VG Nett - Quicklinks

218.000 plater og ytterligere 20.000 på iTunes.

Førsteplass på VG-lista selv i sin attende uke, utsolgte Oslo Spektrum i fleng og årets mest etterspurte event-kamerater; Espen Lind, Alejandro Fuentes, Kurt Nilsen og Askil Holm kan utbryte halleluja-rop hele veien til banken etter et eventyrlig år, som først og fremst skyldes en svartkledd amerikansk melankoliker ved navn Leonard Cohen.

Sjekk gutta på VG-lista!

Med den oppsiktsvekkende staminaen som guttas «Hallelujah Live»-plate har vist de siste månedene, kan salget lett opprettholdes helt frem til jul. Halleluja kan dominere iallfall halve jula, selv uten en DVD, som de fleste nå går og venter på. Det har halleluja-leiren imidlertid avvist, selv om det eksisterer film- og lydopptak av de nye gitarkameratenes konserter.

Man kan si hva man vil om denne sammensatte kvartetten som i utgangspunktet egentlig bare skulle spille på ett eneste julebord, men de har bevist - i platebransjens aller tyngste stund - at det fremdeles går an å selge drøssevis av plater. 240000 er et salgstall som burde sende lysglimt inn i lillehjernen selv til de verste bransjepessimistene. I 2006 er det faktisk tilnærmet sensasjonelt.

De velklingende harmoniene til de nye gitarkameratene skal selvfølgelig ha all ære for suksessen, men det er ingen tvil om at låten er velvalgt. Det er mange etter Cohen som har endt opp med å stå «before the Lord of Song with nothing on my tongue but Hallelujah». Likevel er det ikke versjonen til den tørre, svartironiske humoristen Cohen som er utgangspunktet for sangens nye og voldsomme oppmerksomhet - det er den inderlige, lyse og ekstatiske versjonen som Jeff Buckley udødeliggjorde.

Intensiteten blir en helt annen med Buckley, slik det også ble med en annen englestemme seint på natta i Hallen på Quart i sommer, Rufus Wainwright. Begge hadde evnen til å gjøre «Hallelujah» til sine egne låter, hvilket er noe av poenget når man først skal fremføre en coverlåt. I Jeff Buckleys tilfelle fikk den et helt eget liv etter at han selv så tragisk døde. Han presterte å gjøre «Hallelujah» bedre enn Cohen selv. Jeg vet det, for jeg har sett dem begge. Den 9. september for tolv år siden intervjuet jeg Jeff Buckley før konserten hans på Cruise Cafe i Oslo. Han var tydelig utilpass på spørsmål om coverlåtene sine - han har også en halsbrekkende versjon av Van Morrisons «The Way Young Lovers Do» (sjekk «Live At Sin-É»!). «Hvorfor spør ingen om mine egne låter i stedet?» mumlet han, før han serverte essensen i sin egen tolkning - og trolig for hele sitt liv.

«Jeg finner meg selv i «Hallelujah». Ingen sang har en mer bitter smak av ekstase - samtidig en klar skygge av glede under uendelig sorg.»

Denne intensiteten, denne kompromissløsheten og tilstedeværelsen i tolkningen er lett gjenkjennelig hos Jeff Buckleys fremste åndsfrende i det nye årtusenet så langt, Damien Rice, som på «Delicate» fra debuten «o» for tre år siden var tindrende klar:

«Why do you sing Hallelujah, if it means nothing to ya?»

Det betyr mye for mange nå, også takket være fire norske halleluja-kamerater.