Queens Grill

Ved dronningens bord

Selv med hummer og iransk kaviar på menyen er det mørke skyer over horisonten i spisesalen på første klasse.

En transatlantisk krysning er en gjenlevning etter en tid som nesten er borte. Storslåtte skip med enorme klasseskiller var en gang den eneste måten å ta seg til landet langt der borte. Kan et slikt flytende symbol på alt som er overdådig imponere den dag i dag? Vi sitter på beste plass i topprestauranten Queens Grill på verdens eneste gjenværende transatlantiske passasjerskip. Hundre år har passert siden Titanic forliste knappe 60 nautiske mil unna oss, men det virker som om tiden har stått stille her inne.

Rommet er dekorert i en slags oppdatert utgave av art deco med storslått treverk og blankpusset metall. Ved stivpressede duker sitter feststemte mennesker pyntet til trengsel i smoking og lange aftenkjoler. Det er ikke vanskelig å forestille seg den arrogante sveitseren på nabobordet bestikke en dekksgutt for å komme foran i køen til livbåtene hvis uhellet skulle være ute.

Menyen settes opp daglig og består av forretter, salater, supper, hovedretter og desserter. I tillegg finnes en stor à la carte meny som ligger i bakgrunnen og skvulper. Ingen av de to menyene er særlig nytenkende selv om den ene av de tilsynelatende ble til i går kveld på kokkens kontor. Rettene er nesten like gamle som det engelske ekteparet ved bordet ved vinduet. Bestiller du hummer thermidor eller duck a l'orange dukker de opp ved bordet akkurat slik Escoffier selv ville presentert dem. Og hva med en Waldorf salat til forrett og bananas foster til dessert. Det er selvsagt ikke uvanlig å møte på moderne tolkninger av disse klassikerne. Men her har altså tiden stått helt stille.

Det eneste som er oppdatert er at det har sneket seg inn en slags nymotens angst for smak generelt og salt spesielt. Jeg kan ikke huske at disse rettene var så smakløse når jeg som liten gutt fikk være med far på restaurant. Maten er intetsigende og mangler de ytterpunkter og den opplevelsen som salt, sukker og syre gir en ellers flat og monoton forestilling. Den kommer også gjennomgående altfor fort til bordet og mye er åpenbart laget klart på forhånd. Jeg har forståelse for at det er mange mennesker som skal ha mat i løpet av en kveld. Resultatet er at organiseringen og logistikken er det som er synlig på tallerken. Altså ikke håndverket eller lidenskapen.

Servicen blir derfor kveldens høydepunkt. Her finnes servitører i alle fasonger. Vi har minst fire i vår lille del av restauranten som ikke kan bestå av mer enn 8 bord. I tillegg deler vi på en vinkelner som er overraskende kunnskapsrik. Visst kan servicen være vel rakrygget og i overkant formell for neste generasjons restaurantgjester, men her glimter også servitørenes tapte kunst. Ikke flambering ved bordet og nøyaktig oppskjæring av biff Wellington, men kunsten å lytte. Det å se hver eneste gjest og notere seg bak øret hva vi snakket om sist slik at samtalen går som blant to gamle bekjente. Våre erfarne servitører balanserer hårfint et deilig sted mellom alltid til stede og ingen-fred-å-få. En ferdighet som er usedvanlig vanskelig å tilegne seg.

Derfor er det enda mer skuffende at maten ikke leverer slik vi skulle ønske. Det er lenge siden jeg bestilte hummer for å bli lunken i munnen. De fantastiske, og i flere tilfeller ekstravagante råvarene får ikke nok kjærlighet. Nykverningen av pepper ved bordet, som er tenkt som en gimmik og et element av show, ender opp som en dyd av nødvendighet for å sette smakene i gang. Dermed visner råvarene stille bort slik tidligere stamgjester alt har gjort. For i det hele tatt å få et sete i denne restauranten tre etasjer over allmuen må du ut med over 45000 kroner. Da er riktignok reisen til Amerika i nydelig lugar og alle måltider for to inkludert i syv dager. Det eneste som koster deg ekstra er drikkevarene. Det er så mange penger at jeg gjerne vil overveldes. Du kan riktignok få akkurat det du peker på så lenge det ikke er nyere enn 1973.

Ingrediensene i seg selv er nok til redde en skapelig karakter, og fremragende service løfter det enda et hakk. Men en roterende ukesmeny laget før forgjengeren la fra kai for første gang i 1936 er ikke lenger godt nok til å blåse denne restaurantkritikeren over rekka.

Anmeldelsen er skrevet av Andre Blomberg-Nygård- Han har bakgrunn som kokk og vinkelner, og har vært både hotelldirektør og restauranteier. I dag er han restaurantsjef ved Refsnes Gods på Jeløy.

Restaurantguiden er en oversikt over de restauranter, kafeer og spisesteder der VG har vært gjest. Terningkastet er VGs dom - en samlet vurdering av stedets tilbud.