Smell, ikke sjarm
«Man of Steel»
Publisert 18.06.13 - 17:10, endret 18.06.13 - 18:27 (VG NETT)
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Ganske super når han endelig får lov til å være det.
Supermanns gjenopplivning bærer preg av å hoppe etter to monumentale «Batman»-finaler, som ser ut til å ha satt en standard for den trikotkledde.
Kanskje ikke overraskende når Chris Nolan er oppført som produsent. «Man of Steel» er rensket for camp-humoren og den generelt lyse og lettlivede stemningen fra «Supermann» (1978) og den foreløpig siste inkarnasjonen «Superman Returns» (2005), som i stor grad fremstod som en hyllest til den første filmen.
«Man of Steel» gir oss historien før Clark Kent blir en bebrillet keitete journalist i Daily Planet.
Man aner hvilken vei det bærer da vi den første halvtimen blir presentert for en fullstendig redesignet planet Krypton: Mørk og dyster og befolket av dragelignende skapninger. Scenografien minner veldig om ting man har sett på lerretet mange ganger før, tenk på en film som «Alien» for eksempel.
Vi blir lenge - for lenge - på dystopiske Krypton. Planeten er i ferd med å ødelegges og øverstkommanderende for det militære - Zod- truer med kupp.
Forskeren Jor-El (Supermanns far må vite) og kona Lara sender derfor sin førstefødte ut i verdensrommet og ned på jorden, med «kodeksen» som kan holde den kryptonske rasen i live.
Enter Supermann, som vi vet lander på et jorde i Kansas. I tilbakeblikk får vi historien om hvordan han lærer å leve med - og ikke sløse med!- superkreftene. Her er flere fine scener, blant annet når en skolebuss faller i elven med purunge Clark. Hvorfor regissør Snyder har så voldsomt hastverk i denne delen av filmen kan man lure på: Vi vil vel se Supermann være SuperHELT også, vil vi ikke?
Her handler vel så mye om å «finne seg sjæl» på jorda før han utfordres til å redde den når Zod returnerer og truer med utslettelse. Innimellom kan det grense til det smådepressive før selve actionfesten åpner.
Filmen tar heldigvis godt vare på Lois Lane, den mest minneverdige inkarnasjonen av henne til nå. Overraskende fra regissør Snyder med gutteromsfantasiene «300» og «Sucker Punch» på samvittigheten, og godt spilt av Amy Adams: Handlekraftig og breial i kjeften.
Skurken Zod, den alltid mysende Michael Shannon, er en god en: like mye rar som farlig. Supermann selv har tidsriktig nok pumpet opp muskelmassen kraftig fra Christopher Reeves dager, men britiske Henry Cavill klarer å utstyre karakteren med mer enn bare slagkraft.
Historiefortellingen lugger altså litt, man kan stille spørsmålstegn hvordan det hele er disponert. Den siden av regissørfaget har til nå ikke vært Zach Snyders styrke. Best er han når han får boltre seg fritt med store actionscener, visuelt imponerende, alltid med en nye idéer til «hvordan sprenge skyskrapere i lufta» og hvordan krasjlande et romskip på tøffest mulig måte. Mye av det «Man of Steel» skylder i sjarm og humor tas igjen med vilt underholdende slåssing og eksplosjoner.
Aldri tidligere har man i like overbevisende grad fått se og høre hvordan superkrefter virker.
Vi får nesten en time med den slags, så actionfantaster bør definitivt kjenne sin besøkelsestid. En oppfølger er allerede på trappene, til den setter jeg litt mer keitete sjarm og humoristiske pusterom på ønskelisten.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering