familien boe i en ett-roms på Stovner. Hun lengter etter å kunne delta i samfunnet, slik mannen har fått anledning til.</p><p><br/></p>

BOR TRANGT: Roza og familien boe i en ett-roms på Stovner. Hun lengter etter å kunne delta i samfunnet, slik mannen har fått anledning til.


Foto: Helge Mikalsen, VG

– Jeg er ikke kriminell, men jeg er ikke fri. Denne leiligheten er mitt fengsel.

Jon Ole Martinsen i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), beskriver saken som «særdeles vanskelig».

– Norge kan ikke tvangsreturnere henne, og hun opplever at hun kan ikke returnere frivillig. Samtidig får hun ikke bli, sier Martinsen.

– Roza er et eksempel på at det humanitære rommet i utlendingsloven, som åpner for opphold på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til riket, er svært lite, utdyper han.

«Ekstremt vanskelig»

Generelt om gruppen av papirløse flyktninger beskriver NOAS følgende:

«De lever på eksistensminimum i Norge, med endelig avslag, uten rett til å arbeide og kun med et minimalt basisbeløp å leve efor. Det er ekstremt vanskelig liv.»

– Hovedproblemet til de papirløse er at vi har et strengt regelverk og at vi ikke gjennomført noen amnestier for mennesker som ikke kan tvangsreturneres. Konsekvensen er at mennesker lever som en illegal underklasse på ubestemt tid, sier Martinsen.

IOM, som jobber med norske myndigheter for å legge til rette for frivillige returer, beskriver også situasjonen som meget vanskelig:

– IOM mener at ingen skulle behøve å leve i en slik limbotilværelse. Vi mener hjemlandet må respektere sine forpliktelser, så ingen er statsløse. I de tilfellene der det likevel skjer, så mener vi at vertslandet må vurdere mulighetene for å gi personen opphold på humanitære grunner, sier Sigurd Tvete i IOM.


«Jeg lever ikke. Jeg venter på at livet skal fortsette»

Norge har godtatt at Mahmoud Rahmani ikke kan returneres. Han lever på «utsatt iverksettelse».

<p>PAPIRLØS: Mahmoud samler systematisk på alle skriftlige dokumenter han kan få tak i for å bevise hvem han er.</p>

PAPIRLØS: Mahmoud samler systematisk på alle skriftlige dokumenter han kan få tak i for å bevise hvem han er.

Foto: Harald Henden, VG

– Jeg lever ikke. Jeg venter på at livet skal fortsette. Uten papirer kan jeg ikke gå på skole, jeg kan ikke jobbe, jeg har ingen rettigheter. Jeg bare sitter på rommet mitt og venter, sier Mahmoud Rahmani.

27-åringen viser vei inn i et forfallent og skittent trehus i utkanten av Lillestrøm. Her har Skedsmo desentraliserte asylmottak leid rom til åtte personer.

Frivillig retur

Rahmani er kurder født i Irak av iranske foreldre, som flyktet dit under krigen mellom de to landene. Han kom til Norge som asylsøker for seks år siden, men har fått endelig avslag.

<p>BELASTNING: Det tyngste for Mahmoud er at han ikke har noe meningsfylt å fylle dagene med.<br/></p>

BELASTNING: Det tyngste for Mahmoud er at han ikke har noe meningsfylt å fylle dagene med.

Foto: Harald Henden, VG

For over ett år siden registrerte han seg for frivillige retur hos International Organization for Migration (IOM), men de har ikke kunnet sikre utreisepapirer til hverken Irak eller Iran. Begge land nekter å ta Rahmani imot.

Iran viser til at han ble født i Irak, og mener han bør returneres dit, mens Irak viser til at han kun hadde flyktningstatus der.

990 kroner til mat

Politiets utlendingsenhet (PU) bekrefter til VG at Rahmanai har samarbeidet om retur, men at heller ikke de kan gjøre noe.

Imens har han fått innvilget såkalt « utsatt iverksettelse» av Utlendingsnemnda (UNE).

– Jeg får 990 kroner annenhver uke for å kjøpe mat, men det er veldig lite. Familien min tok opp en gjeld på 10000 dollar til menneskesmuglere for å sende meg til Europa, så jeg kunne få jobb og sende penger hjem. Nå er jeg blitt avhengig av at de sender meg penger.

På bordet har han lagt ut en enorm bunke med dokumenter: ID-kort fra flyktningleiren i Irak, en krøllete fødselsattest, avvisning på søknad om ID fra både Iran og Irak, en lang korrespondanse med norske utlendingsmyndigheter.

– Jeg er vant til at jeg ikke blir trodd, så jeg samler på alle papirer som kan bevise at jeg ikke lyver. Likevel kaller de meg papirløs.


«Jeg er som en fugl i bur, jeg lengter etter et fritt liv»

Fazil har fått endelig avslag, men han vet hva det vil si å lykkes med asyldrømmen. Det har han sett broren oppnå.

<p>DRØMMER SEG VEKK: Årene på asylmottakene smelter sammen. – Jeg har sett så mange venner komme og så dra igjen, sier Fazil.</p>

DRØMMER SEG VEKK: Årene på asylmottakene smelter sammen. – Jeg har sett så mange venner komme og så dra igjen, sier Fazil.

Foto: Harald Henden, VG

Et trangt rom med en seng, en tv og en håndvask har vært Fazils hjem de siste seks årene. Kontrasten mellom Bjørnebekk asylmottak i Ås og storebrorens familiehjem på Ski er noe han tenker mye på.

– Når jeg besøker dem og ser at min bror har hus, kone og barn tenker jeg at det er akkurat det jeg drømmer om, sier Fazil Mohammadi (29).

– Så kommer jeg tilbake til dette rommet. Det er som å dra fra himmel til helvete.

I alt 15 slektninger fra fødebyen i Nord-Irak har fått opphold i Norge.

– Som mine slektninger hadde jeg flyktningstatus i Irak, siden familien min opprinnelig er fra Iran. Jeg trodde jeg ville få bli, siden de fikk bli.

Endelig nei i 2009

Fazil fikk endelig avslag i 2009, og har meldt seg for frivillig retur via IOM. Politiets utlendingsenhet bekrefter overfor VG at han har samarbeidet om sin sak, men at han mangler reisedokumenter.

– Jeg har vært flere ganger ved både den iranske og den irakiske ambassaden. Men de kaster meg ut, sier han og viser fram dokumentene som fastslår at begge land konkluderer med at han mangler ID og nektes retur.

<p>UGYLDIG: ID-dokumentene til Fazil fra Nord-Irak anses ikke som gyldige av herken norske, irakiske eller iranske myndigheter.<br/></p>

UGYLDIG: ID-dokumentene til Fazil fra Nord-Irak anses ikke som gyldige av herken norske, irakiske eller iranske myndigheter.

Foto: Harald Henden, VG

Utlendingsnemnda (UNE) har tatt saken hans opp igjen, men har sendt et brev der de påpeker et manglende bevis: Fazil har ikke irakisk ID-kort.

– Trengte kontakter

– Man trengte penger og kontakter for å få slike kort, men jeg var registrert av FN, sier han.

Høydepunktet i de monotone årene som asylsøker var da han jobbet som sjauer på Elkjøp, fram til han ble fratatt sin midlertidige oppholdstillatelse.

– En jobb gir deg mer enn bare penger. Det viser at du er verdt noe. Og så får man noe annet å tenke på. Man bruker musklene, og blir sliten. Her ligger jeg og tenker og tenker hele dagen, men får ikke sove om natten.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Innenriks

Se neste 5 fra Innenriks