- Lars Vaular med årets norske album

Årets kritikerfavoritt i VG har merket et klart skille i karrieren han har holdt gående siden en vinylutgivelse med bandet Freakshow i 2003.

- Jeg vet liksom ikke hvem målgruppen er lenger. Det er alt fra treåringer som danser til «Rett opp og ned» på YouTube, til 50-60-åringer som kommer på konsertene mine, sier Vaular, som har hatt «et sted mellom 150 og 200» opptredener i løpet av året.

Les også:Dette er de beste norske låtene

Han synes kudosen fra VG er «veldig kjekk».

- Det er kult å bli satt pris på. For meg har platen endret betydning - den lever sitt eget liv nå. De fleste tingene jeg lager er rare, men av og til faller de ned på den riktige siden av «rart» og appellerer til veldig mange, mener Vaular.

Les VGs anmeldelse av «Helt om dagen, helt om natten» her

Hans forrige soloplate lå én uke på VG-lista, på 18. plass. Hans nye gjorde det litt annerledes - den nådde tredjeplass og ble liggende på Topp 40 i 18 uker.

- Tallene lyver ikke, så dette er kjempefett, sier Vaular, som var nominert til Spellemann for 2009, og våger ikke å spekulere i hvilke sjanser han har i den kommende Spellemann-utdelingen.

- Jeg håper på å bli nominert i alle fall. Nå skal jeg fokusere på å lage mer musikk, slik at det blir en ny plate neste år.

Hvilket norske album mener du er det beste i 2010?Bli tilhenger av Rampelys på Facebook og si din mening.

Her er albumene VGs anmeldere mente var best i 2010

1. Lars Vaular - «Helt om natten, helt om dagen»
Den fortsatt unge, men like fullt erfarne Vaular greide i år å gjøre «bergensrap» til et nasjonalt anliggende for første gang i musikkhistorien. Albumet hans er et stort kunstnerisk gjennombrudd, levert med en blendende selvsikkerhet over en rekke stilarter som alle til syvende og sist hører hjemme under hip hop-paraplyen.

Foto:

Blant disse en djerv flørt med klubbmusikk som ga ham den forløsende kjempehiten «Rett opp og ned», samt låtens onde tvilling «Gi meg noe bass» som VGs anmelder ga Vaular trekk i karakter for ikke å ta med på albumet. (En tabbe som ble rettet opp utpå sommeren. Nå er bassen på plass.)

«Helt om natten, helt om dagen» byr også på noe såpass sjeldent som en rapper som er tøff uten å tøffe seg, og som viser sårbarhet uten at det blir verken klamt eller patetisk. Snarere er det poetisk, og toppet med treffsikre mitraljøselinjer som «Eg og deg har ikkje samme sammensetning/Ikkje si navnet mitt og ditt i samme setning».

Platen har i tillegg vist seg å ha lang levetid; syv måneder etter utgivelsen har den fortsatt en fersk hit gående på radioen («En eneste»), og snart kommer en utvidet utgave av «Supermaria» - en av albumets flere perler på under to minutters spilletid.

Hvilket styrker oss i troen på at dette er det rette albumet å utpeke som det viktigste norske i 2010.

2. Motorpsycho - «Heavy Metal Fruit»
Bent og Snah - nå med Kenneth Kapstad bak trommene - har holdt det gående i tyve år, men er stadig helt på hugget når det gjelder å lage kvalitative album. «Heavy Metal Fruit» er deres 14. album og bærer alle klassiske Motorpsycho-tegn - ren og skjær poplykke med vestkystharmonier i sømløs forankring med lange, hypnotiske progpartier. Motorpsycho kronet sitt jubileumsår med en legendarisk gjennomgang av «Timothy's Monster» (1994) under Øyafestivalen i Oslo i august.

3. Kvelertak - «Kvelertak»
Det var en usedvanlig het «hype»-feber knyttet til dette stavangerbandets debut, og det var ikke rart i det hele tatt. Ikke siden Turboneger hadde et band fått både metal, punk, hardcore og klassisk hardrock til å henge så godt i hop, og Kvelertak gjorde det til og med på norsk. Deres fengende brutalrocking til skrikende besvergelser med vikingblodsmak i kjeften favner så bredt at hardrockentusiaster over hele Europa og endog USA hyller dem som helter, og vi har ingen problemer med å gjøre det samme.

4. Odd Nordstoga - «November»
Alle snakker om den norske melankolien, men fint få evner å benytte den til noe annet enn sutring. Odd Nordstogas «November» gjør årets mest miserable måned magisk, på et album som vanskelig kunne ha vært «norskere». Nordstoga er alvorligere nå, men den tenksomme visepopen hans er fortsatt innbydende, flott ivaretatt av Kåre Vestrheims varme produksjon. Å hjelpe til å gjøre den norske høsten og vinteren levelig er et anselig stykke arbeid.

5. Susanne Sundfør - «The Brothel»
I 2007 var Sundfør på alles lepper etter strålende konserter under by:Larm og et svært godt mottatt debutalbum som førte til Spellemannpris som Årets Kvinnelige Artist. På årets oppfølger, produsert av Lars Horntveth fra Jaga Jazzist, tok hun et stort sprang til siden og ned i menneskesinnets dypeste irrganger. «The Brothel» er en voldsom og ambisiøs plate som knapt har sin like i norsk musikkhistorie. «Som om Ingmar Bergman skrev tekster for Radiohead», mente VGs anmelder.

6. Karpe Diem - «Aldri solgt en løgn»
Chirag og Magdi var etablerte som hitleverandører; på sin tredje plate gjorde de det klart at de også kan levere helstøpte langspillere. Albumet tar oppgjør med duoens «snille gutter»-stempel, og har i seg et alvor som kretser innom både religion, familie og kjærlighet. Karpes ervervede livsvisdom har gitt dem mer dybde, og samtidig har de ikke mistet et fnugg av sine egenskaper som popsnekkere, noe som sørget for at «Aldri solgt en løgn» ble historisk - det første norske rapalbumet som gikk helt til topps på VG-lista.

7. Röyksopp - «Senior»
Fjorårets «Junior»s «søsteralbum» fikk til dels hard medfart i norsk presse. Riktignok ikke i VG, som ga «Senior» terningkast fem. Det enkelte anmeldere muligens overså - eller «overhørte» - er hvordan denne instrumentalmusikken avdekker seg og vokser over tid. «Senior» belønner gjentatte lyttinger. Når den først blir sittende i deg, blir den der for godt. Læremesteren Jean Michel Jarre, som fikk dem til å varme opp for ham på Akershus festning i høst, må være både stolt av og sjalu på dem. For Röyksopp overtreffer franskmannen lett.

8. Shining - «Blackjazz»
Jørgen Munkeby hadde en klar visjon med den nye Shining-platen, hvilket var å lage noe folk aldri hadde hørt før. Sjelden har noen lykkes så godt i et slikt oppdrag. Sterkt inspirert av et tidligere samarbeid med svartmetallerne i Enslaved, tilførte Munkeby sitt bands mer eksperimentelle jazzuttrykk et og annet element fra black metal - derav platens tittel. Resultatet var mørkt, heseblesende og intenst dynamisk. Ikke alle satte pris på det - Shining ble buet ut da de varmet opp for a-ha på Ullevaal stadion i sommer. a-ha selv forærte Shining en million kroner i stipend.

9. Hellbillies - «Leite etter lykka»
Hele Musikk-Norge pustet lettet ut da det ble kjent at Aslag Haugen ville komme tilbake etter nakkebruddet i fjor sommer, både på scenen og som vokalist for folkekjære Hellbillies. Hallingdølene svarte med et album som ikke står tilbake for noe tidligere i Hellbillies-historien, kanskje bare med enda større variasjon enn tidligere. Fra Stones-riff i «Sjuk» til den vare duetten med Benedicte Narum i «Du er den». Dette er ekte, solid Hellbillies-vare.

10. Kråkesølv - «Bomtur til jorda»
Som ferske og kritikerroste debutanter i 2009 var det stilt store forventninger til årets oppfølger fra bodøgjengen. Singelen med det flotte navnet «Nordavind mot varme kinn» holdt imidlertid det den lovet - resten av platen var en naturlig fortsettelse av den flotte dialekt-indien fra debuten «Trådnøsting». Innen sin sjanger har det aldri tidligere vært naturlig å skrive hverken på dialekt eller på norsk - Kråkesølv skriver imidlertid også gode tekster på dialekt.

LES FLERE NYHETER PÅ RAMPELYSFORSIDEN