Hovedinnhold

Kristine slet med spiseforstyrrelser i ti år:

– Var redd jeg aldri skulle bli frisk

<p>LEVER HER OG NÅ: Kristine Getz har innsett at sykdommen alltid vil være en del av henne. - Men den blir stadig en mindre del av identiteten min, sier hun.</p>

LEVER HER OG NÅ: Kristine Getz har innsett at sykdommen alltid vil være en del av henne. - Men den blir stadig en mindre del av identiteten min, sier hun.

Foto: Julie Harris
Kristine Getz (32) var like redd for å bli frisk som hun var for å forbli syk. Nå er hun takknemlig for alt sykdommen har lært henne.

– Tilfriskningsprosessen min satte i gang en form for identitetskrise. Jeg har satt store spørsmålstegn ved hva som pleide å motivere meg og innsett at alt jeg pleide å jage etter – det som typisk forbindes med «suksess» og et vellykket liv – ikke egentlig er viktig for meg. Ved å utforske egne verdier og hvem jeg er har jeg fylt denne tomheten. Jeg har også sluttet å sammenligne meg med andre mennesker, som har helt andre mål enn jeg. Det er denne prosessen jeg ønsker å dele, sier blogger Kristine Getz til VG. 

– I tillegg vil jeg vise at det er mulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse og leve et veldig godt liv. Fordi jeg nå fokuserer på alt som er viktig for meg – helt uavhengig av hva som er trendy eller hva andre fokuserer på – har hverdagen aldri føltes rikere eller mer meningsfylt.  

18 da det begynte

<p>TØFF TID: Det verste ved å være syk var ensomheten og følelsen av ikke å fortjene. – Det er først de siste tre årene jeg har levd med en følelse av å være meg selv igjen, sier Kristine.</p>

TØFF TID: Det verste ved å være syk var ensomheten og følelsen av ikke å fortjene. – Det er først de siste tre årene jeg har levd med en følelse av å være meg selv igjen, sier Kristine.

Foto: Julie Harris

Sykdommen utviklet seg gradvis fra hun var atten år.

– I retrospekt forstår jeg ikke hvordan jeg klarte å holde det gående så lenge på så lite. Ikke bare var jeg underernært, jeg var også ensom, skamfull og rigid. Det finnes selvsagt også fine minner, ti år er lang tid, men jeg levde med en grunnleggende følelse av ikke å fortjene alt det gode livet har å by på: vennskap, nærhet, hvile, næring

Enkelte uttrykte bekymring på et tidspunkt da hun selv følte at hun hadde «full kontroll» og var overbevist om at hun bare var veldig «sunn». Etter hvert ble konsekvensene av sykdommen såpass alvorlige at hun ikke fungerte normalt.

– Både kropp og sinn ga liksom etter og jeg klarte ikke fullføre studiene mine. De viktigste vendepunktene kom i form av møtet med en lege som diagnostiserte meg med anoreksi, boken «Sterk/Svak» av Finn Skårderud, psykiatrisk behandling og opprettelsen av en blogg med fokus på å bli frisk.

Tidligere i år opprettet hun en ny blogg hvor hun skriver:

Aldri har jeg vært mer redd for noe enn jeg var for å bli frisk fra anoreksien. Jeg har heller aldri kjempet hardere for noe. Og jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært i dag dersom jeg ikke hadde trosset frykten for å spise, hvile og behandle meg selv med respekt, omsorg og kjærlighet, skriver Kristine i innlegget «Hva er du redd for».

Les også:Kristine blogger seg frisk

Trenger mer kunnskap

Forsker Solfrid Bratland-Sanda har en deltidsstilling som forsker ved Modum Bad. Til daglig jobber hun ved Høgskolen i Telemark, som førsteamanuensis ved Institutt for idretts- og friluftslivsfag. I 2010 tok Bratland-Sanda en doktorgrad i spiseforstyrrelser.

– Jeg har blitt engasjert i disse lidelsene fordi jeg har sett hvilke konsekvenser det kan få for de som rammes, og fordi vi fortsatt trenger mer kunnskap om hvordan vi best kan forebygge spiseforstyrrelser og hjelpe de som rammes, sier Bratland-Sanda til VG.

Forskeren mener at mange har lett for å tro at en spiseforstyrrelse handler om maten.

– Det er en myte. Spiseforstyrrelsen handler om dårlig selvfølelse og det blir en måte å håndtere vonde og vanskelige følelser.

<p>FORSKER: Solfrid Bratland-Sanda har skrevet en doktorgrad om spiseforstyrrelser. – Jeg har blitt engasjert i disse lidelsene fordi jeg har sett hvilke konsekvenser det kan få for de som rammes.<br/></p>

FORSKER: Solfrid Bratland-Sanda har skrevet en doktorgrad om spiseforstyrrelser. – Jeg har blitt engasjert i disse lidelsene fordi jeg har sett hvilke konsekvenser det kan få for de som rammes.

Foto: Privat

Bratland-Sanda presiserer at det viktig å huske på at du ikke er alene og at det er mulig å bli frisk.

– Søk hjelp! Snakk med noen. Det kan enten være en lærer, helsesøster, fastlegen eller ressurspersoner i interesseorganisasjoner som ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser) eller IKS (interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser).

Hun tror det kan være mye trøst og hjelp for andre som sliter med spiseforstyrrelser å se at de ikke er alene.

– Åpenhet er med på å bryte ned tabuer og myter. Samtidig kan blogger som forherliger ekstreme trenings- og spiseregimer, og som fremstår som en oppskrift på hvordan få spiseforstyrrelser, virke destruktivt på allerede sårbare personer.

Klinisk erfaring og vitenskapelig dokumentasjon viser at personer som står trygt i seg selv tåler det massive trykket fra media og reklame bedre enn personer som er sårbare og har lav selvfølelse.

– Vi lever i et samfunn med et endimensjonalt kropp- og helsefokus, og et skjønnhetstyranni. For mange er det viktigere å ha en kropp som ser bra ut, enn en kropp som fungerer bra. Å være opptatt av å trene og spise sunt er ikke i seg selv feil, men jeg mener det blir feil når dette får utløp i et talltyranni som bare handler om gram og kilo, fettprosent og kalorier.

Redd for å leve «normalt»

Kristine var lenge redd for at hun aldri ville bli frisk. Ambivalensen var sterk og hun hadde flere tilbakefall underveis.

– Dette kan være vanskelig å forstå for en som ikke selv har hatt en spiseforstyrrelse, men jeg husker at jeg på et tidspunkt var like redd for å bli frisk som jeg var for å forbli syk.

Til tross for at hun visste at anoreksien ødela henne og ledet henne langt vekk fra det livet hun innerst inne ønsket å leve var hun samtidig redd for å leve «normalt».

– Det føltes voldsomt og skummelt å ta plass: føle, mene, ønske. Det verste ved å være syk var ensomheten og følelsen av ikke å fortjene. Jeg hørte liksom ikke til noe sted, verken i meg selv eller i verden. Det er først de siste tre årene jeg har levd med en følelse av å være meg selv igjen.

<p>IKKE ALENE: Det største vendepunktet kom da hun valgte å være åpen om sykdommen hun lenge skammet seg over. - Jeg innså at jeg ikke var alene, at syk ikke er ensbetydende med svak.<br/></p>

IKKE ALENE: Det største vendepunktet kom da hun valgte å være åpen om sykdommen hun lenge skammet seg over. - Jeg innså at jeg ikke var alene, at syk ikke er ensbetydende med svak.

Foto: Julie Harris

I et annet blogginnlegg skriver hun:

I all min iver etter å gjøre suksess, komme i mål og bare bli lykkelig, gikk jeg skikkelig på trynet. Jeg ble syk. Etter hvert også bitter, for jeg fulgte jo oppskriften! Og der, i grøfta som skiller den lysende stien fra den mørke, skamfulle underskogen, ble jeg liggende. Det skulle ta lang tid før jeg innså at det fantes alternativer.

Les også:Perfeksjonister blir lettere utbrent

Hjalp å være åpen

Bloggeren påstår hun aldri ville blitt frisk uten behandling. Likevel kom det største vendepunktet da hun valgte å være åpen om sykdommen hun lenge skammet seg over.

– Jeg innså at jeg ikke var alene, at syk ikke er ensbetydende med svak. I tillegg fikk menneskene rundt meg en bedre forståelse av anoreksien. Det er på ingen måte en livsstil eller ekstrem form for slankekur, men en alvorlig psykiatrisk diagnose som krever behandling, ofte medisinering og tett oppfølging av profesjonelle.

For Kristine har det også vært viktig å bli sint.

– Delvis på kroppshysteriet og perfeksjonspresset jeg vet setter direkte skadelige standarder for mange, men aller mest på sykdommen. Fremfor å utvikle meg og leve opp til det potensialet vi alle har som mennesker investerte jeg et helt tiår i å forsvinne, i å bli usynlig. Det er forferdelig trist, og det er ikke å leve.

Les også:Stadig flere tenåringer får antidepressiva

I tillegg fant hun en mening i å skrive.

– Jeg tror at det, å finne noe man brenner for, noe som er større og viktigere enn behovet for å gjøre seg selv liten, er viktig. Jeg vil mye heller sitte på en mykere rumpe foran et tastatur, enn jeg vil stramme den opp eller løpe fra meg selv på en tredemølle.

Getz mener at når man innser at man kan ha en viktig rolle i samfunnet er det lettere å se sykdommen som utelukkende destruktiv.

– Hva som driver oss er selvsagt individuelt, men jeg kjenner andre som har gått gjennom samme prosess som jeg som i dag har funnet mening i morsrollen, som fotograf, eller i jobben som helsesøster.

Les også:Kristin vant over spiseforstyrrelsen

Begynte å blogge

Etter mange år med skam og ensomhet trengte Kristine å føle en form for tilhørighet. Via hennes daværende blogg fikk hun motivasjon og støtte. Men etter hvert som hun ble friskere innså hun at hun måtte legge sykdommen bak seg.

<p>FORFATTER: For tre år siden ga Kristine ut boken: «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?». - Tilbakemeldingene har endret synet jeg har på livet mitt. I dag kjenner jeg en enorm takknemlighet for at det som var destruktivt kan brukes til noe fint og verdifullt.</p>

FORFATTER: For tre år siden ga Kristine ut boken: «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?». - Tilbakemeldingene har endret synet jeg har på livet mitt. I dag kjenner jeg en enorm takknemlighet for at det som var destruktivt kan brukes til noe fint og verdifullt.

Foto: Julie Harris

– Det føltes feil å starte dagen med å minne meg på at jeg pleide å være syk, det nyttet ikke å se fremover samtidig som jeg dvelte ved fortiden. Man kan si at bloggen fungerte som et trygt første skritt i riktig retning, men at den mistet sin funksjon etter hvert som jeg ble sterkere.

Samboeren Tias har vært hennes største og viktigste støttespiller.

– Det er vanskelig å beskrive hva han har betydd og hva han stadig betyr uten at det blir veldig klissete. Jeg har selvfølgelig vært redd for å miste ham, sykdommen tok innimellom enormt med plass, både i meg og i forholdet vårt. Heldigvis klarte jeg å sette oss først, og det har uten tvil vært min aller største motivasjon for å bli frisk. Et liv med Tias.

Les også:Anoreksi kan gi følelse av trygghet

Enormt takknemlig

For tre år siden ga Kristine ut boken: «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?». Det er det modigste hun har gjort. Da den kom ut følte hun seg ekstremt sårbar, nesten naken, men også ubeskrivelig sterk.

– Tilbakemeldingene har endret synet jeg har på livet mitt og på hva jeg velger å fokusere på. Lenge følte jeg at årene med sykdom ble kastet bort, jeg har tenkt mye på alt jeg har gått glipp av, alt som kunne vært annerledes dersom jeg aldri ble syk. Men fordi jeg vet at historien min har motivert andre til å oppsøke behandling er jeg ikke lenger bitter. I dag kjenner jeg en enorm takknemlighet for at det som var destruktivt kan brukes til noe fint og verdifullt.

Les også:Sigurd (18) skjulte spiseforstyrrelsen

Basert på tilbakemeldingene Kristine får på boken sin har hun et inntrykk av at mange i dag lever med en tomhet. Enkelte grunnet sykdom, men mange også uten egentlig å forstå hvorfor.

– Utad er livet tilnærmet perfekt – flott karriere, flott mann, flotte barn, flott hus, flotte ferier – og likevel er det noe som mangler. Jeg tror det handler om at mange av oss ikke kjenner oss selv godt nok til å vite hva vi trenger. Vi tar det for gitt at det finnes en generell definisjon på hvordan et «godt» liv skal se ut. Jeg har innsett at det ikke gjør det.

Årene med sykdom har lært Kristine at livet er kort. Og at det ikke kan kontrolleres.

– Alle støter på utfordringer og går gjennom vanskelige perioder, det gjelder å sette pris på de gode. Jeg har også lært at som frisk er det helt opp til meg hvordan jeg velger å fylle dagene mine. Livet mitt i dag er veldig fint. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har funnet en ro og tilfredshet.

Les også:4 av 5 er friske av anoreksi

Tok et selvoppgjør

Fordi Kristine en periode identifiserte seg som «spiseforstyrret», en merkelapp hun ikke ønsket å leve med resten av livet, ble hun også tvunget til å ta et skikkelig oppgjør med hvem hun er og hva som egentlig er viktig for henne.

<p>HUNDEMAMMA: Kristine sammen med Drago (til venstre) og Ducky (til høyre) utenfor hjemmet sitt i Denver.<br/></p>

HUNDEMAMMA: Kristine sammen med Drago (til venstre) og Ducky (til høyre) utenfor hjemmet sitt i Denver.

Foto: Julie Harris

– De siste to-tre årene har jeg gått inn for å bli kjent med meg selv. Noe overrasket har jeg innsett at den personen jeg skammet meg over og lenge prøvde å flykte fra faktisk er en som fortjener både respekt og kjærlighet. Jeg har lært at gode ting ikke blomstrer i hardkjør og stress, at vi ikke kan pushe oss til et godt sted ved å være utålmodige og harde. Å spille mer på eget lag har egentlig endret hele livet mitt.

Les også:Professor: - Spiseforstyrrelser kan forebygges

Sykdommen har gjort Kristine mer ydmyk.

– Jeg tror jeg er mer takknemlig og empatisk enn jeg kanskje ville vært uten denne erfaringen. Da jeg var syk var jeg veldig selvsentrert og fokuserte nesten utelukkende på meg og mitt: mine treningsrutiner, min låromkrets, mine matregler. Det var en destruktiv form for egoisme, og jeg kan ikke beskrive hvor fint det er å fokusere på langt viktigere ting.

Tidligere trodde Kristine at lykke lå i prestasjoner, i å fremstå vellykket og suksessfull, få respekt fra andre mennesker.

– I dag handler det om å bruke dagene på det som føles meningsfylt, lytte til intuisjonen min, være snill mot meg selv og de jeg er glad i. Jeg ser ikke lenger på lykke som en «premie» man får for å gjøre alt «riktig», heller ikke som en form for eufori som liksom kicker inn når alt endelig faller på plass og livet endelig er «perfekt».

Les også:Tester ny behandling mot spiseforstyrrelser

Lykke dukker i dag opp som små blaff av sterk tilfredshet når Kristine gjør noe som føles meningsfylt. Når hun skriver noe og tenker: «her er jeg inne på noe!», når hun er sammen med hundene sine eller får en fin tilbakemelding på boken hun ga ut i 2012.

– Disse øyeblikkene kan ikke tvinges frem, jeg må ikke gjøre meg fortjent til dem og kan heller ikke tviholde på dem. Jeg ser på blaffene som en indikasjon på at jeg gjør noe som er riktig for meg, som om noen hvisker: «mer av dette!».

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Helse

Se neste 5 fra Helse