Film: Kjærlighet uten slagkraft
«VICTORIA»
Publisert 27.02.13 - 15:14, endret 27.02.13 - 15:14 (VG NETT)
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Torun Lians «Victoria» er vakker poesi for øyet, men den berører ikke nok.
Å lage film av Hamsuns berusende kjærlighetsepos er et vågestykke. Skal man lykkes må den ulykkelige kjærlighetshistorien mellom møller-sønnen Johannes og godseierdatter Victoria ramme slik at tårene nærmest fosser hos tilskueren. En skarve antydning til klump i halsen mot slutten av filmen, er i minste laget for denne brennende historien.
Filmen varierer stort. Det sobre, ømme og betagende går brått over i scener som er stive og kunstige. Iben Akerlie som Victoria har i utgangspunktet ikke mye å spille på, som den tilbakeholdne, uoppnåelige godseierdatter hun er.
I blant formidler Akerlie en ungdommelig uskyld og uro som er troverdig, men uttrykket hennes blir for likt filmen igjennom. I enkelte situasjoner virker hun nærmest utilpass i de rigide omgivelser handlingen foregår.
Jakob Oftebro har bredere spillerom og er trygg i rollen som Johannes; oppkomlingen som blir forfatter og pennefører de vakre idéer om kjærlighetens vesen. Sårheten over å forbli den underdanige frontkolliderer med den glødende kjærlighetsrusen, og Oftebro beveger seg nennsomt og modent mellom ytterlighetene.
Lian og fotograf Harald Paalgard lar mye av Hamsuns poesi synliggjøres i selve billedopplevelsen. Du kan nesten kjenne duften av sommer i de naturskjønne bildene, og små glimt, blikk og replikker mellom folket på godset gir en klar anelse om hvilket sosialt sjikt og klasser som beskrives. Gjennom det forklares også den fortvilte kjærligheten mellom Johannes og Victoria.
I romanen er det Johannes som står som forfatter av Hamsuns nydelige definisjon av kjærligheten. En definisjon som slutter slik; Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.
Det er både blomster og blod i Lians film, uten at den får blodet til å fosse i årene. Det glimter til med forbudte følelser og sår lengsel i en film der kjernen i historien ikke treffer med den slagkraft Hamsuns fortelling byr på.
BORGHILD MAALAND
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering