- En kamp hver dag for ikke å ty til kniven

ØNSKER ÅPENHET: Ina Cassandra Schjeldrup maner til åpenhet rundt selvskading. Foto: Francis Lundh

Fremtidsplaner har ikke alltid vært en selvfølge for jenta som virkelig har fått føling med det slite psykisk.

Etter innleggelse på psykiatrisk sykehus og flere år i terapi, ønsker hun åpenhet rundt psykiske lidelser og rundt fenomenet selvskading. Hun er selv et levende eksempel på at det finnes en vei ut av uføret.

- Jeg følte jeg fortjente det og straffet meg selv. Det fortsatte og fortsatte, det tok nesten over livet mitt til slutt, sier Schjelderup til VG Nett.

Tett på nett: Ekspert svarer på dine spørsmål om selvskading

Nye tall viser at selvskading er svært utbredt i Norge. Det finnes i snitt en selvskader i hver videregående skoleklasse ifølge professor Lars Mehlum. De fleste er jenter.

Schjelderup beskriver at hun hadde en selvdestruktiv adferd før hun fikk hjelp.

- Jeg bodde ved en park, og jeg likte å dra dit om kvelden når det var mørkt, for jeg håpet nesten at noen skulle drepe meg. Jeg ville ikke begå selvmord og bli oppfattet som egoistisk. Jeg orket ikke, men det var jo ingen som drepte meg heldigvis, sier Schjelderup i dag.

Krisehjelp til unge - klikk her

Ina Cassandra Schjelderups historie starter derimot tidligere enn i tenårene:

I ung alder fikk hun diagnosen dysleksi og hadde et sent utviklet talespråk. Hun fikk høre at hun snakket som en baby. Senere fikk hun også diagnosen dyskalkuli, som vil si at hun har naturlige problemer med tall og matematikk.

Positive tilbakemeldinger

Selv om hun hele tiden har beskrevet seg som svært sosial og utadvent, ble det etter hvert en belastning å føle at hun alltid var til bry, og at hun alltid var den som opptok ressurser i skolevesen og helsevesen.

- Da jeg gikk i andre klasse på videregående hadde jeg fjerdeklasseboken i matte, forklarer hun.

Problemer? Besøk sidetmedord.no

Når VG Nett møter henne fremstår Schjelderup som en svært oppegående, reflektert og velartikulert ung kvinne.

Hun har fått en rekke positive tilbakemeldinger etter at hun i høst fortalte historien i lokalavisen Ringerikes Blad, og kontaktet selv VG Nett med ønske om å spre kunnskap om denne type problemer ut til et bredere publikum.

- Jeg håper at det å prate om dette og å være ærlig, gjør at andre på min alder tør å snakke åpent om det, for det er så veldig viktig med åpenhet rundt dette. For at folk skal forstå må man prate om det, man kan ikke bare forvente at folk skal skjønne hva det er, sier hun.

Protokoll: Del dine erfaringer med VG Nett-leserne

- Mange har ikke fått hjelp

Lege Lene Dæhlen Selnes sier ifølge NTB at mange selvskadere aldri har fått noe hjelp med problemene.

- Omtrent halvparten av dem har aldri vært i kontakt med en psykolog eller fått annen form for hjelp. De mangler en god måte å uttrykke seg på, sier Selnes.

Også norske helsesøstre skal de siste årene ha satt et ekstra fokus på selvskading.

For Ina Cassandra Schelderup var selvskadingen ikke et rop om oppmerksomhet, men en form for avstraffelse.

- Jeg skjulte et veldig godt. Min psykiater visste ikke om det før jeg ble innlagt, sier Schjelderup.

- Gjemte kniver

Da hun kom på institusjonen prøvde de først å ta fra henne skarpe gjenstander.

- Da jeg kom inn tok de fra meg kniver, men jeg har aldri vært så flink til å gjemme kniver som da. Jeg fikk ikke ha strikkepinner en gang, det var såpass alvorlig. Til slutt sa de at det egentlig var bedre at jeg hadde en ren kniv. Det endte med at sa det var mitt ansvar, og at jeg selv måte stelle sårene, forteller Schjelderup.

Etter hvert ga behandlingen og samtaleterapi resultater.

- Jeg lærte metoder for å ikke skjære seg, men det er en kamp nesten hver dag for å ikke ty til en kniv igjen, det er tøft altså. Etter så mange år ... du merker det suget på en måte. Når man er røyker og ikke har røyk blir man mer røyksugen. På samme måte er det slik med meg når jeg har kniven der, sier hun.

For Ida Cassandra Schjelderup ser ting nå langt lysere ut enn de gjorde for bare et år siden.

Hun har vært utskrevet fra behandlingsinstitusjonen siden i sommer. På slutten ble hun tillitsvalgt for pasientene der.

Hun er fremdeles innom et par dager i uken, i tillegg til at hun jevnlig møter andre som er i samme situasjon som henne. Hun får oppfølging av en psykiatrisk sykepleier ukentlig, og begynner å se for seg muligheter til å gå på skole og få seg en familie.

- Jeg ønsker å få familie og har fremtidsplaner, men for ett år siden hadde jeg sagt at jeg hadde null planer, og orket ikke tenke tanken en gang. Det er først nå, jeg pratet med mamma om det på bussen i dag, at jeg savner litt det å være på skolen, sier Schjelderup med et smil.

Hun er svært opptatt av at åpenhet rundt psykiske lidelser også er noe som kommer inn i pensum på barne- og ungdomsskoler. Selv opplevde hun at få lærere og støttepersoner kunne noe om situasjonen hun befant seg i.

- Det er for lite informasjon, og vi hadde ikke en eneste time på skolen om psykisk helse. Det sier litt synes jeg. Jeg vil fortelle min historie og si at det er normalt å slite, det er ikke skummelt å si det høyt, det gir bare mer forståelse, sier Schjelderup.

Hun ønsker også å avmystifisere det å være innlagt på psykiatrisk sykehus.

- Det var veldig mye latter og vi hadde det veldig gøy også på en måte, men det var også veldig mange tøffe stunder. Man prater om følelsene og tankene sine hver eneste dag. Det å gå inn i seg selv hele tiden er veldig tøft. Mange forbinder psykiatriske sykehus med hvite vegger og sykehusdrakter. De ser tvangstrøyer og slikt på film, men det var ikke slik der jeg var. Det er mye glede, sier Schjelderup.

• Del på Facebook
• Legg til på Nettby
• Tips en venn

• Utskriftsvennlig versjon i samarbeid med: