Hovedinnhold

«Jeg hadde forferdelig vondt i hodet, men skjønte ikke hva det var.»

IKONISK BILDE: Lørdag trykte VG et bilde av den hardt skadede Line Nersnæs. Hun har et stort nettverk over hele verden, og fikk i de påfølgende dagene mange bekymrede telefoner. Foto: Sara Johannessen/VG
IKONISK BILDE: Lørdag trykte VG et bilde av den hardt skadede Line Nersnæs. Hun har et stort nettverk over hele verden, og fikk i de påfølgende dagene mange bekymrede telefoner. Foto: Sara Johannessen/VG
- Jeg sto ved pulten min og forberedte meg til et telefonmøte da jeg hørte et voldsomt drønn. Det var et drønn som fylte hele rommet.

Hvor var du da det smalt i Regjeringskvartalet? Et gjentagende spørsmål de siste dagene.

Seniorrådgiver Line Nersnæs (50) satt i Justisdepartementets lokaler i 11. etasje i høyblokken som også huser Statsministerens kontor.

Les også:  Her er bombekrateret 

Hun jobbet med utkastet til handlingsplanen om vold i nære relasjoner, som etter planen skulle være klar 10. august.

- Jeg husker ikke noe mer før jeg satt med ryggen inntil veggen 2,5 meter unna. Jeg hadde forferdelig vondt i hodet, men skjønte ikke hva det var.

Fire dager etter at terroren kom til Norge og til Lines arbeidsplass møter hun VG utenfor de strengt bevoktede sperringene som rammer inn Regjeringskvartalet og deler av Akersgata.

OVERLEVDE: Line Nersnæs var heldig. Tresplinten gikk ikke så langt inn at den forårsaket alvorlige skader, men hun måtte sy 27 sting. Foto: Ole-Martin Grav/VG
OVERLEVDE: Line Nersnæs var heldig. Tresplinten gikk ikke så langt inn at den forårsaket alvorlige skader, men hun måtte sy 27 sting. Foto: Ole-Martin Grav/VG

Grått og stille

Sperringene hindrer henne å se arbeidsplassen sin, men hun ser det pulveriserte glasset og det høye gjerdet. Blomstene og hilsningene. De brennende lysene.

Inne i det bandasjerte hodet går scenene fra forrige gang hun var her i reprise.

- I den normalt sterile og ryddige gangen var hele kjøkkenet utenfor mitt kontor knust. Det lå knuste kopper og glass overalt. Jeg så en oppvaskmaskin som var nesten spjæret.

- Det var helt grått og stille. Jeg tror jeg var nesten døv av smellet, sier hun.

Ute på gangen fikk hun øye på sjefen sin, Knut. Han hadde blitt slengt av kontorstolen og kastet inn i en bokhylle.

- Vi så nesten ikke hverandre fordi det var så grått. Akkurat da begynte brannalarmen og ule.

Måtte ut

De forsøkte først å ta seg ned gjennom branntrappen, men døren var så smadret at de ikke fikk den opp. Hovedtrappen, som er laget av stein, så helt vridd ut, vinduskarmer og glass som hadde blåst inn lå overalt nedover trappegangen.

VGTV:  Over én million holder hendene for terrorofrene 

De måtte klatre gjennom ruinene for å komme seg nedover.

- Da sa Knut at jeg måtte bøye meg ned fordi jeg hadde noe i hodet. Noe som stakk ut.

(Saken fortsetter under bildet)

TILBAKE: Fire dager etter bombeangrepet var seniorrådgiveren i Justisdepartementet tilbake ved sperringen inn mot Regjeringskvartalet. Foto: Ole-Martin Grav/VG
TILBAKE: Fire dager etter bombeangrepet var seniorrådgiveren i Justisdepartementet tilbake ved sperringen inn mot Regjeringskvartalet. Foto: Ole-Martin Grav/VG


Line la hånden på hodet og kjente noe som hun følte var en stokk som sto ut. Men hun rakk ikke å bli redd. De måtte ut.

Mellom 9. og 10. etasje møtte de en kollega. Han var blek som et laken, men så ellers uskadet ut. De neste seks etasjene tok de seg nedover uten å se et eneste menneske - inntil de får øye på en mann med en kvinne hengende mot brystet.

- Vi visste først ikke om hun var død eller levende.

Mannen de møtte mellom 9. og 10. etasje tok seg av kvinnen, mens mannen som hadde hatt henne hengende mot brystet gikk inn igjen i etasjen for å lete etter flere. Knut og Line fortsatte nedover.

- Jo lengre ned vi gikk, jo jævligere ble det.

VG 28. JULI: Les mer om terroraksjonen i torsdagens VG. Foto: Faksimile
VG 28. JULI: Les mer om terroraksjonen i torsdagens VG. Foto: Faksimile

Som en krigssone

I tredje etasje så de en kvinne som satt inntil en vegg. Line kjente igjen bakhodet til kollegaen Sissel.

- Men hun så ikke oss fordi hun hadde så mye blod i ansiktet.

Nede på bakkeplan går de ut i et Oslo sentrum som ser ut som en krigssone. De kan se rett gjennom arbeidsplassen sin, og det ligger folk på bakken med ansiktet ned, men Line skjønner ikke omfanget.

Jo Nesbø:  - Må ikke la frykten styre oss 

- Jeg rakk ikke å bli redd der oppe, men da jeg kom ut og så at brannfolk og ambulansepersonell kom mot oss føltes det ut som om hodet holdt på å revne. Jeg ble så sinnssykt redd da jeg skjønte at jeg hadde noe i hodet.

Så gikk tankene til dem som hadde vært der ødeleggelsene var størst. Herregud, hvordan hadde det gått med dem som jobbet i kantinen og i vakten?

Stor takk

Sammen med en mengde andre skadede ble hun hjulpet inn i en buss som kjørte dem til legevakten. Hva som hadde utløst det voldsomme drønnet gikk ikke opp for henne før hun kom dit.

- Jeg husker at noen sa at vi måtte flytte oss fra gaten fordi «det kunne komme en til», men jeg koblet ikke det til en bombe. Jeg tror ikke det ennå har helt gått opp for meg at vi ble utsatt for et bombeangrep, sier hun og retter en stor takk til alle som hjalp henne.

Mens legen fjernet den 20-30 centimeter lange tresplinten fra hodet til Line og sydde igjen med 27 sting, raste nødetatene i retning Utøya.

- På legevakten var det blod og folk overalt. Jeg skjønte at det var fryktelig alvorlig. Så begynte de å snakke om at det kom inn pasienter fra Hole. Hole ligger jo i Buskerud, tenkte jeg. Hvorfor kommer det pasienter derfra?

Uvirkelig

Først etter at hun fikk reise hjem klokken halv ni fredag kveld ble hun klar over at terroren også hadde nådd AUF-leiren.

Så fikk hun vite at minst tre av hennes kolleger er savnet.

- Vi mistet kollegaer og jobben vår på ti sekunder. Alt er borte. Det er helt fryktelig og uvirkelig.

Mens vi snakker kommer det bort en ung kvinne med tre roser i hånden. Hun gir Line den ene, sier hun kjenner henne igjen fra bildene i media og lurer på om det går bra.

- Ja, med meg går det fint, svarer Line.

- Kan jeg få gi deg en klem, spør den unge kvinnen.

Så klemmer de, to kvinner som er fremmende for hverandre.

- Det der var helt fantastisk, sier seniorrådgiveren og tørker en tåre etter at kvinnen har gått.

Roser og samhold

De siste dagene har hun og samboeren sett mye på TV, men har i perioder måttet slå av fordi det ble for massivt. Hun har sett bilder av den maltrakterte blokken hun rømte fra, grått for de døde og latt seg røre av den norske folkesjelen, av roser og samhold.

Allerede lørdag var hun tilbake på jobb for å møte kollegene som kom seg ut, for å minnes de som ikke gjorde det og for å snakke med krisepsykolog.

- Vi klarer nok ikke å få ferdig utkastet til 10. august, men jeg lover at vi skal ha handlingsplanen om vold i nære relasjoner ferdig til jul. Vi skal jobbe steinhardt.

Ved sperringen mot Regjeringskvartalet blir hun stående og se på bombens herjinger.

- Å komme tilbake hit var tøffere enn jeg hadde trodd. Jeg ble litt urolig, men jeg skal tilbake. Det er jeg fast bestemt på.

Av  MARIANNE VIKÅS , GORDON ANDERSEN , ERIC UTHEIM , INGUNN VIKEN , MORTEN HOPPERSTAD , SAMARIA IQBAL , SINDRE ØGAR , IVAR BRANDVOL , MAY LINN GJERDING , BØRREA SCHAU LARSEN , IDA HANSTAD , ROLF J. WIDERØE , TERJE HELSINGENG , INGUNN SALTBONES , HENRIK IHME , THOR HARALD HENRIKSEN , EIRIK LINAKER BERGLUND , SYNNØVE ÅSEBØ , INGRID HVIDSTEN , PER ASLE RUSTAD , LARS MOLTEBERG GLOMNES , HERMAN PREIN MOSTUE , MORTEN HEGSETH , NINA ANDERSEN , MORTEN SAMDAL , KAROLINE FLÅM , ALF BJARNE JOHNSEN , MARIA LEKVE , ØYSTEIN LARSEN-VONSTETT , GUNN KARI HEGVIK , LISA DYREMYHR BAKKE , HEIDI ERIKSSEN og HANS HENRIK TORGERSEN