- Økonomi og kjærlighet tvang meg i kne

Jahn Teigen stopper. Vi kan se inn i det 55 år gamle ansiktet, alle sporene, merkene og arrene, etter kampene og ablegøyene.
 
- Hvis jeg ikke hadde reist, ville det gått veldig, veldig galt. For det var virkelig ille. Om jeg ikke hadde gjort noe, måtte jeg ha fått hjelp, forteller Teigen. Han tar oss ti år tilbake i tid.
 
- Hver dag var et nytt mareritt. Jeg måtte bare dra fra landet. Det var trist. Men jeg kjente lettelsen. Jeg måtte bygge meg opp igjen. Jeg hadde bare med meg en veske da jeg reiste. Jeg skulle være borte en uke. Så ble det tre-fire måneder. Og tre år.
 
Lille, vevre, Jahn Teigen. Han satt i et hjørne og ventet på oss. Med den sorte boken med de blanke arkene, den han kjøpte i dag. Han hadde hatten på, og pelsjakken han kjøpte på bruktmarkedet i Karlstad, den han egentlig hadde kjøpt til datteren Sara.
 
- Det er jo et sjokk, sier Teigen.
 
Han snakker om den nye platen «Utkledt som meg selv», hans 39. utgivelse.
 
- Det står faktisk i avisen at jeg er kjempeflink. Det er jo jævlig sterkt å se. Jeg har aldri fått femmere for platene mine.
 
Det skjedde noe med Teigen i sommer, sier han.
 
- Jeg kjøpte en bok på Malta mens jeg skrev. En bok som het «Speaking with God», med en setning for hver dag. Flott bok. Og så viser det seg - jeg fikk sjokk, men jeg måtte jo sjekke - 27. september, min bursdag: «You are already a god, but you don't know it». Så begynte jeg å tenke... Jeg skvatt. Jøss. Jeg Gud.
 
Lyset senker seg på Sorgenfri kafé, på Jahn Teigens Aker Brygge. Her bor han, her har han sitt studio. Her har han kjempet, og vunnet.
 
- Jeg er takk skyldig til dem som hjalp meg opp, sier Teigen. Livet hans sprakk totalt, det var tidlig 90-tall.
 
- Det var økonomi og kjærlighet som tvang meg i kne. Jeg holdt på å bygge om huset i Holmenkollen, jeg ville gjøre om etter at Anita flyttet ut...
 
Teigen snakker om eks-kona Anita Skorgan.
 
- Og så var det restauranten Tre Små Griser i Tønsberg. Og så kjøpte jeg Mikrobryggeriet, og så skulle jeg bygge nytt hus, og så var det Helseapoteket, og så tre hus i Stokke. Det gikk jo ikke. Og så traff jeg en kvinne fra Tvedestrand. Det gikk ikke. Og, det verste, så kom denne snekkeren inn og nesten ødela hele livet mitt. For det som begynte med en uoppgjort regning på 5000 kroner, forteller han.
 
- Det kom opp noen spørsmål. «Betaler Teigen punktlig?» «Nei, han ligger litt etter». Og så ballet alt på seg. Sak på sak. Det holdt på å ta livet mitt. Presset ble så stort at jeg bukket under. Rettssaken var virkelig vond.
 
Men det hendte noe.
 
- Jeg satt hjemme hos min tidligere kone da telefonen ringte. Det var Dag Erik Pedersen. Syklisten. Han hadde fått med seg at jeg hadde det fælt. Han sa: «Billettene er klare. Kom til Italia. Du får det bedre her. Halv fem går flyet». «Anita, jeg må reise nå». Anita sa: «Jeg ser at du må reise. Det er ikke vits i å leke noe lenger».
 
Jahn Teigen. Han med turndrakten, den knallgule dressen, med splitthoppet, skjelettdrakten og bukseselene fra 1978, de 1000 ansiktene, gærningen, nasjonalklovnen, han som spiste en hel blomsterbukett, han som kunne alle ablegøyene.
 
I virkeligheten hadde han mer enn nok med å holde tømmene i sitt privatliv. Han søkte og søkte, etter en annen virkelighet. Han er innom Bibelen, astrologien, telepatien og filosofien.
 
Nå er han tilbake. Med platesuksess. Og egen talentfabrikk.
 
Han har til og med rettet opp uvennskapet med Herodes Falsk. Falsk har laget to tekster på Teigens nye plate.
 
- Det er sterkt for meg etter 17 år...å få en tekst fra Falsk som sier «Du har alt jeg trenger». Og jeg tror den handler om meg. Fy fader, det var sterkt.
 
- Det har vært sagt at dere fant sammen igjen under en begravelse?
 
- Vel, venner må gi hverandre det røde kortet, være ute i to kamper, og komme tilbake som før.
 
- Men her gikk det 17 år?
 
- Det er en komplisert og lang sak. Men altså, du hater ikke noen du elsker. Anita, min tidligere kone, ikke sant? Vi har vært nakne sammen, vi har vært venner, vi er venner. Vi må utvikle det istedenfor å bruke hele livet vårt på å mase «ja, men vi ble skilt». For det er en grunn til at vi var sammen. Det blir aldri borte.
 
Jahn Teigen høres ut som om han er født på ny.
 
- Jeg er litt på aftenbønn og sånne ting. Jeg takker.
 
- Hva takker du Gud for, Jahn?
 
- Jeg takker for Anita og Sara og moren min og for at jeg og mennesker klarer å være venner. Det høres forferdelig banalt ut, og det er banalt. Men det er da det blir sterkt. Jeg sier jeg har hatt gjenforening med alle. Nå er på en måte alle de på sidelinjen, og så er jeg alene igjen, sier Teigen.
 
- Jeg har våget å høre på meg selv. Jeg har vært en del alene...etter eget valg. Jeg har fått tid til å tenke. Det har vært utrolig fint for meg. Julaften og 1. juledag dro jeg ned på KFUM-huset for uteliggere og narkomane. Fantastisk. Og så sitter jeg hjemme alene på nyttårsaften. Da jeg var yngre, var det stas med jul og nyttårsaften. Nå liker jeg å sitte alene og tenke.
 
- Er du blitt en ensom ulv?
 
- Det er det mange som lurer på når jeg sitter i kroken på Bar 1. «Du ser så ensom ut, Teigen». Jeg er ikke det. Og så kommer det mange folk bort og griner, de sier så mye til meg at det er helt utrolig. Nei, så jeg er ikke ensom. Og ikke ulv. Men mye alene. Jeg går stort sett med briller, for ikke å møte blikk. For de kommer fra alle kanter, fra jeg går ut av døren min.
 
- Kjenner vi deg, Jahn?
 
- Det er ingen som kjenner meg.
 
- Nei?
 
- Det nærmeste er Sara og Anita og moren min, folk som er inni der...
 
Han peker på hjertet sitt.
 
- Hvordan går det med kjærligheten?
 
- Jeg tror det går veldig bra med kjærligheten Men...det har ikke noe med livet mitt å gjøre akkurat nå. Du kan finne en vei slik at det ikke blir så lett å finne noen...
 
- Akkurat.
 
- Det er rart...tenk deg kjærligheten jeg får av folk, da. Helt fantastisk. Jeg, en liten kvisete gutt fra Tønsberg. Sønn av frisørmester Teigen, liksom. Jeg har vært gift. Og jeg hadde en annen, en kjæreste. Vi skulle gifte oss, hun het Ingrid, var fra Tvedestrand. Men det ble avlyst. Det endte med at hun dro til Italia og giftet seg, fikk to-tre barn og sånn.
 
Teigens stemme er sår. Over ti år siden nå. Siden den da 24 år gamle kjæresten reiste sin vei.
 
- Ja, men jeg har vært og besøkt dem og...Jeg beholder bånd, jeg, til folk jeg har hatt gode ting med. Men jeg tror rett og slett at hun ikke orket mer. De ringte fra mediene hele tiden. Det er ikke gøy å være gift med en sånn fyr som meg. Stakkars det mennesket som er sammen med Jahn Teigen. Men, greit, jeg har datteren min, musikken min og tankene mine. Ikke det at jeg er så egosentrisk at jeg ikke trenger noen... For det gjør jeg kanskje mest av alle...
 
Det er 20 år siden nå. Februar 1984. 500 mennesker sto og ventet. I Rådhuset hadde de lagt ned arbeidet. De ansatte hang ut av vinduene. Politimenn voktet dørene.
 
Bilen kom, en sort, lang Cadillac, med norsk flagg drapert med silkebånd. Jahn Teigen steg ut, han hadde solbriller og smoking, bruden Anita Skorgan lys pels med tusenfryd i buketten. Det blitzet. Ordfører Albert Nordengen kom med favnen full av tulipaner og mimosa. Jahn kysset Anita. De sa ja. Til slutt kom de gående arm i arm, under et regn av risgryn.
 
- Det var sinnssykt. Sara ble født et halvt år etterpå. Det var kokko. Folk bød hundre tusen for bilder av datteren vår. Da fant i hvert fall Anita ut at «nå er det nok».
 
Og så sa de adjø. De var igjennom en opprivende skilsmisse, de kunne attpåtil lese om den hver dag i avisen, men gikk på scenen sammen hver kveld, i operaen «La Bohème».
 
- Det ble jo historien der også... Hun tok en annen...enn meg.
 
Anita spiller piano på fire av låtene på den nye platen. Et bilde av deres felles datter Sara lyser fra mobildisplayet til Jahn nå.
 
- Det har stått i Se og Hør at jeg har blitt syk og personlig kristen. Og rykter sier at jeg selger narkotika...
 
Teigen ler. Skjærer en grimase. Det er etter fem timer Teigen stopper opp og sier:
 
- Når vi sitter her. Kan jeg spørre om en ting...?
 
- Ja.
 
- Jeg er mett og glad. Men jeg trenger en liten pause... Og jeg har jeg fått et tilbud fra et ukeblad igjen. Karnevalet i Rio. Jeg som aldri har vært i Brasil før. Spørsmålet er: Skal jeg slå til?
 
- Hvorfor ikke, Jahn?
 
- Det hadde jo vært jævlig hyggelig da. Kanskje trenger jeg det nå. Men først, i kveld, skal jeg ut og drikke en øl på en bar. For meg selv.