Ah, som jeg gleder meg til å gå på festival igjen til sommeren, og vite at jeg betaler dobbelt inngangsbillett. Minst.
Hvor naive kan norske politikere tillate seg å bli? For når det går inflasjon i festivalforlis, dukker det offentlige opp med hjelpende hender og - indirekte - våre skattepenger. Norske festivaler vet å bruke denne vissheten i sin grådige iver etter å bli størst. Under en parole som synes å gå på at «jo større vi blir i rekordfart, desto lettere kan vi argumentere med at ringvirkningene rundt festivalen er så enorme at regionen vil tjene titalls millioner selv om vi driver i minus år etter år» har statlige og lokale politikere vært rause med pengesekken i år.
Hovefestivalen må ha tenkt noe slikt etter å ha gått på trynet med mellom seks og syv millioner i minus for andre år på rad. Med tanke på hoveledelsens brede erfaring fra Quarten før de startet opp i Arendal i fjor, viser de imponerende mangel på økonomisk forstand, men usedvanlig sterke tiggeregenskaper. Tross nesten syv millioner i minus i oppstartsåret hentet de ut oppsiktsvekkende 400000 i støtte fra Norsk Kulturråd før sommerens festival. Og gikk nye seks-syv millioner i minus, et underskudd så dundrende at Arendal kommune sist uke måtte redde dem fra konkursen.
Noen ganger må man nesten støtte tanken om å innføre karantene for enkelte festivalgründere og styremedlemmer. For i Trondheim er elefantsyken nesten verre. Tross publikumsrekord (som på Hove) har Olavsfestdagene der også vist storslagen evne til å presentere minustall i år - nesten syv millioner kroner. Olavsfestdagene er sågar knutepunktinstitusjon og fikk hele 6,3 millioner kroner i statlig støtte for 2008. Likevel står festivalen oppført i statsbudsjettet for 2009 med en økning av støtten til 7,8 millioner. Altså skal de premieres for å kjøre arrangementet fullstendig på ræva, for å bruke et folkelig uttrykk. Er det noe jeg ikke forstår her?
- Det verste eksemplet på manglende økonomisk styring jeg har sett i min tid som kulturminister, uttalte Trond Giske, og dermed singlet det i glasskår.
For knutepunktstatus tilsier at Staten bidrar sterkt i styret - to personer i Olavsfestdagenes tilfelle, samt én fra fylkeskommunen og én fra kommunen. Giske har strengt tatt ikke kontroll over sine egne lakeier i dette tilfellet.
Dersom Olavsfestdagene overlever konkurs - og det gjør de nok, ifølge neste års statsbudsjett - er det de små underleverandørene, de som leverer festivalens tjenester, som får svi for udugeligheten på toppen. Det er de som i beste fall får igjen noe av utgiftene etter akkordsamtaler - i verste fall går de konkurs. Å tro noe annet - eller i det hele tatt tro at det er andre enn (penge)makta som rår - er bare naivt. Men det er ikke mye supert.