Flere problemer med denne komedien, som gjenforener de to rabagastene fra den artige, om enn overvurderte «Wedding Crashers» fra 2005.
For det første føles den som en nesten to timer lang rekrutteringsfilm for søkemotorselskapet som har tatt over verden, Google.
Det er nemlig til Googles glorete, barnlige fornøyelsespark av et hovedkvarter at de to noenogførti-åringene Billy (Vaughn) og Nick (Wilson) søker seg etter å ha fått fyken fra selgerjobbene sine.
Der befinner de seg altså - to vanlige dustemikler som tilsynelatende ikke en gang eier egne PCer (hvor sannsynlig er det i 2013?), sammen med eliten av klodens unge wannabe-Mark Zuckerberg'ere og teknologigründer-milliardærer in spe.
De er blitt tatt inn som praktikanter. Hvordan? Fordi noen i det hjertevarme selskapet har «sett noe i dem». Og ikke minst fordi dette er film skrevet av folk - Vaughn selv, og Jared Stern - som husker Rodney Dangerfield i «Back To School» (1985).
Google-campusen fremstilles dels som et fargerikt lavalampe-lekeland der alle får så mange spirulinasmoothies de bare kan tåle, dels som et sted dit nerder drar for å jobbe seg i hjel i ung alder. Et kapitalist-hippiekollektiv, med kjipinger på lur bak hver en harddisk.
Kun de aller beste vil på slutten av sommeren få tilbud om opptak i sekten - unnskyld, stilling i teknologiselskapet. Og det ser ikke lovende ut for teamet Nick og Billy havner i. Sistnevnte vet ikke en gang at det heter «online». Han sier «on the line».
Men dette er som sagt film. Det er ingenting en tur på fylla og et besøk på en strippeklubb, ikke kan fikse. Etter dette er samholdet styrket og kreativiteten stimulert. Nerdene er blitt supersjekkere og slåsskjemper, Nick og Billy har fått vist at «livserfaring» teller for noe, det også. Billy får til og med en god idé.
Og så blir alle kjempesmarte! Og så innledes det to romanser, som begge gjør filmen eksakt ingen tjenester. Og så mer Google-propaganda («gjøre verden til et bedre sted», gir utskudd og frikere og nerder et håp i livet, etcetera).
«The Internship» balanserer ustøtt mellom gøyal komedie og klissete sentimentalitet. Den avsluttende triumfen er ur-teit, langt under Vaughn og Wilsons verdighet.
Men det skal sies: De har kjemi, de to. Spesielt Vaughn besitter en unektelig kul karisma (Wilson blir dessverre en smule heftet av den unødvendige romansen).
Gnistrende gjesteopptredener av Will Ferrell, som sleip madrassforhandler, og Rob Riggle, som selger av små elektriske biler til gamlehjemmet («du etablerer et forhold til dem - og så dør de!»), hjelper også.
Så: Teit, ja. Delvis ødelagt av moralisme og halseløs markedsføringsiver. Men du kommer til å le, flere ganger. Det får holde for en sommer.
MORTEN STÅLE NILSEN