Hovedinnhold

Slik jobber de for å forstå dødsulykkene

VG var med Statens vegvesen på jobb da en 23-åring omkom i trafikken

TILBAKE: Noen dager etter ulykken er veivesenets ulykkesgruppe (UG) på befaring på ulykkesstedet utenfor Årnes. Terje Kristiansen, Rita Henriksen, Knut Olav Røang og Tom Wilson undersøker veien. Foto: Espen Sjølingstad Hoen
TILBAKE: Noen dager etter ulykken er veivesenets ulykkesgruppe (UG) på befaring på ulykkesstedet utenfor Årnes. Terje Kristiansen, Rita Henriksen, Knut Olav Røang og Tom Wilson undersøker veien. Foto: Espen Sjølingstad Hoen
ÅRNES/JESSHEIM/SØRUMSAND/OSLO (VG) Jobben deres er å analysere hver eneste ulykke med dødelig utgang i deres distrikt. Vri, vende, drøfte, diskutere og krangle om hver minste detalj.

Denne saken handler om:

Fakta

Dette skjer ved en ulykke:

  • Trafikkulykken varsles til nødetatene (politi/ brann/helse).
  • Politiet varsler deretter Statens vegvesen Vegtrafikksentralen.
  • Vegtrafikksentralen varsler så veivesenets beredskapsteam, som rykker ut til ulykkesstedet.
  • En av de første virkedagene etter dødsulykken reiser veivesenets ulykkesgruppe (UG) tilbake til ulykkesstedet for å foreta nye undersøkelser.
  • Etter at ulykkesgruppen har skrevet sin rapport, blir ulykken analysert og diskutert av en av de fem regionale ulykkesanalysegruppene i Norge (UAG).
  • UAG har kompetanse på kjøretøy, vei og trafikant. I tillegg er det en lege i teamet.
  • Statens vegvesen har i fem år gransket alle dødsulykker i veitrafikken. UAG skal fremskaffe kunnskap, peke på hovedproblemer og foreslå mulige tiltak som kan hindre at tilsvarende ulykker skjer igjen.
  • Resultatene av disse dybdeanalysene samles hvert år i en årsrapport.
  • Kilde: Statens vegvesen

Av Tore Ulabrand Johansen , Andreas Arnseth , Espen Sjølingstad Hoen (foto) og Krister Sørbø (foto).
Dette er historien om en trafikkulykke. En historie som helst aldri burde vært skrevet.

23-åringen som omkom ved Årnes er for lengst begravd. Tilbake sitter familie og venner i dyp sorg. Et barn har mistet sin far, en mor sin elskede sønn, en søster en kjær bror. To små barn får aldri se onkelen sin igjen.

Lokalavisenes reportasje fra ulykkesstedet er kanskje glemt av mange. Sporene av det som skjedde er visket bort av vær og vind. På ulykkesveien glir bilene frem og tilbake. Forbi trestammen, rundt svingen, opp og ned den lille bakken der den unge mannen endte sitt liv.

Men det er noen som meget vel husker det som skjedde, noen som har som oppgave ikke å glemme.

Ulykkesteamene til Statens vegvesen gransker hver eneste dødsulykke på norske veier, trekker ut erfaringer og bruker dem så langt det er mulig for å unngå at nye ulykker skjer.

Det er en krevende oppgave. Bare i Statens vegvesens Region øst, som denne historien er hentet fra, ble 65 personer drept i trafikken i 2009. Den omfatter fylkene Oppland, Hedmark, Akershus, Oslo og Østfold.

ULYKKEN: Det er natt til søndag 17. oktober. Vennegjengen på fire har hatt en fin kveld på byen. Oktoberfestivalen i Årnes sentrum på Romerike har sørget for at det har vært mye liv og røre på tettstedet.

Ved 03-tiden stenger de siste utestedene og de fire bestemmer seg for å reise hjem. 23-åringen setter seg bak rattet på sin grønne, 13 år gamle Citroën Xantia, til tross for at han ikke har gyldig førerkort. Han tar heller aldri på seg sikkerhetsbeltet.

En 28 år gammel mann, en tilfeldig bekjent, setter seg ved siden av, med beltet på. Bak sitter to unge kvinner, den ene er mor til 23-åringens sønn, den andre hennes 19 år gamle venninne. Begge med sikkerhetsbeltet på.

Bilen svinger ut av sentrum og inn på fylkesvei 175 mot Bjørkelangen. Det er stjerneklart, minus to grader, mørkt og tørt på veien. På en lang rett strekning gir 23-åringen gass og girer etter hvert opp i femte gir.

Så skjer alt veldig fort. I en liten oppoverbakke med en slak høyresving mister han kontrollen over bilen.

Den skrenser sidelengs over i feil kjørebane, holder seg på asfalten et stykke før den dundrer inn i en liten klynge med bjørketrær som vokser i veikanten.

Bilen treffer trærne ved midtstolpen. Airbagene foran blir utløst. Kreftene som er i sving er voldsomme, og karosseriet revner på midten. Tre av de fire sitter fastklemt inne i vraket.

Så blir alt stille. Klokken er 03.09.

Tre andre ungdommer ser hva som skjer, og løper til for å hjelpe. Synet som møter dem er grusomt. 28-åringen som satt ved siden av føreren har kommet seg ut av bilen og prøver å hjelpe sjåføren. Han ringer også etter ambulanse. En politipatrulje, som har brukt natten til å rydde opp i slagsmål og bråk i Årnes, er bare tre minutter unna.

Etter hvert som ambulanse, legehelikopter og brannvesen også kommer til stedet, blir det klart at den unge sjåføren er død.
Han omkom momentant i den kraftige kollisjonen. De to unge kvinnene er hardt skadet, og blir i all hast fraktet til Oslo universitetssykehus Ullevål med alvorlige skader. 28-åringen blir kjørt med ambulanse til Akershus universitetssykehus med lettere skader.

UNDERSØKER: Ulykkesgruppa til Statens Vegvesen undersøker ulykkesstedet for å finne årsaken til ulykken rett utenfor Årnes sentrum. Fra venstre Svein-Ove Romuld, Rita Irene Henriksen og Tom Wilson. Foto: Krister Sørbø
UNDERSØKER: Ulykkesgruppa til Statens Vegvesen undersøker ulykkesstedet for å finne årsaken til ulykken rett utenfor Årnes sentrum. Fra venstre Svein-Ove Romuld, Rita Irene Henriksen og Tom Wilson. Foto: Krister Sørbø


UTRYKNING: Hjemme i Oslo ligger Svein-Ove Romuld (46) og sover. Han er én av fem personer som utgjør beredskapsteamet til Statens vegvesens ulykkesgruppe (UG) ved Jessheim trafikkstasjon.

Klokken er 03.45 da han registrerer at telefonen på nattbordet ringer.

Beskjeden fra Vegtrafikksentralen er kort: «Melding om dødsulykke på fylkesvei 175 Nedre Hagavei i Årnes. Singelulykke, utforkjøring med personbil. Fire personer i bilen og én er omkommet.»

Romuld hopper ut av sengen, får på seg litt tøy og ringer kollegene Rita Irene Henriksen og Tom Wilson. Ikke lenge etter møtes de på Jessheim trafikkstasjon, henter bilen med undersøkelsesutstyret og kjører mot Årnes.

Det er kaldt, mørkt og ganske stille da de kommer frem. En politibil sperrer veien, blålysene flerrer gjennom nattemørket.
Veibanen er full av knust glass. Blodflekker på asfalten vitner om dramaet bare halvannen time tidligere.

Bilvraket står gapende åpent, vridd rundt klyngen med bjørketrær. Brannvesenet har klippet taket av bilen og lent det opp mot et gjerde. Et barnesete, en pakke bleier, en lekebil og noen barnesko ligger igjen i vraket. Tause vitner om at det er småbarnsforeldre som er rammet av en tragedie.

Veivesenets team blir orientert av politiet om hva som har skjedd, så begynner de å jobbe.

- Vi tar bilder av bilvraket før noe røres eller fjernes, slik at viktige detaljer kan gjenskapes senere. Så måler vi opp ulykkesstedet - både vrakets lengde og plassering. Veibredden og strekningen bilen har skrenset blir også dokumentert, forklarer Romuld, mens han strekker et gult målebånd tvers over veien.

Kollegaen Tom Wilson måler skrensesporene med et instrument med hjul.

- 85 meter, konkluderer han.

- Vi kommer hit. Vi måler, tegner en skisse og tar bilder.

Hensikten er blant annet å finne ut om forhold ved veien kan forklare hvorfor ulykken har skjedd, forklarer Romuld.

VOLDSOMME KREFTER: Tom Wilson og Svein-Ove Romuld følger en detaljert sjekkliste når de undersøker bilvraket. Bilen traff treklyngen ved midtstolpen, det svakeste punktet på alle biler. Foto: Krister Sørbø
VOLDSOMME KREFTER: Tom Wilson og Svein-Ove Romuld følger en detaljert sjekkliste når de undersøker bilvraket. Bilen traff treklyngen ved midtstolpen, det svakeste punktet på alle biler. Foto: Krister Sørbø


TØFFE OPPLEVELSER: Som regel er ulykkesstedet ryddet for ofre før han og kollegene kommer frem. Men ikke alltid. Derfor kan det være tøffe scener som møter dem. Det har skjedd mange ganger.

- Det er én av årsakene til at vi reiser ut i team. Tre personer oppdager mer enn én, og vi har flere å prate ut med etterpå, sier Romuld.

Fire timer etter ulykken blir bilvraket tauet inn på Jessheim trafikkstasjon.

Romuld og Wilson går i gang med å sjekke dekkene, om bremsene fungerer, om bilbeltene har vært på, om håndbrekket har vært i bruk, hvilket gir bilen sto i da den kolliderte og hva slags skader den er påført.

- Se her. Bilen er truffet ved midtstolpen, det svakeste punktet på alle biler. Det har ført til at karosseriet regelrett har revnet. Du kan se rett ned på bakken. Det er utrolige krefter i sving når det først smeller, viser Romuld.

I bakgrunnen sitter Rita Irene Henriksen og fyller ut «Melding om dødsulykke».

- Jeg noterer alt vi vet. Antall involverte personer, alder, temperatur, lysforhold, værforhold, legger inn bilder, kartreferanser og andre fakta. Men vi er veldig forsiktige med å anslå kjøretøyets hastighet, forklarer hun.

I løpet av et døgn vil denne meldingen finne veien helt opp til toppledelsen i Statens vegvesen, også til veidirektør Terje Moe Gustavsen. Det skjer med alle meldinger om dødsulykker i Norge.
Romuld studerer vraket. Ser på barnesetet. Lekene. Barneskoene.

- Du kan lese ganske mye om et liv ved å se inn i en slik bil. Dette er vel noen helt i etableringsfasen. Så er det bråstopp, sier han ettertenksomt.

Han har vært på ganske mange dødsulykker i løpet av årene i veivesenets tjeneste. Opplevelsene setter sine spor.

- Det er ikke alltid så lett å gå hjem etter en slik jobb. Forholde seg til privatliv, familie, mat og slike ting, som om ingenting har skjedd, sier han.

BEFARING: Høsten har flyttet seg litt nærmere jul, noen uker har gått siden 23-åringen mistet livet, og tre andre fikk tilværelsen brutalt forandret i den voldsomme ulykken.
Bilen med granskerne fra Statens vegvesen glir sakte langs fylkesvei 175 forbi ulykkesstedet på Årnes.

Rita Irene Henriksen og Tom Wilson er tilbake der de fire ungdommene braste av veien. Med på befaringen er også UG-veteranene Terje Kristiansen og Knut Olav Røang. Nå er det tid for å sjekke og kontrollere opplysningene som ble samlet inn ulykkesnatten.

Og finne ny informasjon, hvis mulig.

Rester av oransje malingsmerker mot svart asfalt viser hvor det gikk galt, skrensesporene som ble avsatt på veien er for lengst slitt vekk. Litt avskrapet bark på en trestamme viser hvor bilen traff.

Man må vite hva som skjedde, for å skjønne at en ung mann døde her.

Mens de vestkledde veivesenansatte jobber, suser bilene forbi - i altfor stor fart. Fartsgrensen på stedet er 50 km/t, og for at det ikke skal oppstå farlige situasjoner må Roang frem med stoppspaken og dempe hastigheten hos bilene.

- Veien er smal, nesten uten skuldre, og de som finnes er ikke bra nok, mener Kristiansen. En nysgjerrig nabo dukker opp, og forteller om mye stygg kjøring forbi huset. Han etterlyser speil for å ha bedre kontroll når han kjører ut i veien fra eiendommen sin.

- Han bør fjerne hekken sin først, den står ulovlig langt ut i veien, sier en av UG-folkene tørt.

Meter for meter gransker ulykkesgruppen den korte strekningen fra der bilen mistet veigrepet og til den endte opp i bjørkeklyngen.

- Har den tatt av på noe tidspunkt, det kan nesten se slik ut, undrer Tom Wilson.

Terje Kristiansen tenker høyt om hva slags fart bilen kan ha hatt i ulykkesøyeblikket, men blir ikke helt enig med seg selv.

Ingen trekker noen konklusjoner, her er det kulepenn og målebånd som gjør jobben.

Og så handler det om å se, og bruke sin erfaring til å vurdere.

En snau time varer befaringen, så ligger ulykkesstedet der nesten som før.

LETER: Vegvesenets ulykkesgruppe fotograferer vrak og åsted. Etter at vraket er fjernet leter de etter spor på bakken. Foto: Krister Sørbø
LETER: Vegvesenets ulykkesgruppe fotograferer vrak og åsted. Etter at vraket er fjernet leter de etter spor på bakken. Foto: Krister Sørbø


DE ETTERLATTE: Bakken er blitt hvit rundt eneboligen på
Sørumsand, en katt smyger seg forbi et hjørne, postbilen svinger ut i veien og forsvinner. Inne er stemningen lavmælt, den høyreiste unge kvinnen i sofaen smiler forsiktig, ektemannen serverer rykende varm kaffe, den grå katten har kommet inn. Nå har den krøllet seg sammen på et teppe og legger seg til å sove.

Kvinnen i sofaen er søster til 23-åringen som omkom for en måned siden. Hun savner den syv år yngre lillebroren sin voldsomt.

- Han var så levende, så livlig og glad. Og så var han så snill mot de to barna mine, forteller hun stille. Tårene er ikke langt unna.

- Det er verst for mamma, hun har det veldig tungt nå.
Fortsatt kan søsteren gjenkalle sjokket fra da politiet tok kontakt grytidlig på søndagsmorgenen etter ulykken, og hun fikk beskjeden om at broren ikke levde lenger.

- Det var helt forferdelig, det tok lang tid før jeg skjønte det. Fortsatt har det ikke gått helt opp for meg at han er borte.

Familien håper at politiets etterforskning og veivesenets gransking en dag kan fortelle dem hva som var årsaken til tragedien.

- Det er svært viktig å få en forklaring, det vil gjøre alt mye lettere for oss, sier søsteren og hennes mann. De avviser at 23-åringen tråkket veldig hardt på gasspedalen den skjebnesvangre natten, og sier at politiet har fortalt dem at hastigheten var mellom 60 og 80 kilometer i timen. Selv er de opptatt både av veistandarden og av at altfor mange ungdommer kjører rundt i biler av dårlig teknisk standard.

- Veien der ulykken skjedde er svært dårlig, asfalten er vablete og vrir seg lange strekninger. Det er smalt og svingete, og det har vært alvorlige ulykker på strekningen tidligere, slår de to fast.

Den 13 år gamle Citroënen hadde ikke airbager i sidene. Det kunne reddet 23-åringens liv, tror familien.

- Han hadde ikke råd til noen dyrere bil, unge folk har gjerne ikke det. Staten skal jo ha så mye avgifter at det kjører tusenvis av alt for gamle biler rundt på veiene, sier svogeren.

- Men han kjørte uten førerkort?

- Ja, han gjorde det. Han hadde prøvd, men han slet med det teoretiske, og klarte nok ikke å vente til alt var i orden.

FINNE ÅRSAKENE: «Bispelokket» heter det lille møterommet hos Statens vegvesen, Region øst, i Østensjøveien i Oslo. Rundt det enkle bordet sitter en gruppe mannfolk som stort sett har fremtiden i yrkeslivet bak seg.

Men stort mer trafikkfaglig kunnskap og rutine er det ikke mulig å stappe inn på så liten plass.

Terje Kristiansen, for eksempel. Senioringeniøren som har jobbet med fysisk trafikksikkerhet siden 1974.

Eller Nils Anders Lund, overingeniør og kjøretøyteknisk ekspert - med fartstid siden 1982.

Og Harald Ståle Jansen, også senioringeniør, grå i skjegget, skarp i tungen, med praktisk talt et helt yrkesliv bak seg i trafikksikkerhetens tjeneste.

Sammen med svenske Magnus Larsson, yngre, men aller mest ivrig, utgjør de veivesenets regionale ulykkesanalysegruppe (UAG).

Jobben deres er å analysere hver eneste ulykke med dødelig utgang i deres distrikt. Vri, vende, drøfte, diskutere og krangle om hver minste detalj.

Målet er krystallklart: Å finne årsaken til ulykken, og gjøre alt for å hindre at det skjer på nytt.

Dessverre har de langt igjen. Akkurat nå, bare noen timer før høstens første snø legger seg over hovedstaden, tar UAG-gjengen for seg en dødsulykke fra Akershus, der en fotgjenger mistet livet etter å ha blitt kjørt ned av en bilist utenfor en dagligvareforretning.

Knut Olav Røang, heller ingen ungsau i denne bransjen, har utarbeidet rapporten som nå skal fingranskes. Det er som å gå opp til eksamen, når UAG-medlemmene vrir og vrenger på alle fakta, konklusjoner og formodninger.

- Det er ofte slik at man mener en ting om en ulykke, men så kommer det noen og sier, «ja, men» - og så dukker det plutselig opp ting ingen hadde tenkt på før, ting som kan endre hele bildet, sier Harald Ståle Jansen.

DÅRLIG PLANLEGGING: Traktekaffen blir fort kald i pappkrusene når diskusjonen på UAG-møtet tar av. Baller kastes, tas ned eller sendes ut over sidelinjen. Magnus Larsson, som er hovedtalsmann for nullvisjonstanken, at man skal eliminere all ulykkesrisiko på norske veier, synes ikke det er riktig at så mye skyld for dødsulykken legges på han som kjørte.

- Denne ulykken skyldes dårlig planlegging. Visst gjøres det trafikantfeil, men her handler det om hvordan ting er planlagt, sier han.

Frem og tilbake går diskusjonen, om oppmerking av parkeringsplasser, hvor glatt det var på veien, om skilting, kjøreretninger, behovet for fysiske sperringer og flere andre ting.

Drøftingene skal munne ut i mest mulig konkrete anbefalinger om tiltak som kan forhindre gjentagelser.

Ulykken på Årnes får ingen oppmerksomhet i dette møtet. Den blir ikke tatt opp og analysert før det har gått noen måneder til, når alt som kan skaffes av opplysninger er hentet inn.

UNDERSØKER: Terje Kristiansen, Tom Wilson og Rita Henriksen undersøker veibanen rett før ulykkesstedet utenfor Årnes. Foto: Espen Sjølingstad Hoen
UNDERSØKER: Terje Kristiansen, Tom Wilson og Rita Henriksen undersøker veibanen rett før ulykkesstedet utenfor Årnes. Foto: Espen Sjølingstad Hoen

Siste saker fra Bil, båt og motor

Se neste 5 fra Bil, båt og motor