Lofoten Fiskerestaurant

Ikke akkurat Lofoten

Jeg vil så gjerne elske Lofoten Fiskerestaurant. Både for sin fantastiske beliggenhet og for sitt strålende navnevalg.

Jeg lengter etter å kunne dele ut en toppkarakter til Fursetgruppens opprinnelige restaurant. Som en hyllest til alt det de har gitt Oslo av konsepter og nytenkning. Lofoten Fiskerestaurant har lenge vært på kartet. Det kartet som inneholder de restauranter som kollega Fosnes Hansen og jeg har i kikkerten. Et nærmest mytisk skattekart som holdes tett til brystet og kjærlig stelles som den enhjørningen det er. Rett som det er kommer nye restauranter til og skyver Lofoten lenger sør på listen. Det føles så trygt og sikkert. Det er lett å tenke at Lofoten alltid kommer til å være der, så den tar vi senere. Denne fine sommerkvelden er endelig tiden inne. Jeg har tatt med meg en utlending for å kunne se hans barnslige glede når den ene strålende norske råvaren etter den andre viser seg fra sin beste side i vakker Aker Brygge-sol. Alt mens han lar seg forbløffe over våre vakre kvinner, like unike som våre råvarer. Nå blir det ikke helt slik jeg hadde tenkt her ute på den overbygde uteserveringen fritt for sollys. Vi sitter innpakket blant italienere, tyskere og spanjoler, og freidige blondiner fra beste vestkant er det dessverre langt imellom.

Menyen er dominert av fisk og skalldyr i mange utførelser. Trendfisken lysing er selvsagt å finne blant både laks og hval. En dagens fem-retter kan reduseres til tre, men ingen av rettene hørtes engasjerende ut. Spesielt vil jeg helst unngå tilsynelatende tunge supper tidlig i august. Levende hummer fra tanken ved inngangen frister, men kiloprisen gjør ikke det. I det hele tatt er de ikke redde for å ta ut husleien i prisene. Vi bestiller ikke fiskesuppen, men for 185 kroner regner jeg med at den smaker. Flere av rettene som flyter forbi på vei til andre bord, bærer preg av en umodenhet og usikkerhet fra kjøkkenet. Jeg skulle ønske at man turte å holde seg til det rene og det enkle som vi er så glade i her hjemme. Ikke vet jeg om turistene tror at scampien fiskes ved brygga eller at pico de gallo og kimchi er gode gamle norske tradisjoner. Vi ender opp med det de kaller Porte Plateau lux. Selv om navnet ikke lyder særlig norsk, forventet vi likevel en oppdekking av lokale råvarer fra havet med hovedvekt på skalldyr. En luksuriøs en sådan.

Prisnivået er høyt og beliggenheten strålende, men utover det er det ikke mye som holder tritt med de beste fiskerestaurantene i byen. Servicen er tilfeldig og tidvis treg. Vi venter lenge på vårt festfat, og mineralvannet vi bestilte sammen med Champagnen dukker ikke opp før vi omsider får minnet vår innimellom blide svenske på den. Dampede blåskjell med meksikansk pico de gallo er delvis vellykket. En halv kanadisk hummer og en østers til hver får også ståkarakter. Disse tre er kveldens mest vellykkede.

Verre er det at resten av maten ligger langt bak konkurrentene i dette knivskarpe segmentet. Våre to sjøkreps er miserabelt melete, og når vi på oppfordring forteller vår servitør om det, hender ingenting. Jeg kunne likevel sett mellom fingrene på to store middelhavsreker, såkalte gambas, hvis de ikke var for mye stekt og for lite krydret. Scampi derimot er utilgivelig på dette nivået. Et miljøfiendtlig oppdrettsprodukt fra Asia har ingenting å gjøre på et skalldyrfat i Oslo. Resten av oppdekkingen består av veldig små, veldig tørre og veldig salte reker. Såkalte ferske reker. Et produkt som er langt dårligere enn store havreker som kokes og fryses om bord på store industritrålere.

Med priser og beliggenhet som utfordrer de beste, legges listen høyt. Vi betalte 2400 kroner for fire glass champagne, et skalldyrplateau lux, to hverdagslige desserter og høflig tips. Det er så vidt dyrere enn fjorårets krystallklare sekser på Solsiden. Kvaliteten er ikke i nærheten og servicen en helt annen. Lofoten faller for fristelsen og koker til sitt publikum. Svake tolkninger av meksikanske, peruanske og koreanske retter er ikke godt nok. Olivenbrød og olivenolje til rekene er nok ikke vanlig langs fiskevær i Lofoten, ikke tilfører det noe heller. Her får turistene det de finner seg i, ikke det de vil ha. Lytt heller til erfarne sjøfolk og stak ut en annen kurs.

Anmeldelsen er skrevet av Andre Blomberg-Nygård- Han har bakgrunn som kokk og vinkelner, og har vært både hotelldirektør og restauranteier. I dag er han restaurantsjef ved Refsnes Gods på Jeløy.

Restaurantguiden er en oversikt over de restauranter, kafeer og spisesteder der VG har vært gjest. Terningkastet er VGs dom - en samlet vurdering av stedets tilbud.