FILM: Skumle studiedager
«Monsteruniversitetet»
Publisert 01.08.13 - 08:00, endret 01.08.13 - 13:50 (VG NETT)
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Hvordan blir man et godt monster når man er liten og søt? Man jobber hardt og målrettet.
De aller beste Pixar-filmene - «Toy Story 2» (1999), for eksempel, eller «De utrolige» (2004) og briljante «Se opp» (2009), føltes som ren, skjær inspirasjon.
I 2013, nå med et par mindre elskede filmer på samvittigheten («Biler 2»; 2011 og «Modig»; 2012) - hviskes og tiskes det om at animasjonsstudioet omsider har stagnert.
«Monsteruniversitetet», en «prequel» til «Monsterbedriften» (2001), gir i noen grad kritikerne rett. Pixar-filmene fra gullalderen var så overskuddspregede og oppfinnsomme at det nesten virket som om de hadde laget seg selv. Trass i at de selvsagt var resultater av blod, svette og tårer.
I «Monsters University» er det liksom mulig å (kursiv) merke (kursiv slutt) det store slitet i kulissene.
«Monsteruniversitetet» utspiller seg som sagt før handlingen i forgjengeren. Nærmere bestemt under Mike Wazowskis studiedager.
Mike har lest alle bøkene, kan all teorien, og har hele livet drømt om en jobb som småbarn-«skremmer». Det er bare ett problem: Ingen synes at den lille grønne tennisballen, med det store uttrykksfulle øyet, er noe skummel i det hele tatt. Ikke en gang Sully, bamsen med den psykedeliske pelsen, som her møter Mike for første gang, eller skremmefakultetets aristokratiske dekanus, Miss Hardscrabble.
Mike sliter på fakultetet, men har én stor sjanse i bakhånd: En skremmekonkurranse. Han og Sully blir ledere for campusets store «outsider»-brorskap, Oozma Kappa, en multimonstrøs, men ikke særlig truende gjeng. Kan de klare å hevde seg mot de andre, mer begavede lagene, så som førerhannene i Rå Omega Rå?
«Monsteruniversitetet» bruker relativt lang tid på å komme skikkelig i gang. Men da den gjør det, idet skremmekonkurransen tar til, får filmen et sedvanlig fint driv. Den har ikke like mye kløktig humor for mamma og pappa som vi er blitt vant til. Men den er utvilsomt fartsfylt, likandes og nifs nok for hele familien.
Den er ingen ny Pixar- (kursiv) klassiker (kursiv slutt). Til det er vi blitt for bortskjemte. Men den holder uomtvistelig et såpass høyt nivå at det ville være smålig å klage for mye.
MORTEN STÅLE NILSEN
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering