Hovedinnhold

Byen som stoppet likskjenderne

<p>STOD IMOT: «Russerkirkegården» på Mo i Rana ble innviet våren 1945. På bildet står overlevende fanger, som hedrer de 90 gravlagte kameratene som fremdeles hviler i jorden på byens kirkegård.</p>

STOD IMOT: «Russerkirkegården» på Mo i Rana ble innviet våren 1945. På bildet står overlevende fanger, som hedrer de 90 gravlagte kameratene som fremdeles hviler i jorden på byens kirkegård.

Foto: Hans Møllersen, Helgeland museum
MO I RANA (VG) De kom om natten for å grave opp 8000 døde fanger. Men et sted fikk ikke likgraverne jord på spaden. Dette er historien om kirkegårdsopprøret i Mo.

Denne saken handler om:

Grytidlig 2. november 1951 gikk 11 menn i land på kaia i Mo i Rana. Målet var byens kirkegård, og på ryggen bar de med seg spader og hakker. Mennene var på oppdrag for Gerhardsen-regjeringen, et oppdrag man helst ville ha unnagjort i nattemørket.

Samme sommer hadde forsvarsminister og tidligere krigshelt, Jens Christian Hauge, sørget for at regjeringen godkjente «Operasjon Asfalt». Fra juli til oktober skulle 8000 krigsfanger graves opp fra minst 88 ulike steder i landets tre nordligste fylker, for deretter å samles på en felles kirkegård på Tjøtta, noen mil sør for Sandnessjøen.

Utad het det at man ønsket å gi fangene et offisielt og verdig siste hvilested. Men bak operasjonen lå en frykt for at sovjetiske delegasjoner skulle spionere på militæranlegg når de besøkte gravplassene.

Les også: Norge pusser opp 5000 krigsgraver

Mennene som denne fredagsmorgenen trasket bakkene opp mot kirkegården på Mo hadde under ledelse av kaptein Johan Arntzen (og bistått av Forsvarsstabens kaptein Ove Bang Overdale) gravd opp levninger i rekordfart.

Med unntak av en demonstrasjon i Tromsø og arbeidsnekt i Narvik, hadde ikke operasjonen møtt motstand. Det passet Hauge bra, det var kald krig og tiden knapp.

Han overlevde nazistenes fangeleir: Her er 92-åringen tilbake på dødens fjell

<p>MO I RANA: Byen med i dag rundt 18.000 innbyggere ble forsvarsminister Jens Christian Hauges eneste nederlag i «Operasjon Asfalt».</p>

MO I RANA: Byen med i dag rundt 18.000 innbyggere ble forsvarsminister Jens Christian Hauges eneste nederlag i «Operasjon Asfalt».

Foto: Øyvind Nordahl Næss, VG

Omringet kirkegården

Nå var turen kommet til Mo i Rana. Byen hadde under andre verdenskrig huset flere hundre krigsfanger, sovjetiske borgere som ble tvunget til å arbeide for tyskerne på Nordlandsbanen.

Les også: Fikk fangeleir som nærmeste nabo

Rundt 90 av dem som bukket under for nazistenes mishandling var gravlagt på et eget område på byens kirkegård. Sommeren 1945 reiste overlevende fanger et minnesmerke på «Russerkirkegården».

<p>GRAVENE: Bildet er fra Mallnitz-leiren i Kitdal i Troms, som ble opprettet for å bygge Lyngen-linjen i forsvaret mot Den røde armé. Her fant den norske delegasjonen massegraver sommeren 1945, i sin jobb med å avdekke krigsforbrytelsene begått på norsk jord.</p>

GRAVENE: Bildet er fra Mallnitz-leiren i Kitdal i Troms, som ble opprettet for å bygge Lyngen-linjen i forsvaret mot Den røde armé. Her fant den norske delegasjonen massegraver sommeren 1945, i sin jobb med å avdekke krigsforbrytelsene begått på norsk jord.

Foto: Bjørn Winsnes' fotosamling

Men 2. november 1951 var Arntzens menn på vei for å fjerne monumentet og grave opp levningene etter de sovjetiske krigsfangene. De hadde riktignok fått nyss i at noen av byens kommunister hadde et ønske om å stoppe dem.

Likskjendingen var om sider omtalt i flere nordnorske aviser, men ifølge Thor Helge Eidsaune ved Helgeland museum forventet graverne i Mo seg kun protester fra 30–40 aggressive NKP-medlemmer.

Men da de kom til porten var kirkegården omringet av rundt 700 mennesker. I hendene holdt de norske flagg og på hodet hadde de hjelmer.

– De sperret rett og slett for at graverne skulle komme inn. Mange av dem som sto der kom rett fra vaktskiftet i gruvene og Jernverket. De var nok litt av et syn, sier Eidsaune.

VG møter ham på stedet hvor den «Det store kirkegårdsopprøret» fant sted. Det er sen høst og kaldt i lufta. Akkurat som den dagen for 64 år siden.

Rigel er norgeshistoriens største forlis: Kirkegården på havbunnen

Parterte døde fanger

«I Mosjøen lå sovjetgravene ved siden av de engelske som var urørt. Der var de 20 likene gravd opp, partert og lagt 3 og 3 i papirsekker. Et av likene var slengt på en søppelhaug (…) klesfiller og beinrester lå om hverandre, stumme uhyggelige vitnesbyrd om den skjendige gjerning som var begått».

Vitnebeskrivelsen er hentet fra Nordland Arbeiderblad 9. oktober 1951, etter at forsvarsministerens utsendte hadde rasert kirkegården i Mosjøen.

Her endte fangene som ble gravd opp: Den glemte krigskirkegården

– Det er jo klart at folk reagerte på denne behandlingen av døde krigsfanger, og etter hvert som de seilte sørover fra Finnmark ble protestene sterkere. Og det var særlig kommunistene som protesterte, sier Eidsaune.

I dagene før skipet med likgraverne la til kai i Mo i Rana mobiliserte kommunistene voldsomt i den lille nordlandsbyen. Flygeblader ble sendt ut og plakater hengt opp.

NKP-leder Erling Moe sto i spissen for opprøret og hadde fått til et enstemmig vedtak i kommunen som gikk mot myndighetenes planer.

Les også:NSBs mørke spor

<p>STÅR ENNÅ: Som eneste uskjendede gravplass for krigsfanger i hele Nord-Norge, er det historisk grunn Per Trygve Karstensen (t.v.) og Thor Helge Eidsaune står på. Minnesmerket ble satt opp av overlevende krigsfanger i 1945.<br/></p>

STÅR ENNÅ: Som eneste uskjendede gravplass for krigsfanger i hele Nord-Norge, er det historisk grunn Per Trygve Karstensen (t.v.) og Thor Helge Eidsaune står på. Minnesmerket ble satt opp av overlevende krigsfanger i 1945.

Foto: Øyvind Nordahl Næss, VG

– Vi synes de norske myndighetene for fram på en lite pietetsfull måte. Det var etter vår mening totalt unødvendig å grave opp de døde for så å sende dem til Tjøtta. De hadde tross alt gitt livet sitt også for vår frihet, sa Moe i intervju til Rana Blad 3. november 2001.

Stor oversikt:Dette er de 11.885 norske falne under andre verdenskrig

Hauges eneste nederlag

I notat kalt Gravesaken. Mo i Rana skrev forsvarsminister Hauge følgende 2. november 1951:

«(...) Arbeidsgjeng var skremt vekk. Gravingen hadde derfor ikke kunnet begynne (...) Jeg sa at gravingen i Mo i Rana nå burde innstilles. Jeg sa at det kjedeligste ved det som var hendt, ikke var at gravingen ble innstilt, men at beslutningen som var fattet måtte oppgis på grunn av motstand».

– Dette skulle jo egentlig foregå i nattens mulm og mørke, regjeringen ønsket ikke noe oppstuss. Så opprøret i Mo passet dem nok svært dårlig. Og for Jens Christian Hauge var det hans første – og eneste – nederlag i den grufulle operasjonen, sier Eidsaune.

Les også:Her er VG-lesernes sterke krigshistorier

Han mener at opprøret i Mo var unikt i den forstand at befolkningen hadde hatt fangene nokså tett på seg under krigen, og visste hvordan de var blitt behandlet.

– Alle i Rana tok seg nær av hvordan de ble behandlet, og de syntes nok det var moralsk forkastelig å grave opp de døde krigsfangene. Det ble rett og slett en provokasjon, og det viste seg at folket hadde en høyere moral enn opposisjonen.

<p>5 DAGER SENERE: 7. november 1951 holdt kommunistene appell på kirkegården i Mo i Rana. Det sies at nesten like mange var der denne kvelden, som da opprøret fant sted fem dager tidligere.<br/></p>

5 DAGER SENERE: 7. november 1951 holdt kommunistene appell på kirkegården i Mo i Rana. Det sies at nesten like mange var der denne kvelden, som da opprøret fant sted fem dager tidligere.

Foto: Hans Møllersen, Helgeland museum

– Men hvorfor var det akkurat her opprøret kom, og ingen andre steder?

– Fordi de hadde tid til å forberede seg. De visste at likgraverne kom, og kunne dermed rekruttere folk tidlig. I tillegg hadde man en politisk vilje til å gjøre noe med det, og kommunistene var dyktige aktører som klarte å mobilisere mange.

Krigsseilerne:De ukjente historiene

Eneste intakte «russerkirkegård»

Kirkegården i Mo i Rana ligger fredfullt på toppen av byen denne høstdagen i 2015. På byens kjøpesenter et par hundre meter unna drikker folk kaffe og handler klær. Vet de hva byen deres var i stand til, for over et halvt århundre siden?

Det virker fjernt at 700 mennesker en gang sto og hyttet med nevene rundt den hvite bygningen som denne oktoberdagen bader i sol.

Men det gjorde de. Og kaptein Arntzen og hans menn dro videre etter et par dager. De kom aldri tilbake.

Den hemmelige dagboken:Farfar var Quislings sjelesørger

Mo i Rana er eneste by med sin opprinnelige «russerkirkegård» intakt. Alle andre krigsfanger ble fraktet i papirsekker kledd med asfaltlag, til et sted langt utenfor allfarvei. Der hviler de i fred, en glemt del av vår historie, på et øde sted kalt Tjøtta.

Men de rundt 90 som ligger i Mo i Rana er ikke glemt. Hver 1. og 17. mai bekranses minnesmerket med den røde stjernen.

– Folk i Mo er stolte av at gravstedet her er bevart, og det ser man jo ved at stedet blir tatt vare på. Det er ingen ved sine fulle fem som i dag kan si at det var bra at gravskjendingen ikke ble stoppet, sier Eidsaune og nikker mot russernes monument.

– Dette står jo som et minnesmerke over en grusom tid, på tross av regjeringens iherdige forsøk på å fjerne det.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene