Renaa: Restauranten

Det blir knapt bedre

Restaurant Renaa i Stavanger serverer eventyrlig god mat og drikke i behagelige omgivelser. Om det er dyrt? Blant de dyreste. Er det verd det? Det er verdt hele turen.

Valuta for pengene: Dette er dyrt, men så blir det også knapt bedre enn dette. Nå finnes det jo mye å oppleve i Stavanger, enten det er domkirken man vil se, hermetikkmuseet, det merkbart påkostede oljemuseet eller det flunkende nye, fullkomne konserthuset. Det er heller ikke langt mellom luksusforretningene. Å si at Stavanger oser av velstand er ingen overdrivelse. Det er vel egentlig «oljå» det oser av, som har løftet byen langt over nivået fra de forrige velmaktsdagene på 1800-tallet.

Utvilsomt er Stavanger en sterk matby i norsk sammenheng, kanskje selve mathovedstaden, med Gastronomisk Institutt, Gladmatfestivalen og det hele i sin midte. Også dette har en del med «oljå» å gjøre, denne vestlandske mirakeleliksir som fyller vårt næringsliv og våre pensjonsfond. Den skaper også kundegrunnlaget for de virkelig ambisiøse restaurantene, og dem er det flere av her. En av dem er altså Renaa. Og la det være sagt med en gang: Det er vanskelig å forestille seg et bedre måltid i norsk sammenheng. Fra vi satte oss til vi vaklet hjem, én åtteretters meny og fire timer senere, hadde vi badet i kulinariske mesterytelser og perfekte vinvalg. Allerede de elegante ganefornøyelsene bar bud om toppnivå. Tomatskum hvilende på en mozarellasorbé, sammen med en kald suppe på friske, grønne erter, hensatte oss i en dyp smaksmeditasjon ved sin nyoppfinnelse av en insalata caprese, der den intense, dype smaken av erter fikk spille den grønne rollen som ellers ivaretas av basilikum. Så bar det av gårde med en rå rekesalat svøpt i løvtynne flak av gulrot, samt kløversyre til, der en Saint-Bris fra Chablis, Clotilde Davenne (2010) ga et fint løft.

Deretter tok det helt av da et av kveldens virkelige mesterstykker kom, en komposisjon av taske- og strandkrabbe hvilende på saltbakt selleri, med en østersemulsjon, havsalat og blad av noe som ikke kan ha vært annet enn mertensia maritima, en type hestetunge, en strandvekst med den enestående egenskap at den smaker helt som østers. En muscadet med hint av jod satt som et skudd til.

Vi hadde allerede begynt å sukke av fryd, men vår dedikerte, franske servitør skjøttet sin oppgave med en yppersteprests dype alvor. Et smil er selvsagt aldri av veien, men religiøs inderlighet kan også være gangbart her på Det mørke fastland. Iallfall når vi taler om et måltid som på alle vis er en messe verdt. Bare av og til, som når vi roste et spesielt moment eller en finesse ved en av kombinasjonene, gled et blygt drag av lykke hastig over det bleke ansiktet hans. Vi har sett dette alvoret før. Vi har sett det på de store og legendariske steder i - for eksempel Frankrike, der mat er religion, restauranten en kirke, personalet presteskap og inspektørene fra Guide Michelin er Den hellige ånd som av og til stiger ned for å fullføre nattverdsmirakelet. Jeg vet ikke om Michelins inspektører egentlig er ofte nok i Stavanger.

Gjennom vinduer synes det samme fokus i kjøkkenet, litt etter hvor man sitter i restauranten, som har tre kjellersaler, med forskjellig preg og forskjellig bordstørrelse, slik at store representasjonsmiddager ikke overkjører de mer intime seansene. I vår salong var både vi og det nesten nifst forelskede paret ved nabobordet omgitt av velsignet, ustresset fred og oss selv. Det ble en helt meditativ opplevelse der i kjellerdypet. Åtte retter og annet gøy fikk vi, og å ramse opp alle lar seg ikke gjøre. Men jeg kan ikke unngå å nevne kantareller og løyrom fra Kalix som bakgrunn for et perfekt posjert egg, overhelt med en fløyelsmyk soppsuppe. En røykpreget mersault fra Burgund satt på ny som et skudd. Eller hva med piggvar i en dristig manioksaus, sammen med løkvarianter og løvtynn crudité av blomkål? Dristig fordi det er mye stivelse i maniok. Her holdt alt høy temperatur slik at sausen holdt seg flytende til piggvaren, med en pepret touch av karse i søtheten, var fortært.

En stram grønn Veltliner fra Wachau, sågar med antroposofisk demeter-merking, fulgte denne nydelige retten, og nå var det blitt mye hvitt på drikkesiden. Men måltidet hadde balanse og fylde, samt den riktige pauseringen, som sammen med den velgjørende roen i vår avdeling gjorde at alt fikk falle på plass lik bitene i et puslespill som legger seg selv. Innimellom ser man på steder med høyt nivå hvordan mesterlige enkeltytelser og kombinasjoner med drikke allikevel ikke fører sammen til en helhet. Det skjedde ikke her. Chef og tidligere verdensmester Sven Erik Renaas måltid hang sammen i alle retninger.

Jærlam med bondebønner, sennepskorn og noen gnocchi lette som ederdun var siste post blant hovedrettene for meg. Deretter andelever med beter, rødbetmarengs og sjy av moreller, som laget noen helt trolske overtoner i munnen, sammen med en Graacher Himmelreich (intet mindre), en Riesling Spätlese fra Mosel. Så fulgte Norges beste ost, Munkeby, laget av tause trappistmunker fra Levanger, og til dette morsomt og godt nok et belgisk trappistøl. Deretter desserter, stadig i det spøkefulle hjørne, «eggs and toast» med et imitert egg av tykkmelk (hviten) og tindved (plommen), servert i eggeskall og en bit av armen til en arm ridder. Derpå overraskelsesdessert der overraskelsen var innhyllet i sukkerspinn.

Selve regningen, da den var avslørt, bød ikke på noen overraskelse. Full pakke med vin, kaffe og avec kommer på rundt 2500 pr. matmons. Regn dertil driks. Et måltid her lar seg nok gjøre noe billigere med sesongmenyen (kr. 795 + drikke), men dyrt blir det uansett. For dyrt? Neppe for dem som representerer «oljå» på høyt plan. Men heller ikke for foodies, de spesielt matinteresserte, som gjerne har en egen sparekonto avsatt til slike opplevelser. Ei heller for det nifst forelskede paret ved nabobordet, som, i likhet med oss, tumlet lykkelige ut i natten etter å ha fått livet forgylt av et av de beste måltider du kan spise i Stavanger og i Norge.

Anmeldelsen er skrevet av Erik Fosnes Hansen. Han er forfatter og har nådd et stort publikum ute og hjemme. Han er også matentusiast, og har skrevet en kokebok.

Restaurantguiden er en oversikt over de restauranter, kafeer og spisesteder der VG har vært gjest. Terningkastet er VGs dom - en samlet vurdering av stedets tilbud.