Barn og nyheter

AvMAGNE RAUNDALEN og JAN VINCENS STEEN

Norske skoleelever har kommet skjevt ut på den internasjonale PISA-testen og på andre tester som måler skoleferdigheter. På støymåleren kom våre barn helt i toppen. Dette har igjen ført til rabalder i mediene - og det var mange deltagere i debatten som ikke hadde lært å rekke opp hånden før de snakket.

Både for matte- og lesetesten blir betydningen av bedre ferdigheter begrunnet med at de skal gjøre eleven i stand til å bli en aktiv deltager i samfunnet. Underforstått at de i fremtiden bedre kan forstå og dermed bli mer aktive deltagere i byggingen og tryggingen av demokratiet.

Men hvordan blir elevene hjulpet til å forstå den verden som presenteres rett foran øynene på dem? Konkret: Nyhetene de får fra avisenes førstesider og fra den intensiverte nyhetsdekningen på fjernsyn.

Paradoks

Når man hevder at et fremtidig demokrati skjuler seg mellom de bokstaver og tall som barna strever med å få til å henge sammen og til å gå opp, er det et paradoks at skolen ikke har utviklet en strategi og plan for en barndom i mediealderen. Den kan ikke ha kommet som en overraskelse.

Det er snart 30 år siden vi fikk de første rapportene om at fjernsynsbildet festet seg i hodet på førskolebarn. Siden den finske barnepsykiateren Vappu Taipale gjorde sine pionérundersøkelser blant førskolelærere midt på 70-tallet, har vi fått jevnlige rapporter som viser at mediene har satt en viss dagsorden, selv for de aller minste. Dette gjaldt atomvåpen, atomkraft (Tsjernobyl) og AIDS på 80-tallet, Berlinmuren, den første golfkrigen og ozonlaget på 90-tallet.

I et møte vi hadde med 2.-klassinger (7-åringer) i mars 2003, viste det seg at samtlige kjente navnet Hans Blix, og de visste at han lette etter farlige våpen som Bush trodde (!) at Saddam Hussein hadde gjemt. I en internasjonal undersøkelse, som forfatterne av denne artikkelen gjennomførte i 25 land i 2003, skulle elever i 10-12-årsalderen gjennom en hel uke tråle sitt lands aviser for alt som sto der om barn.

Deretter skulle de klippe ut og kategorisere nyhetene om barn i ulike grupperinger som for eksempel barn som offer, politikk for barn, barn som gjør noe galt og barn som gjør noe bra for andre.

Unisont budskap

Det var viktige sammenfallende resultater fra alle land, uavhengig av om barna var fra Ghana eller Sverige. For det første var elevene forskrekket over hvor mye vondt barn ble utsatt for. Dernest var de både overrasket og glade over at så mange brydde seg, og at så mye av politikken dreide seg om å gjøre livet bedre for barn. Samtidig kom de med et unisont budskap som burde interessere alle PISA-deprimerte lærere; avisuken var den mest strevsomme de noensinne hadde hatt, men også den aller beste!

Flere tiåringer hengte på en kommentar om at dette var meget viktig for dem, for som en av dem uttrykte det: «Det er jo ikke så lenge til vi er landets ledere!». I november i år lot vi 200 elever, en gruppe blant de minste (annen og tredje klasse) og en gruppe blant de store (10. til 12. klasse), skrive ned det de tenkte på når de fikk ordene «I nyhetene». Selv om mange var opptatt av dagliglivets utfordringer, dukket krigen i Irak, Arafats død og presidentvalget i USA jevnlig opp på nyhetslisten.

Mest inntrykk gjorde nok lokale nyheter om fjellras på Vestlandet og en ung kvinne som var savnet, for deretter å bli funnet druknet. De eldre elevene tok selvsagt inn mer, men hos begge grupper kunne vi klart fornemme at dette var stoff de tumlet med på egen hånd, og at det hadde vært bra med en gjennomtenkt plan for bearbeiding og forståelse både hos foreldre og lærere.

Forbundet med ubehag

En nokså stor gruppe unnskylder seg med at de ikke har «fulgt med». Måten de formulerer seg på, gjør det tydelig at de vegrer seg mot å gå inn på nyhetene de har oppfattet. Vår tolkning er at det for dem har vært forbundet med ubehag. Det reiser selvsagt et dilemma for lærerne om de virkelig skal plage disse med å gå nærmere inn på det som har vært i nyhetene, enten det dreier seg om Irak, Arafat eller Bush.

En enkel løsning på dette er å begynne å snakke om temaene som flertallet i klassen har tatt opp. Det vi har erfart, er at en ledende voksen hånd blir fulgt opp av meget aktive barn som setter pris på at det følelsesmessige ubehaget som de uforståtte nyhetene har medført, blir samtaleemne. Dette blir til positiv interesse og forståelse. Det fører ikke til at dårlige nyheter blir gode, men til at møtet med nyhetene blir håndterbart.

Bokstavelig talt mens vi sitter og skriver om dette, om hvordan nyhetene som barn eksponeres for, skal gjøre dem klokere og tryggere, flommer den dødbringende flodbølgen fra Indonesia over alle skjermer. Vi sitter klistret til TV hvor fagfolk forklarer oss at tre uheldige omstendigheter traff sammen: Jordskjelvet var like under havflaten, det skjedde en rask og enorm forskyvning i havbunnen, og de kolossale vannmassene som falt ned, startet en bølgebevegelse som til å begynne med hadde flere hundre kilometers fart pr. time. Vi blir lovet ekstrasendinger.

Jonas Gahr Støre i Norges Røde Kors forteller om hjelpearbeidet, Bondevik sender kondolanser og den norske regjering gir umiddelbart ti millioner kroner i katastrofehjelp til Sri Lanka.

Mysterium

I en tid som vår, er det et mysterium at det ikke finnes en plan for et rydningsarbeid i de små, våkne hoder som ser alt og hører alt, for hva vi skal si til dem når flodbølgen trekker seg tilbake og alle ødeleggelsene og alle de døde kommer til syne. Vår undervisningsminister ba skolen ta Irak-krigen alvorlig da hun fikk spørsmål i Stortinget om det i mars i år.

Når vil hun foreslå en gjennomtenkt, pedagogisk plan slik at våre barn ikke bare skremmes av nyhetene, men at også de kobles til den konstruktive forståelsen som gjør at vi voksne klarer å leve med dem?