Særdeles typisk popfenomenfilm. Den er i alle fall fargerik og frisk.
Halvt en «hjertevarmende» dokumentar om den britiske «boyband»-popgruppen, halvt en konsertfilm: «One Direction: This Is Us» kunne ikke ha vært mer typisk for sin sjanger.
Det var kanskje mulig å bli forledet til å tro at Morgan «Supersize Me» Spurlocks tilstedeværelse i regissørstolen ville gjøre den til noe mer og noe annet. Da glemmer man at Spurlock har sine konvensjonelt opportunistiske sider, og trenger noe å leve av, han også.
Her er han så opportunistisk at han rapper alle ideene og de dramaturgiske triksene fra 10 år med «reality»-talentkonkurranser som «Idol» og «X Faktor» på TV, og strekker dem ut til én og en halv time.
Ja, One Direction kommer fra «enkle kår». Ja, mødrene deres er sprengferdige av stolthet. Ja, de synes at det å danse er «latterlig» (les: Vi er kjempeheterofile!). Ja, én av dem er mer interessert i de skjønne kunster, enn fotball (les: Jeg er heterofil, jeg også, men følsom). Ja, de er noen skikkelige rabagaster og skøyere («hey, hey - we're the Monkees!»). Ja, de har store og viktige venner: Martin Scorsese, Chris Rock.
De liker ingenting bedre enn «'avin' a laff». Når ting går dårlig føler de seg «gutted». De elsker både barn og eldre og alle derimellom. De er ikke helt fornøyd med det «medieskapte» bildet av dem, men gjør likevel sitt ytterste for å leve opp til det. De utbryter «wow, dette er stort, helt sinnssykt!» hver eneste gang de kommer til en ny konsertarena. De «elsker sine fans», og vet at de «ikke ville vært her uten dem». Og ja, de er selvsagt bestevenner for livet (eller til én av dem går solo).
Beklager den kyniske tonen. Den er vanskelig å unngå all den tid vi vet at det er popbransjens Store Satan, Simon Cowell, som trekker i trådene bak disse liksom ikke-koreograferte, «helt vanlige» popyndlingene: Et britisk fabrikkert band, og dermed liksom per definisjon mindre suspekt enn et amerikansk eller sør-koreansk fabrikkert band.
Filmen, og bandet (manusforfatteren?) har rett i én ting: Fansen deres er best. Ikke minst hun som treffer spikeren mest presist på hodet: «De sier det vi vil høre, men som ingen gutter vi kjenner, sier». One Direction, filosoferer de andre tilhengerne, gir oss trøst og får oss til å le og gråte.
Alt dette er bra greier, på ingen måte noe å fnyse av. Trøst, og det å «si» det usigelige, er vel strengt tatt kvalitetene vi alle leter etter i musikk.
Bra er også Liams pappa, som har sett sin sønn forlate redet så tidlig. «Alt jeg hadde å tilby ham i oppveksten, er puben og biljard», småhulker den forlatte faren. «Nå har jeg gått glipp av den tiden».
Filmen inneholder et par genuint artige «skjult kamera»-sekvenser. Jeg skulle gjerne sett flere av dem. I en mer perfekt popverdenen ville noen ha tatt seg bryet med å skrive en ordentlig spillefilmkomedie til One Direction, type «A Hard Day's Night» (1964). Alt tyder på at de fem gruppemedlemmene ville fikset det dramatiske (denne filmen er i seg selv en form for skuespill). Grunnen til at så ikke har skjedd, er at tid er penger, og at det gjelder å smi mens jernet er varmt.
Den hardhudede musikkbransjemisantropen i meg vurderte, i sine mørkeste stunder, å være gretten, og gi «One Direction: This Is Us» terningkast tre. Men det gjør jeg ikke. Min kompanjong og konsulent under pressevisningen - min fenomenale niese Jenny (12, meget snart 13) - mente nemlig at den var en sekser.
Da er det bare å lytte til henne. Hun vet noe som jeg ikke lenger vet.
MORTEN STÅLE NILSEN